Kunstakademistudentene ved KHiO sin avgangsutstilling domineres av en håpløshet, som reddes inn av vellykket bredere innramming.

Åpningsperformance ved Julie Barfod. Foto: Momo Mentha

Anmeldelser

Hjorth og Kjølaas tar oss med på en tegnet teaterforestilling der rike kunstonkler skal henges ut som skurken i sagaen om den frie kunsten. Verket er mangefasettert, men kritikken oppleves for ensidig.

De enorme skulpturene de to kunstnerne viser frem i forestillingen er tydelig inspirert av de satriske romanene om kjempene Gargantua og Pantagruel av François Rabelais, der skatalogisk og vulgær humor spiller en sentral rolle. Hjorth & Kjølaas, 

 (2026), installasjonsfoto Nitja. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein.

Sagaen om prompen, og den onde filantropen

 er Nasjonalmuseet på sitt beste. Utvalget er kresent, godt begrunnet og formidlet. Underveis gjør man seg sine tanker om hvorfor Nørregaards verker i sin tid ikke ble kjøpt inn til Nasjonalgalleriet.

. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Fra å virke som dårlig skrevet sosialpornografi i begynnelsen, ender Bjarne Melgaards svært underlige roman med å gi sterk fascinasjon og sterk medfølelse.

Portrett av Bjarne Melgaard. Foto: Magnus Gulliksen

Zambisk-norske Anawana Haloba planter ideer om fellesskap, motstand og forandring som, forutsatt at man er villig til å åpne seg for prosjektet, kan fortsette å vokse etter at man har forlatt utstillingen.

2026. Frø og spirer av hibiscus, rød valmue, protea, solsikker, jord, planteduk, plantelys, paller, plastdekke, trestrukturer, lyd, sang. Med tillatelse fra kunstneren. Foto: Thor Brødreskift

Ras oppløyser, pressar og dreg strukturar ut av form. I ei retrospektiv utstilling på Bomuldsfabriken set Olav Ringdal dei saman att. 

– Ras oppløyser, pressar og dreg strukturar ut av form. 

Fra dekorative unnvikelsesmanøvrer til rosa røykbomber og nakne kvinner flytende i urin: Den 61. Veneziabiennalen farges av politisk konflikt, spektakulært teater og en overorganisk hovedutstilling.

Røykbomber, nakne kvinner i urin og en overorganisk hovedutstilling farger årets veneziabiennale

«For bare trær» på Vestfossen kunstlaboratorium er en vellykket, overskuddspreget utstilling som favner vidt, bredt, høyt og lavt om noe alle har et forhold til, nemlig skog.

Utstillingen «For bare trær» består av 76 kunstnere, født over et tidsspenn på 140 år, selv om de fleste er aktive norske samtidskunstnere, og inkluderer også et bredt spekter i kunstformer: figurative malerier, folkekunst, støymusikk, sex og apeskjelletter med billakk. Foto: Nina Ansten / VKL. 

blir politiets kroppskameraer et uventet filmisk verktøy – og et forsvar for dokumentarfilmens observerende blikk.

Damla Kilickiran både omslutter og holder oss på avstand på Femtensesse.

, 2026. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Femtensesse, Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein

En fragmentert, filtrert og forsinket verden

Noen ganger når man møter et kunstnerskap svært tidlig i livet kan allikevel undringen og interessen vedvare. Det er tilfellet med Kai Fjell og meg. Jeg gledet meg derfor stort til utstillingen og fant alt jeg ønsket, og enda litt til.

, 1942. Kunstsilo/Tangensamlilngen © Kai Fjell/BONO 2026. Foto: Even Askildsen/Kunstsilo

Kvinnen opphøyet som landskap og ornament

 på Telemark Kunstmuseum gjer Gunvor Nervold Antonsen naturpolitisk frustrasjon om til ei kraftfull motrøyst.

Installasjonsfoto, Gunvor Nervold Antonsen, 

Gjer naturpolitisk frustrasjon om til ei kraftfull motrøyst

Bachelorstudentene ved Statens kunstakademi markerer slutten på tre års kunstutdannelse med avdempet melankoli.

Ananta Serendipity og Thando Beau Sikawuti, Kunstakademiets avgangsutstilling 2026, Oslo Kunstforening. (Foto: Henrik Follesø Egeland)

Matias Faldbakken er suveren til å dra konsepter ned til, og gjennom, jorda. «Skyldner» gir meg lyst til å lese mer om kunst, mer om økonomi. Jeg får lyst til å kjøre meg en tur.

Oppslag fra boken «Skyldner/Debtor», Forlaget Press 2025

– Teksten pirrer nysgjerrigheten. Den er inspirert og klar i sine tanker

Den nordiske modernismen rulles ut som en visuell fortelling om kunstneriske svar på en tid i endring.

, 1932. Tangen-samlingen. © Aage Storstein / BONO. Foto: Tor Simen Ulstein / Kunstsilo

I Anna Sofie Mathiasens nyeste utstilling på Galleri K ser hun med omsorgsfullt blikk på de ulike strategiene for å overleve på en planet som blir stadig mindre gjestmild. 

I en omfangsrik utstilling på Galleri K får Anna Sofie Mathiasen mye ut av små detaljer. Foto: Øystein Thorvaldsen / Galleri K

Apichaya Wanthiangs skissepregede installasjon pirker i den tunge steinen.

Øystein Wyller Oddens utstilling på Kunstnerforbundet gjør oss oppmerksom på hva kroppslig persepsjon tillater og ikke.

For de fleste kunstnere, fordrer en utstilling i Overlyssalen at man skal lage noe spektakulært, men 

 omgår de forventningene, skriver Abirami Logendran. Installasjonsfoto, Øystein Wyller Odden, 

 på Kunstnerforbundet. Foto: Thomas Tveter

– Jeg er sikker på at denne utstillingen kommer til å prege hvordan jeg opplever kunst i Overlyssalen fremover

I den dypt personlige etterforskningsboken 

 illustrerer Isalill Kolpus at kunsten sjelden lar seg skille fra mytene som omgir den.

, 1922-28. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion

Isalill Kolpus viser at kunsten sjelden lar seg skille fra mytene som omgir den

Bedriftshistorikk er en sjelden sjanger i norsk kunstlitteratur. Hauglids bok hviler på gjennomgangen av de produksjonstekniske og økonomiske høydepunktene innenfor firmaets historikk. Enkeltaktører får sin plass gjennom betydningen de har hatt for firmaet og ikke som kunstnere.

Mellom kunst og gravsteiner. Fortellingen om AL Steinskulptur- Norsk Billedhoggerforenings Atelier. 

Finslipt bok om steinskulptur og gravstøtter

Espen Hauglid har skrevet en finslipt bok om steinskulptur og gravstøtter