Denne storartede utstillingen presenterer høydepunkter i livsverket til den tyskfødte Lucian Freud (1922-2011) som ble en av nyere tids største britiske billedkunstnere. Utstillingen følger hans utvikling som kunstner gjennom 60 års konsentrasjon om å skildre menneskekroppen i tegning, etsning og maleri.

Anmeldelser

– Motivet blir også mer nærværende i atelierets omsluttede verden og maleriet blir mer og mer kjødelig.

Det som gjør denne utstillingen verdt å se, er sammenstillingen av kjente, mindre kjente og ukjente verk av familiære og fremmede navn. Av de seksti arbeidene hører knapt tjue til en etablert kanon. 

Huden til den gamle bakstekonen er like tørr og knudret som skorpen på brødet hun skjærer skalken av. Christian Krohg: 

, 1879, olje på lerret. 80 x 66, 2 cm. © KODE

Kristian Blystad er den fremste tradisjonsbæreren i norsk samtidsskulptur. Han viser seg nærmest anti-autoritær i tilnærmingen til form og materie på Vigelandmuseet.

Kristian Blystad er en anti-autoritær tradisjonsbærer på Vigelandsmuseet

Estetisk overstimulans i tekno-teatral installasjon til tross; Lap-See Lam er på betrakterens side i sin prisvinner-utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.

Lap-See Lam viser seg på betrakterens side på Høvikodden

Colombianske Beatriz González’ store retrospektiv på Astrup Fearnley Museet er en sterk – også visuelt sterk – utstilling om grusomhet og fortvilelse, og hvem som sitter igjen med lidelsen når et land rives i stykker av konflikt.

), 1980. Installasjonsfoto fra Beatriz González på the Barbican, London, 25 Feb - 10 May 2026. Foto: - Barbican Art Gallery, David Parry © Beatriz González


Utanfor Stenersen ventar fyrste teikn på at Vibeke Tandberg er i byn, det har grodd opp seks hestehovud av bakken mellom løvetann og grønt gras. På rekke og rad står dei med utspilte nasebor og kneisande nakkar som stramme soldatar. Tittelen på verket er 

Allereie på utsida av KODE sitt bygg Stenersen møter vi Vibeke Tandberg sitt verk «Hestebarrikade» frå 2024, forma går som ein raud tråd gjennom utstillinga. Foto: Fredrik Nergaard

Kunstakademistudentene ved KHiO sin avgangsutstilling domineres av en håpløshet, som reddes inn av vellykket bredere innramming.

Åpningsperformance ved Julie Barfod. Foto: Momo Mentha

Hjorth og Kjølaas tar oss med på en tegnet teaterforestilling der rike kunstonkler skal henges ut som skurken i sagaen om den frie kunsten. Verket er mangefasettert, men kritikken oppleves for ensidig.

De enorme skulpturene de to kunstnerne viser frem i forestillingen er tydelig inspirert av de satriske romanene om kjempene Gargantua og Pantagruel av François Rabelais, der skatalogisk og vulgær humor spiller en sentral rolle. Hjorth & Kjølaas, 

 (2026), installasjonsfoto Nitja. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein.

Sagaen om prompen, og den onde filantropen

 er Nasjonalmuseet på sitt beste. Utvalget er kresent, godt begrunnet og formidlet. Underveis gjør man seg sine tanker om hvorfor Nørregaards verker i sin tid ikke ble kjøpt inn til Nasjonalgalleriet.

. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Zambisk-norske Anawana Haloba planter ideer om fellesskap, motstand og forandring som, forutsatt at man er villig til å åpne seg for prosjektet, kan fortsette å vokse etter at man har forlatt utstillingen.

2026. Frø og spirer av hibiscus, rød valmue, protea, solsikker, jord, planteduk, plantelys, paller, plastdekke, trestrukturer, lyd, sang. Med tillatelse fra kunstneren. Foto: Thor Brødreskift

Ras oppløyser, pressar og dreg strukturar ut av form. I ei retrospektiv utstilling på Bomuldsfabriken set Olav Ringdal dei saman att. 

– Ras oppløyser, pressar og dreg strukturar ut av form. 

Fra dekorative unnvikelsesmanøvrer til rosa røykbomber og nakne kvinner flytende i urin: Den 61. Veneziabiennalen farges av politisk konflikt, spektakulært teater og en overorganisk hovedutstilling.

Røykbomber, nakne kvinner i urin og en overorganisk hovedutstilling farger årets veneziabiennale

«For bare trær» på Vestfossen kunstlaboratorium er en vellykket, overskuddspreget utstilling som favner vidt, bredt, høyt og lavt om noe alle har et forhold til, nemlig skog.

Utstillingen «For bare trær» består av 76 kunstnere, født over et tidsspenn på 140 år, selv om de fleste er aktive norske samtidskunstnere, og inkluderer også et bredt spekter i kunstformer: figurative malerier, folkekunst, støymusikk, sex og apeskjelletter med billakk. Foto: Nina Ansten / VKL. 

Damla Kilickiran både omslutter og holder oss på avstand på Femtensesse.

, 2026. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Femtensesse, Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein

En fragmentert, filtrert og forsinket verden

Noen ganger når man møter et kunstnerskap svært tidlig i livet kan allikevel undringen og interessen vedvare. Det er tilfellet med Kai Fjell og meg. Jeg gledet meg derfor stort til utstillingen og fant alt jeg ønsket, og enda litt til.

Kvinnen opphøyet som landskap og ornament

 på Telemark Kunstmuseum gjer Gunvor Nervold Antonsen naturpolitisk frustrasjon om til ei kraftfull motrøyst.

Installasjonsfoto, Gunvor Nervold Antonsen, 

Gjer naturpolitisk frustrasjon om til ei kraftfull motrøyst

Bachelorstudentene ved Statens kunstakademi markerer slutten på tre års kunstutdannelse med avdempet melankoli.

Ananta Serendipity og Thando Beau Sikawuti, Kunstakademiets avgangsutstilling 2026, Oslo Kunstforening. (Foto: Henrik Follesø Egeland)

Den nordiske modernismen rulles ut som en visuell fortelling om kunstneriske svar på en tid i endring.

I Anna Sofie Mathiasens nyeste utstilling på Galleri K ser hun med omsorgsfullt blikk på de ulike strategiene for å overleve på en planet som blir stadig mindre gjestmild. 

I en omfangsrik utstilling på Galleri K får Anna Sofie Mathiasen mye ut av små detaljer. Foto: Øystein Thorvaldsen / Galleri K

Apichaya Wanthiangs skissepregede installasjon pirker i den tunge steinen.