En fragmentert, filtrert og forsinket verden

Man bades i grønne skygger, i Damla Kilickirans utstilling på Femtensesse. Seeing Touch møter betrakteren med en både omsluttende og avvisende gest. Galleriets store vinduer er dekket til av plater. Sett utenfra framstår galleriet som stengt, eventuelt at kurator har sett et behov for mer veggplass og snekret opp noen ekstra kvadratmeter utstillingsflate, på bekostning av den generøse utsikten mot funkis-nabolaget på Sinsen.

Vel innenfor trer platene fram som detaljerte, ornamentale relieffer. Kilickiran (født 1991) har frest ut mønstre og motiver i syntetiske isolasjonsplater fra byggindustrien. Platene slipper inn lyset utenfra, alt etter hvor mye av materialet som er frest ut og perforert. Følgelig kan den som har tid og tålmodighet følge hvordan sola og dagens gang endrer og spiller med motivene, slik lyset skifter med tid og vær utenfor.

Damla Kilickiran, Seeing Touch, 2026. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Femtensesse, Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein

Giftig atmosfære

Effekten gjør rommet til et instrument like mye som en atmosfære. Rommet registrerer og gjør variasjoner i lys og tid lesbare, men uten å oversette dem til noe entydig. Det sanselige i erfaringen av det grønne lysskjæret gir assosiasjoner til et ubehag – til sykehus og nattoptikk, eller alger, til noe giftig eller kunstig. Samtidig oppleves skimmeret inviterende og inkluderende, omsluttende, som en kroppslig omfavnelse.

Motivene i platene er heller ikke egnet til å trekke klare konklusjoner. Ved første blikk ser de ut som mer eller mindre planmessig skribbel, som forstørrede røntgenbilder og fragmenter fra topografiske kart, eller en slags dekorert akantusbarokk. Enkelte motiver er mer konkrete, for eksempel kan man ane omrisset av en skorpion, men stort sett unnviker de gjenkjennbar form.

I et skriv som følger utstillingen, opplyses det om et vidt referanseregister: fra ornamenter knyttet til Hekate-tempelet i Lagina (Tyrkia) til Rudolf Steiners eksperimenter med metaller og detaljer fra antroposof-kollega Asya Turgenevas glassarbeider i antroposof-senteret Goetheanum i Sveits; mikroskop-fotografi av kobber, og andre, mer eller mindre kryptiske, innslag.

Detalj. Damla Kilickiran, Seeing Touch, 2026. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Femtensesse, Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein

Pseudo-orden

Denne esoteriske og tettpakkete symboløkonomien iscenesetter et ønske om tolkning, men uten å innfri det. Verkene trekker seg unna hver gang man prøver å sette foten ned. Referansene er såpass sprikende at de ikke framstår som noe begripelig system. Snarere danner de en slags pseudo-orden, et sett av fragmenter som nekter å samle seg til én verden.

Det er en spenning her, mellom denne symboløkonomien som holder igjen, og den lavoppløste sensibiliteten i rommet som gir lys, stemning, ornament. «Jeg leter etter historie som ikke er skrevet og verdener som har gått bort», har kunstneren sagt om sitt arbeid. Men kanskje er det ikke en verden som svinner, men hvordan den framtrer, som fragmentert, filtrert og forsinket, som blir utstillingens mest presise gest.

Til tross for ubehaget i å bli holdt på avstand, lar Kilickiran erfaringen av en verden som ikke lar seg gripe stå uten å gjøre den til et tap.