På Oslos beste østkant utforsker Mickael Marman og Martin Sæther hvordan hverdagslige materialer som servietter og logoer blir til noe annet i kunstrommet.

Anmeldelser

En fem meter lang kvinnekropp ligger på gulvet og tar opp plass, uten å gjøre noe som helst. Men jo lenger man ser, desto vanskeligere blir det å tro på at hun egentlig hviler.

Gips, hønsenetting, avispapir, isopor og dynetrekk. 2026. Gjengitt: Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Femtensesse, Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein

Opphav blir hos Maritea Dæhlin et sted for fordypning og latent drama, ved hjelp av speil og sjablonger. Det skaper glimtvise reflekser, uten å synke inn i kroppen.

Maritea Dæhlin, A-FI-SA. But it might not be tomorrow, Oslo Kunstforening, 2026. Foto Henrik Follesø Egeland 

 skjuler uhyggelige assosiasjoner i det åpne.

på Atelier Nord. Foto: Istvan Virag, Kunstdok / Atelier Nord

Lin Wangs porselensobjekter fremstår som et poetisk lappeteppe av sårbare kropper og tapte gjenstander, men mangler slagkraft til å få gjennom et sammenhengende budskap.

Ni kunstnarskap – frå stille sting til dansedokker. Sprekt levert av nyutdanna kunstnarar frå skandinaviske kunstakademi.

, tekstil, broderi, bomull, ull, silke. Framme: Sebastian Møller Jørgensen, 

, skumgummi, tre, klede og barnevogn. Foto: Tor Simen Ulstein.

I Ole Messels «Omegn» handler alle maleriene om å finne den rette balansen mellom kaos og kontroll.

 kunne vært Høstutstillingens motto i år. Utstillingen er vàr i kantene, anonym og alvorstung på samme tid, men med i alle fall ett verk for evigheten.

, diverse materialer, 1994-2026. Foto: Arve Rød

Kroppen går stadig i stykker, men likevel aldri tapt i Ingri Fiksdal og Øyvind Aspens festivalutstilling på Møre og Romsdal Kunstsenter.

Å miste formen betyr ikke nødvendigvis å miste meningen

Marguerite Humeaus bidrag til Kistefos-museets skulpturpark lar naturen bli en produserende aktør framfor å la den opptre som dekorasjon.

Skulptur som plante, dyr, maskin og arkitektur

Marguerite Humeau lar teknologiske former bli natur.

Vibeke Tandberg åpner seg – i bokstavelig, om enn ikke i overført betydning – på OSL contemporary.

Vibeke Tandberg åpner seg, i bokstavelig forstand.

Nasjonalmuseets sommerutstilling om døden fikk lunken mottakelse. Kunstavisen anmelder både kritikken og utstillingen. 

Lyshallen byr som alltid på et jevnt nordisk lys som minner om snødekte landskap en gråværsdag. Scenografien er tullete. Vær så god, tenk på døden! Ambisjonen har tilsynelatende vært å lage en utstilling om døden som verken føles mørk eller tung. Det virker ikke å ha forekommet Nasjonalmuseet at man dermed går glipp av noe veldig sentralt. Foto: Ina Wesenberg/Nasjonalmuseet.

Historien blir et redskap, et repertoar man kan male med, i Anthony Mortons hender på LNM.

Halvor Rønnings arbeider inviterer til en slags arkeologisk avdekking av maleriets mange lag, i søken etter tid, metode og mening.

– Halvor Rønnings arbeider inviterer til en slags arkeologisk avdekking av maleriets mange lag.

Denne storartede utstillingen presenterer høydepunkter i livsverket til den tyskfødte Lucian Freud (1922-2011) som ble en av nyere tids største britiske billedkunstnere. Utstillingen følger hans utvikling som kunstner gjennom 60 års konsentrasjon om å skildre menneskekroppen i tegning, etsning og maleri.

– Motivet blir også mer nærværende i atelierets omsluttede verden og maleriet blir mer og mer kjødelig.

Det som gjør denne utstillingen verdt å se, er sammenstillingen av kjente, mindre kjente og ukjente verk av familiære og fremmede navn. Av de seksti arbeidene hører knapt tjue til en etablert kanon. 

Huden til den gamle bakstekonen er like tørr og knudret som skorpen på brødet hun skjærer skalken av. Christian Krohg: 

Kristian Blystad er den fremste tradisjonsbæreren i norsk samtidsskulptur. Han viser seg nærmest anti-autoritær i tilnærmingen til form og materie på Vigelandmuseet.

Kristian Blystad er en anti-autoritær tradisjonsbærer på Vigelandsmuseet

Estetisk overstimulans i tekno-teatral installasjon til tross; Lap-See Lam er på betrakterens side i sin prisvinner-utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.

Lap-See Lam viser seg på betrakterens side på Høvikodden

Colombianske Beatriz González’ store retrospektiv på Astrup Fearnley Museet er en sterk – også visuelt sterk – utstilling om grusomhet og fortvilelse, og hvem som sitter igjen med lidelsen når et land rives i stykker av konflikt.

), 1980. Installasjonsfoto fra Beatriz González på the Barbican, London, 25 Feb - 10 May 2026. Foto: - Barbican Art Gallery, David Parry © Beatriz González


Utanfor Stenersen ventar fyrste teikn på at Vibeke Tandberg er i byn, det har grodd opp seks hestehovud av bakken mellom løvetann og grønt gras. På rekke og rad står dei med utspilte nasebor og kneisande nakkar som stramme soldatar. Tittelen på verket er 

Allereie på utsida av KODE sitt bygg Stenersen møter vi Vibeke Tandberg sitt verk «Hestebarrikade» frå 2024, forma går som ein raud tråd gjennom utstillinga. Foto: Fredrik Nergaard