Mollstemt kaos – Kunstavisen

«Kunstverdenens svar på olympiske leker», skrev en entusiastisk blogger på sosiale medier i anledning åpningen av den 61. Veneziabiennalen, og fikk prompte svar: Utstillingen er ikke en konkurranse – selv om den etter tradisjonen deler ut priser, gull- og sølvløver, for beste og nest beste kunstverk og paviljong. Tvert imot er denne massive ansamlingen av kunstnere fra hele verden mer å anse som kunstens svar på de Forente nasjoner. Og, fortsatte vedkommende, like the UN, it is broken.

FAKTA

VENEZIA
Den 61. Veneziabiennalen
Står til 22. november

Lenge før de første kritikerne hadde rukket å spisse blyantene, hadde utstillingen blitt den mest konfliktfylte og omdiskuterte biennalen på flere tiår. Biennalestyret og biennalepresident Pietrangelo Buttafuocos valg om å gjenintrodusere Israel og Russland har vakt reaksjoner i månedsvis, også fra offisielt storpolitisk hold – fra EUs kansellering av to millioner euro i støtte til utstillingen, til at prisjuryen like godt fratrådte i protest og la ned løve-utdelingene for i år.

Den russiske paviljongen ligger rett overfor den nordiske, langs «hovedgata» gjennom Giardini-parken lengst øst i byen, det ene av utstillingens to sentra. Kontrasten til de natur-mytologiske innslagene i Sverre Fehns kjølig-modernistiske betongstruktur ble akutt da punk-aksjonistene Pussy Riot stormet området utenfor, med rosa og Ukraina-gule og blå røykbomber, rosa balaklavaer og elgitarer: «No Putin, No War!»

Nordisk eskapisme

Kunstens geopolitiske ramme kunne altså skimtes mer enn tydelig gjennom røykteppet. Norge og Finland har grense mot Russland. Rustne skyggeflåte-oljetankere seiler regelmessig gjennom Øresund, beskyttet av FN-konvensjonen om havrett – en avgjørende økonomisk faktor for å holde invasjonskrigen i Ukraina gående.

I den sammenhengen er det vanskelig å lese stemningen rundt norske Tori Wrånes’, finske Benjamin Orlows og svenske Klara Kristalovas drømmeaktige, fantasieggende skulpturer som annet enn vagt eskapistisk. Jeg har egentlig ingenting imot en smule virkelighetsflukt i omgivelser som disse. Wrånes, som er den jeg kjenner best av trioen, treffer godt her. Den lange slangen av fugler og ulne, sammenvokste trollkropper strekker seg som en drage gjennom og ut av arkitekturen, koloniserer rommet og gjør det porøst.

Wrånes’ eventyrlige skulpturgrupper gjør seg som regel bedre som slike punktvise, enkeltstående utsagn, enn som del av komplekse, episk scenografiske fortellinger slik tilfellet var på fjorårets festspillutstilling i Bergen. Venezia-bidraget opptrer mer spisset og ansporende som bilde – om man vil, også på geopolitikken og hele biennalens struktur, der grenser, paviljonger, nasjoner og institusjoner ikke lenger fremstår som tette eller stabile.

Ding-dong for klimaet

Det blir i den sammenhengen umulig å unngå Østerrikes bidrag. Florentina Holzinger er denne biennalens stjerne. Hennes totalinstallasjon og performance-teater, Seaworld Venice, må være blant de mest spektakulære arbeidene vist her noensinne. I Holzingers hender og regi går den østerrikske paviljongen i oppløsning, som et flytende og plaskende kaos av vannmasser og kvinnekropper.

Seaworld Venice er like stedsspesifikt som det er et klimapolitisk og feministisk hammerslag ut i verden. Det er også et spetakkel det er like vanskelig å se på som det er umulig å tvinge blikket bort fra, slik det byr på teatrale eksesser og full frontal nudity i rause mengder. Med henvisning til vann som organisk nødvendighet og religiøs renselse, og til Venezias utsatthet for havets stigning og byens utfordringer med å håndtere kloakk og avfall, blant annet som resultat av overturisme, ringer Holzinger undergangsstemt i klokka – bokstavelig talt. En av verkets sekvenser viser en naken kvinne hengende opp-ned i en kirkeklokke, med metallkuler festet på hoftene, agerende som klokkens kolv. Scenen er fotogen og ikonisk – på tross av et (ganske forsiktig håndhevet) fotoforbud, flommet bilder herfra umiddelbart ut over presse og sosiale medier verden over.

Holzinger byr ellers på nakne kvinner hengende og klatrende i et gedigent, roterende sjømerke i én sal; en kvinne – like naken – kjørende rundt og rundt på en vannscooter i en annen. I en diger vanntank mellom to portable toaletter står og ligger kvinner – nevnte jeg at de er nakne – med oksygenmasker, i ulike positurer. Toalettene er til å brukes, urinen herfra filtreres tilbake til vanntanken. I atter en sal er et helt avløpssystem gått amok, med skittenbrunt vann fossende mot oss betraktere.

Køståing i moll

Seaworld Venice er mer enn tabloid nok til å fange massene – køen utenfor strakk seg snart flere hundre meter inn i parkområdet, selv i fossende regnvær. Kø må man ellers regne med her: inn til paviljongene, gjennom hovedutstillingen, i kafeene, på do. Det er et strukturelt problem at formatet på utstillingen har vokst ut av håndterlige proporsjoner. Selv den mest drevne biennalegjenger må finne det utfordrende å holde oversikten over, langt mindre få med seg, alle paviljongene som har spredt seg langt ut over Giardini-området og ut i Venezia by.

