Pessimisme med humør

Den som skaper, bruker seg selv. I essayform er det mer tilgivelig når forfatteren involverer seg og sitt enn i for eksempel en kunstanmeldelse, og derfor er debatten rundt Tommy Olsson som kritikkens enfant terrible egentlig ikke relevant for lesningen av den nye boken hans, November er en åpen dør. For snart 20 år siden ble det diskutert om gonzo-stilen til svenskfødte Olsson undergravde den faglig seriøse kunstkritikken siden han skrev mer om rus og bakrus enn selve kunsten han ikke en gang rakk å få med seg. Olsson ble en karakter og et konsept som det vel enda strides om. Men enn så lenge: Drit i alt det der. Fyren er ustyrtelig morsom, og skriver seriøst godt.

Forsiden. Tommy Olsson: November er en åpen dør. Kolon forlag 2026.

Justering av proksimitet

Mens Olsson i tidligere utgivelser har gått rett på sexliv og våte kvelder ute på byen – noen har kalt det sårbarhet, andre koketteri – åpner han denne gangen med en kulturjournalistisk irritasjon. Mer spesifikt den sjangeren hvor han skal utpeke den beste kunsten fra året som gikk. Dette glir over i en problematisering av begrepet “samtidskunst” før teksten munner ut i en generell refleksjon over tid og verdens befatning. God, gammel essayistikk med andre ord. At anslaget er mindre typete stemmer for resten av boken, hvor kritiske kommentarer mot institusjon og samfunn virker tyngre vektet enn før.

Saftige detaljer fra et rock n’ roll-liv har likevel ikke forsvunnet fra miksen. Men også Olsson har blitt eldre. Stoff av utleverende art trer frem som fjerne minner nå. Innvendingene mot ham har handlet om en ubalanse av de sfærene et essay beveger seg mellom: det personlige, det faglige, det samfunnsmessige og det eksistensielle. Olsson har vært nærsynt. Han har gjort et poeng ut av at vi får tilgang til verden ved at den strømmer gjennom en unik kropp (og psyke). I den nye boken har han fått en merkbar justering – og den er ikke rusrelatert.

Ikke gubbete!

Ett sted retter Olsson kritikk mot “godt voksne milliardærer som leker autoritetsopprør i kunstoffentligheten”. Konteksten er London 2018 da Banksy-verket Girl with Balloon ble makulert sekundet etter at det ble solgt for over en million pund. At stuntet ble beskrevet som punk er i følge ham et misbruk av begrepet “som referanse for kalkulert senkapitalistisk edging”. Med bakgrunn fra undergrunnsmiljøer har Olsson bestandig representert avviket, og han sparker konsekvent oppover – men også til siden, i antisosial valør. Det er morsomt å lese om. Å lese om noen som faktisk gir faen, men som ikke er ond, er sjeldent i vår tid.

Systemkritikken hans er ikke endringsoptimistisk. Man sitter ikke akkurat igjen med håp for fremtiden. Der tankene er svarte når det gjelder kunstfeltet og deler av samfunnsutviklingen, har Olsson en slående eksistensiell åpenhet og vilje som faktisk er imponerende for en mann som “nærmer seg pensjonsalder”. Pessimismen er verken grinete eller gubbete. Dessuten melker han ikke lidelsene sine, for han finnes ikke romantisk. Litt derfor får innlevelsene hans ekstra betydning; når han faller for kunsten, er det medrivende.

Skorpionens mørke prosjekt

I tittelessayet får Olsson det han kaller et sjeldent tilfelle av selvinnsikt. Han gjør noe mange bestselgende forfattere har gjort, nemlig å skrive om sin dysfunksjonelle far. Heller ikke her trer Olsson ut av sin lakoniske tone, og godt er det. Han har ingen problemer med å streke under det viktige, det handler bare ikke om å føle så veldig mye. Noe som også er sjeldent i vår tid, hvor reaksjoner trumfer refleksjon.

Med navlesnoren rundt halsen ble han født med Døden, skriver han. I Skorpionens tegn. Skorpioner har visst et ustoppelig driv etter å belyse og bli venn med mørket – for å avdekke sannheter, og for å herske. Én ting er at Olsson ofte kommer tilbake til verdens skrekkelige tilstand (mange av tekstene er datert til 2020). Én annen, viktigere ting er at det foreligger en viss toleranse for kaos som gir tekstene en særegen, følsom råhet. Til syvende og sist er det språkføringen og den fremragende flyten som gir lyst til å lese Olsson, egentlig uansett hva det skulle handle om.