Kroppen som rest og røyk

Alt fast fordamper. Kan hende har Vibeke Tandberg hatt denne marxistiske læresetningen i minnet når hun laget arbeidene i utstillingen Bodies and Clouds på OSL contemporary. Kanskje er det noe hun alltid har tenkt på, i sitt snart førti år lange kunstnerskap, og i alle fall siden hun presenterte den overraskende, sensasjonelt catchy bildeserien som troløs brud, fremdeles som kunststudent, i 1993.

Bodies and Clouds utgjøres, som den saklige tittelen annonserer, av kropper og skyer. Nærmere bestemt seks svart/hvitt-fotografier av en røykdott og ti deformerte gipsavstøpninger av en kvinnes torso. Avstøpningene er dels hengt, som flådde jakttrofeer, på veggen, dels ligger de strødd utover gulvet som slitte skinnfeller. De er representanter for kunstnerens egen kropp, brettet ut som en bok eller en krøllete pergamentrull, slik at kroppens topografi bølger og bukter seg som små landskaper – «kjølige avtrykk av kjøtt som folder seg opp og synker sammen i dype, konkave søkk», slik den amerikanske forfatteren Chris Kraus foreslår i en tekst som følger utstillingen.

Vibeke Tandberg, Bodies and Clouds, 2026. Foto: OSL contemporary

Tandberg åpner seg – i bokstavelig, om enn ikke i overført betydning. Hva er det da vi får fra innsiden, foruten røyken fra et fordampet indre?

I Tandbergs kunst finnes ikke kroppen som en stabil beholder for et stabilt selv. Heller opptrer den iscenesatt og fordoblet, som i bildeserien Living Together; maskert, som i de mange verkene der kunstneren ikler seg en gammelmannsmaske, eller som her, avstøpt og omformet til et avtrykk. I fotografiene finnes den bare som atmosfære, uten konturer eller fast form.

Identitet er i Tandbergs hender noe som kan tas av og på. I en mer kritisk lesning kan tapet av det autentiske, stabile selvet også forstås som en erfaring av hvordan kropper formes og gjøres tilgjengelige for andres blikk. Tandbergs oppløste, utbrettede kropper blir også bilder på hvor vanskelig det er å holde fast ved en bestemt form.