STANDARD (OSLO)s nyåpning på vestkanten demonstrerer et ønske om selvransakelse. To utstillinger vitner om institusjonell modning, og endring mot et mer uforutsigbart estetisk landskap.

A Clean Well-Lighted Place (And Countless Crates in the External Storage Space)

Anmeldelser

Hjemmekoselig institusjonell introspeksjon

STANDARD (OSLO)s nyåpning på vestkanten viser jovial omgang med egen historie og status

Marthe Minde tek oss med tilbake til barndomsheimen sin med sine vevde skulpturar. Resultatet vert både kraftfullt og poetisk, og får oss som betraktarar til å sjølve legge ut på ei reise inn i vår eiga fortid.

Inspirasjonen til installasjonen har Marthe Minde henta frå ljosa som ho ser i frå kjøkkenglaset i barndomsheimen i Arna, utanfor Bergen. Foto: Øystein Klakegg

Marthe Minde brukar glas frå gamle gravlykter, gran-kvae, takstein og skifer

er en leken, skummel og underlig installasjon med høy 

, 2026, er det hittil beste fra Munchmuseets Solo Oslo-satsning. Foto: Tor S. Ulstein / Kunstdok


MUNCHs beste samtidskunst-utstilling til nå

 leverer et estetisk rikt og tematisk komplekst materiale bak en tidvis innforstått formidling.

I forgrunnen: Ann Cathrin November Høibo, 

I don’t need you any more, I’m into Carl Andre now

Estetisk rik, tematisk kompleks, tidvis innforstått pyramide på Haugar kunstmuseum.

Til tross for filmutstillingens utfordrende format, har variasjon i innhold og teknologiske visningsgrep gjort det mer enn overkommelig å se mange timer med film på Kunstnernes Hus.

I tillegg til overlyssalene, vises 7 filmer i loop i kinoen. En av disse, 

 (1950) av svenske Rut Hillarp, beskrives som et visuelt dikt med utgangspunkt i legenden om Tristan og Isolde. Foto: Tor S. Ulstein/Kunstdok

Camille Norment arbeider i flere medier og greier ved original bruk av kulturelle koder å skape svært ladede og presise arbeider.

, 2026 – Jern, regnvann, blod og blekk på acetat, jernkonstruksjonselementer, Diptyk. Foto: Vegard Kleven, Galleri F15

Camille Norment skaper svært ladede og presise arbeider

En utstilling der lys brukes som et ordnende prinsipp og der sansene bombarderes med fragmenter av en virkelighet i oppløsning.

, 2019. Exhibition view, Grammars of Light. © Astrup Fearnley Museet, 2026. Photo: Christian Øen. | Astrup Fearnley Museet

– Sammenstillingen av verkene minner om en postmoderne Freestyle

Urd J. Pedersens malerier er tiltalende, men den antydende metoden hennes gjør det ikke helt enkelt å få tak på bildene.

Utstillingens hovedverk, Urd J. Pedersen, 

, 2025, til høyre. Foto: Kunstnerforbundet

Tiltalende, men ikke helt lett å få tak på

Kan det vere kløver, tyrihjelm og bekkeblom? Utstillinga 

 i Bomuldsfabriken Kunsthall gjer våren nærare, trass alt.

«Det bestandige» gjer våren nærare, trass alt

Det er som om alle de tre kunstnerne til LNMs Unge inviterte 2026-utgave ønsker seg noe som er i ferd med å glippe unna.

, 2024. I bakgrunnen: Mildred Kärkkäinen Gaenger, 

Ingen fremtid å drømme om for årets nyutdannede kunstnere på LNM

Byen blir både et materiale for vandring og en tekst som kan leses i Okayama Art Summit og Tokyo-biennalen. Intensjonene er vidt ulike: Fra det fiksjonsutvidende og litterære til sosialt arbeid tuftet på det lokale.

Nederlandske Madelon Verbeek (f. 1999) fikk en kunstnerisk oppvåkning av å besøke Oslo rådhus som 13-åring. Men stipendutstillingen på Kunstnernes Hus denne helgen, var heller sorgtung og personlig enn allmenn og storslått.

Madelon Verbeek (f. 1999) er inspirert av freskomalerier, men som ung kunstner i begynnelsen av karrieren, er hun foreløpig henvist til de mindre formater – så i stedet lager hun en slags kollasjer. Madelon Verbeek, 

Diskursiv ambisjon trumfer romlig erfaring i Bergen Kunsthalls nylesning av Holbergs fortelling om Niels Klim.

, 2024. Dokumentasjon fra utstillingen «Iter Subterraneum» på Bergen Kunsthall, 2026. Videoperformance, Theatre brut Wien. 7 minutter, 30 sekunder. Med tillatelse fra kunstneren. Foto: Terkel Eikemo

Diskursiv ambisjon trumfer romlig erfaring i Bergen Kunsthalls nylesning av Holbergs fortelling om Niels Klim

Ann Lislegaard kombinerer teknikk med estetikk på en suveren måte.

3D-animasjonen med lyd viser er et dyr som fremstår så kunstferdig perfekt at det oppfattes som en hyperrealiet. I brokker av språk på engelsk, dansk og norsk forteller det om en reise flere tusen år frem i tid. Ann Lislegaard, 

, 2011-15. Installasjonsbilde. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Istedet for å fokusere på dagens dominerende diskurs om klimaendringer og behov for et grønt skifte, går Lislegaard til Science Fiction-litteraturen.

En utstilling som viser at Sparebankstiftelsen DNB har god forrentning, når de satser på unge talenter.

. Sparebankstiftelsen DNB stipendutstilling 2025. Foto: Henrik Follesø Egeland

Pearla Pigao (f. 1984) tetter gapet mellom ting og verden på ISCA Gallery. Tid, tekstil og tone omskaper vev-, installasjon- og skulpturbegrepet til særegen sonisk erfaring.

ISCA Gallery på Frogner. Fra utstillingen 

Espen Sommer Eide portretter et naturlandskap gjennom lyden som primærkilde i en utstilling som likevel spiller på alle sansene.

14 gulvplasserte parabolhøytalere spiller naturopptak, små technolyder og stadig mer intens riffing på gitar i Espen Sommer Eides lydmessige utforskning av naturreservatet Pasvik på grensen mellom Norge og Russland. Foto: Istan Virag

Thorbjørn Sørensens anti-virtuose malerier på OSL contemporary spør ikke lenger hva de forestiller, men hva de tåler.

Overlyssalens sjenerøse takhøyde og lengde er tatt i bruk på denne utstillingen. Tre gigantiske møbelskulpturer møter- og troner over oss, men hva kan de fortelle publikum?

 av Stian Ådlandsvik. Foto: Tor S. Ulstein

Ny lyd på Klosterøya. Med lydskulpturen 

 tek Skien eit innovativt skritt fram for lydkunst, musikk og komponerte verk i offentleg rom. Foto: Eirin Støen 

– I Skien har samtidsmusikk og lydkunst fått ein permanent scene under open himmel.