Ikke minst er hovedutstillingen, titulert In Minor Keys, et arbeidskrevende skue. Den er organisert i to deler: I den store hovedpaviljongen inne i parken, og i det nedlagte skipsverftet Arsenale litt utenfor. Årets versjon framstår som tettpakket og tematisk diffus. Det kan naturligvis ha å gjøre med at kurator Koyo Kouoh tragisk døde et år før åpningen, og at biennalen siden er styrt i havn av et kuratorteam. Det kan også ha å gjøre med at altfor mange kunstnere (110) er med. Men like mye oppleves kurators utgangspunkt som litt på defensiven som termometer på samtidas katastrofetemperatur.

«Minor keys» betyr molltonearter, eller mollstemt. Tittelen skal vise til en tanke om utstillingen som sanselig og lavmælt – sotto voce er uttrykket Kouoh selv brukte – uten å kommentere direkte på globale kriser. Enten man foretrekker eller helst vil unngå å se kunst som politisk kommentar eller instrument, må ideen virke fjern fra en hverdag og virkelighet der man hver morgen tar seg i å vegre for å sjekke nyhetene.

Det florale element

Ifølge denne tankegangen burde jo USAs paviljong – årets største kunstneriske skuffelse – betraktes som relevant nok. Der har Alma Allen installert en serie oppsiktsvekkende blodfattige, abstrakte skulpturer. Det var mye man kunne vente seg fra amerikanerne denne gangen, enten det nå kunne bli en protestbevegelse eller full on propagandistisk MAGA-overtakelse. Men det ble ingen av delene, bare generisk, intetsigende hotellobby-kunst.

In Minor Keys har riktignok et overordnet fokus på kunst fra det globale sør, men det framstår mer som et valg som kler den postkoloniale tidsånden enn det får nedslag som en egentlig idé eller kuratorisk påstand. Det er også noe man har sett gjort før, i Okwui Enwezors utgave av Veneziabiennalen, All The World's Futures, i 2015.

Kanskje kan man beskrive helheten som overorganisk, voksende i alle retninger, like dekorativ og folkelig, eller folkekunst-aktig, som den er uregjerlig for øyet og tanken. Frodige plantemotiver går igjen, i malerier og skulpturer, og i de mange hengende tekstilverkene. Også i flere av paviljongene står vekster og floral estetikk fram som visuelle grep, fra Ranjani Shettars storvokste liljer i Indias paviljong ytterst ute i Arsenale-byggene til somaliske Ayan Farahs mer beskjedent broderte plantemotiver på lerret, nede ved kaiene mot Giardini.

Det er fort gjort da, med tanke på kunstner-utvalgets geografiske og utstillingens estetiske tyngdepunkt, å lese helheten i eksotifiserende termer. Det florale elementet og de viltvoksende kratt korresponderer jo med utstillingens tettvokste organisering. Men kanskje kan den like gjerne tolkes som et statement for en anti-autoritær, anti-hierarkisk estetikk, og slik justere diskursen mer i synk med de dagspolitiske realitetene.

Fem paviljonger verdt besøket:

Østerrike: Florentina Holzingers transformasjon av paviljongen til en blanding av undervanns-fornøyelsespark, hellig rom og avløpsrenseanlegg er både politisk potent og estetisk overdådig. Den utfordrer på så mange nivåer – blant annet så Meta seg nødt til å stenge Holzingers Instagram-profil i flere dager under åpningsuka.

Tyskland: Sung Tieu har transformert paviljongens fasade til et DDR-Plattenbau (pre-fabrikkert boligblokk). Grepet viser til kunstnerens bakgrunn fra en vietnamesisk kontraktsarbeiderfamilie i Øst-Tyskland. Innvendig har Henrike Naumann skapt en skulpturell installasjon av møbler og interiør, som ytterligere utforsker gjenforeningen og den langvarige spenningen mellom øst og vest.

Belgia: It Never Ssst av Miet Warlop er et intenst, performativt prosjekt som forvandler rommene til en arena for musikk, skulptur og kroppslige ritualer. En kontinuerlig, in situ produksjon av gipsrelieffer, framstillende bruddstykker av ord, plasseres oppover et hyllesystem og knuses deretter, i takt med aktører som synger, danser og utfører ulike kroppslige gester oppover hyllene.

Danmark: På sitt vis også en oppsiktsvekkende affære. Maja Malou Lyse bruker voksenfilm-skuespillere og sædbank i et teknisk strøkent arrangement av video og skulpturer, omhandlende VR-porno, reproduksjon og online sperm racing blant unge menn. Sært.

Ukraina: Denne fikk jeg faktisk ikke med meg i mylderet, selv om verket sto omtrent midt i veien i Giardini. Kunstverket, en oregami-hjort i stål, ble evakuert fra fronten og fraktet til Venezia. Anbefales av prinsipp.

In Minor Keys, beste verk:

Det er ikke lett å plukke ut høydepunkter fra denne visuelle kakofonien. Jeg merket meg spesielt Cauleen Smiths The Wanda Coleman Songbook, et monumentalt, firekanals videoverk om Los Angeles og poeten Wanda Coleman. Et poetisk, nydelig arbeid som ga pusterom i hektiske omgivelser. Og Alfredo Jaars The End of the World, en 21 meter lang korridor badet i signalrødt lys, med en kube av såkalte rare-earth metaller i enden, vil leve lenge som en dyster påminnelse om utarmingen av verdens natur og ressurser.

Inntrykk fra den 61. Veneziabiennalen:

1 / 9