Skulptur som plante, dyr, maskin og arkitektur

FAKTA

JEVNAKER
Marguerite Humeau
The Garden of Resuscitation
Kistefos-museet

Marguerite Humeaus skulpturer ser ut som en blanding av soppvekster, futuristisk industridesign, fantastiske romvesener og en 3D-printers tolkning av et maleri av Georgia O’Keeffe. De har noe både organisk og teknologisk over seg, kan man si.

Nå står en av dem i et skogholt på Jevnaker, som siste tilskudd til Kistefos-museets etter hvert velassorterte skulpturpark. Humeau (født 1986) var inntil forrige uke et, må jeg innrømme, ukjent navn, til tross for en tungt museums- og biennale-besmykket cv, og en fersk nominasjon til prestisjefulle Turner Prize. Den London-bosatte franske kunstneren trenger altså ikke å føle behov for å stikke seg bort i sammenhengen.

Likevel er det på en måte det hun har gjort. Lengst unna museumsbyggene og andre fasiliteter, og – etter eget ønske, kunne Humeau opplyse på forrige ukes pressevisning – påavstand fra de øvrige av parkanleggets kunstverk, troner en høyreist skapelse mellom trærne. The Garden of Resuscitation, på norsk noe sånt som gjenopplivingens eller oppvåkningens hage, ligner på noe en termitt-koloni kunne laget, om de var inspirert av edderkoppnett og planters vekstformer.

Den påfallende slanke stammen som reiser seg fra skogbunnen, holder oppe en 3D-printet, vid og tilsynelatende florlett trekrone, eller et nett eller rotsystem, oppe i luften, som i sin tur bærer en slags bukett eksotiske frukter i speilblankt stål på toppen. Det er en ingeniørteknisk bragd, like fascinerende som verkets konseptuelle begrunnelse, at den åpenbart tunge konstruksjonen klarer seg uten en kraftig stolpe i midten for å holde seg stående.

Humeau lar naturen bli en produserende aktør framfor å la den opptre som dekorasjon rundt kunstverket. The Garden of Resuscitation fanger opp både Kistefos’ historie og omgivelsenes naturlige grøde. Flora fra skogen, delvis plantet av kunstneren selv, brukes i framstillingen av en drikk som inngår som en mer relasjonell del av kunstverket. Likeså benker og soppvekster plassert i skogen rundt, støpt av og plantet i masse fra papirfabrikken som, ifølge presseteksten, blir «spor fra stedets industrielle fortid» og «utgangspunkt for nytt liv».

Skulle jeg trekke videre på assosiasjonen til O’Keeffes maleriske abstrahering av naturens former til noe fremmed, kunne en konklusjon bli at Marguerite Humeau gjør en motsatt bevegelse idet fremmede, teknologiske former bygges til å ligne natur. Verkets sterkeste tiltrekning ligger kanskje nettopp i opplevelsen av å stå foran noe levende som ikke helt har bestemt seg for om det vil bli plante, dyr, maskin eller arkitektur.