Gardar Eide Einarsson briljerer i ny utstilling i Bergen. Gjennom sine lagvis og symbolmetta verk viser han fram eit kunstnarskap som står støtt i sin systemkritikk.

Gardar Eide Einarsson si utstilling har tittelen 

The Purpose of a System is What it Does. 

Uavhengig av kva tidsperiode verket stammar frå handlar det om systemkritikk i det store og det små. Og både i ord, handling og uttrykk spelar han på materialitet og tekstur. Foto: Gui Martinez

Anmeldelser

Marthe Kampens arbeider insisterer på at det gode kan vinne over det onde.

Marthe Kampen, «Good Night, Dear Heart», smyrnasøm, 2026. ©Marthe Kampen/BONO. Foto: Thomas Tveter

Fotografiets posisjon hviler i stor grad på en forestilling om at fotografiske bilder dokumenterer noe som faktisk befinner seg foran linsen på tidspunktet fotografen tar bildet. Fotografi blir stadig vekk brukt som et sannhetsvitne. Det er en forestilling som er vanskelig å opprettholde.

– Oslo Negativ er så viktig at vi burde kunne forvente at de store offentlige aktørene på fotofeltet gir sitt bidrag

Mikkel McAlinden trives best i skog og mark. Bildene derfra flørter selvbevisst med klisjeene.

, inkjet, 2026 ©Mikkel McLinden / BONO 2026

For å komme i kontakt med Kristina Bræins (1955-2022) skjøre og marginale kunst, må vi rette blikket mot den internasjonale kunstscenen på 1980- og 90-tallet.

De stiplede, sorte sikkerhetsmarkeringene på gulvet på Haugar passer spesielt dårlig på en utstilling som denne. Kristina Bræin,

, 2011. Maling på vegg, maskeringstape, fliser, akryl på lerret. Foran: 

, 2011, Skumgummi © Kristina Bræin / BONO. Foto: Øystein Thorvaldsen

Fire kunstnarar, fire rom – og pris i potten. Overvaking, innvollar, familiearkiv og FM-radio møtest på Kunstsilo.

, 2026. Mušić er ein av fire kunstnarar som er nominert til 

Overvaking, innvollar, familiearkiv og FM-radio møtest på Kunstsilo

På Oslos beste østkant utforsker Mickael Marman og Martin Sæther hvordan hverdagslige materialer som servietter og logoer blir til noe annet i kunstrommet.

En fem meter lang kvinnekropp ligger på gulvet og tar opp plass, uten å gjøre noe som helst. Men jo lenger man ser, desto vanskeligere blir det å tro på at hun egentlig hviler.

Gips, hønsenetting, avispapir, isopor og dynetrekk. 2026. Gjengitt: Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Femtensesse, Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein

Opphav blir hos Maritea Dæhlin et sted for fordypning og latent drama, ved hjelp av speil og sjablonger. Det skaper glimtvise reflekser, uten å synke inn i kroppen.

Maritea Dæhlin, A-FI-SA. But it might not be tomorrow, Oslo Kunstforening, 2026. Foto Henrik Follesø Egeland 

 skjuler uhyggelige assosiasjoner i det åpne.

på Atelier Nord. Foto: Istvan Virag, Kunstdok / Atelier Nord

Lin Wangs porselensobjekter fremstår som et poetisk lappeteppe av sårbare kropper og tapte gjenstander, men mangler slagkraft til å få gjennom et sammenhengende budskap.

Ni kunstnarskap – frå stille sting til dansedokker. Sprekt levert av nyutdanna kunstnarar frå skandinaviske kunstakademi.

, tekstil, broderi, bomull, ull, silke. Framme: Sebastian Møller Jørgensen, 

, skumgummi, tre, klede og barnevogn. Foto: Tor Simen Ulstein.

I Ole Messels «Omegn» handler alle maleriene om å finne den rette balansen mellom kaos og kontroll.

 kunne vært Høstutstillingens motto i år. Utstillingen er vàr i kantene, anonym og alvorstung på samme tid, men med i alle fall ett verk for evigheten.

, diverse materialer, 1994-2026. Foto: Arve Rød

Kroppen går stadig i stykker, men likevel aldri tapt i Ingri Fiksdal og Øyvind Aspens festivalutstilling på Møre og Romsdal Kunstsenter.

Å miste formen betyr ikke nødvendigvis å miste meningen

Marguerite Humeaus bidrag til Kistefos-museets skulpturpark lar naturen bli en produserende aktør framfor å la den opptre som dekorasjon.

Skulptur som plante, dyr, maskin og arkitektur

Marguerite Humeau lar teknologiske former bli natur.

Vibeke Tandberg åpner seg – i bokstavelig, om enn ikke i overført betydning – på OSL contemporary.

Vibeke Tandberg åpner seg, i bokstavelig forstand.

Nasjonalmuseets sommerutstilling om døden fikk lunken mottakelse. Kunstavisen anmelder både kritikken og utstillingen. 

Lyshallen byr som alltid på et jevnt nordisk lys som minner om snødekte landskap en gråværsdag. Scenografien er tullete. Vær så god, tenk på døden! Ambisjonen har tilsynelatende vært å lage en utstilling om døden som verken føles mørk eller tung. Det virker ikke å ha forekommet Nasjonalmuseet at man dermed går glipp av noe veldig sentralt. Foto: Ina Wesenberg/Nasjonalmuseet.

Historien blir et redskap, et repertoar man kan male med, i Anthony Mortons hender på LNM.

Halvor Rønnings arbeider inviterer til en slags arkeologisk avdekking av maleriets mange lag, i søken etter tid, metode og mening.

– Halvor Rønnings arbeider inviterer til en slags arkeologisk avdekking av maleriets mange lag.