Velklingende malerihistorisk mixtape

FAKTA

OSLO
Anthony Morton
Endless Painting
Landsforeningen Norske Malere
Står til 6. september

Anthony Mortons utstilling Endless Painting på Landsforeningen Norske Malere (LNM) er ganske eklektisk og visuelt nesten konfliktfylt i snittet. Åtte bilder i ulike formater, fra det vesle Temporary Forever på knappe 30 centimeter i høyden og bredden, til det mer breiale i både skala og utførelse, The Perceptual Immanence of a Revelation that Never Comes på to ganger nesten to og en halv meter, spenner ut et bredt og uensartet malerisk repertoar som tvinger fram noen tanker om maleriet som posisjon og status.

Et mer spesifikt spørsmål kan være: Hva er grunnen til at bildene i utstillingen er så forskjellige?

Morton legger for dagen et teknisk imponerende håndverk og stor malerisk appetitt. Kunstneren svever i lav høyde over det kunsthistoriske landskapet, og setter begjærlig klørne i mange prydkledde byttedyr underveis. Utstillingens estetiske rekkevidde strekker seg så vidt og bredt at det det bare så vidt unngår å rakne i sømmene. Trolig er det en nødvendighet, for å kunne åpne rommet for refleksjon over maleriets «endeløshet» slik tittelen angir.

Et lager av tegn

Lar man eget blikk flukte over utstillingens bilder, byr referansene til en modernistisk estetikk seg raskt frem. Kanskje særlig abstrakt ekspresjonisme, som i det store The Inaccessible, som i duse oransje og blå toner lener mot Mark Rothko og fargefeltsmaleri – og i fargen til og med til en proto-impresjonist som Turner – eller i det over nevnte The Perceptual Immanence.De sveipende svarte, nærmest flamboyante dragene med brei kost i sistnevnte bilde pensler ut et slagfelt mellom ulike maleriske språk, og låner gest og farge fra heftig maleri og abstrakt-ekspresjonister som Franz Kline, Joan Mitchell og Clyfford Still.

Men jeg ser også landskaper og figurer, riktignok i sterkt oppløst form, i et bilde som det delikate The Other Side of Nothing [red. se bildet øverst] som med sine punktvise nedslag med penselen setter tegn og maleriske notasjoner over en luftig bakgrunn i blått og grønt. Er det ikke et havlandskap baki der et sted, eller et snev av et Chagall-prospekt – en assosiasjon så utrendy at den i seg selv skulle kunne bli gyldig og «interessant» i den post-postmoderne billedkulturen Morton utfolder seg i.

Det er altså ikke snakk om noen form for figurativ representasjon eller konkrete motiver her; det er mer snakk om antydninger og fargehendelser, i kombinasjon med de nevnte maleriske tegnene som trekker resonnementet på en tryggere, samtidskunstnerisk grunn. Det er spor av Gerhard Richter, kanskje Cy Twombly, kanskje særlig en post-pop og typisk postmoderne maler som Albert Oehlen, slik han har vist at maleriets historie er tilgjengelig som et lager av tegn som kan samples og siteres.

Maleriet slipper ikke unna seg selv

Det ligger en risiko i å se kunsthistorien slik, som et estetisk vokabular. Faren er at resultatet ender som en malerihistorisk mixtape: veldig mye god og flink musikk, men ikke nødvendigvis en ny sang.

Men Morton oppleves som oppriktig og mindre ironisk i sin bruk av denne historien. På LNM opptrer ekspresjonismens gest, impresjonismens atmosfære, Richters slørede bilde eller abstraksjonens autonomi samtidig, uten at hvert lån nødvendigvis må avsløres som lån.

Om vi kan se Morton som symptomatisk på det sene 2020-tallets maleri, foreslår han kanskje følgende: Dersom kunsthistorien kan betraktes og brukes som et materiallager, trenger ikke maleren lenger å streve med å forstå hva maleriet er, å finne dets essens, slik modernismens prosjekt krevde det. Dagens kunstnere ser i større grad ut til å akseptere at maleri kan være hva som helst. Historien blir et redskap, et repertoar man kan male med. Oppgaven blir å finne ut hva man kan gjøre med hele denne historiske bagasjen nå.

Endless Painting kan slik vise til endeløs som i uuttømmelig som kunstnerisk mulighet, eller endeløs som i at maleriet aldri vil ta slutt – noe som i bunn og grunn betyr det samme. Eller, og kanskje mer interessant, sier den at maleriet aldri slipper unna seg selv.