I den dypt personlige etterforskningsboken 

 illustrerer Isalill Kolpus at kunsten sjelden lar seg skille fra mytene som omgir den.

, 1922-28. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion

Anmeldelser

Den nyeste utgaven av tegnemagasinet FUKT imponerer med sin lekne layout, sitt solide materiale og sine usedvanlig stramme tekster.

«Partituren Radical Relaxation (Song of the Earth) (I) bis (X)» Jorinde Voigt, 2016

I dette vasstrukne romanuniverset er det mørkere og uslere enn noen kan forestille seg. Men det er ikke lagene av elendighet som gjør 

 eksepsjonell. Stram estetisk komposisjon gjør at boken gnistrer og hogger til.

 Forlaget Oktober, 2025. Omslagsdesign: Greger Ulf Nilson. Tegning: Matias Faldbakken.

Den amerikanske musikklegenden Rick Rubin følger ikke sine egne råd i boken 

. Men blant all denne fremmedgjørende nyåndeligheten han representerer, finner jeg ekte gode råd for å bli et mer åpent og mottakelig menneske.

Den amerikanske musikklegenden Rick Rubin legger ut om hvordan en idé tar form, hvordan idéer oppstår, og hvorfor vi i det hele tatt skal sette våre ideer ut i virkelighet. Forside av boken 

I disse forbløffende, morsomme og rørende fortellingene om kunstverk plassert i offentligheten gror det frem en skinnende tanke om at kunsten får sin største verdi gjennom det vanlige livets spontanitet.

Robert Esdailes «Don Quijote» (1966) har siden 2011 stått på taket av Narvesen-kiosken ved inngangen til Bøler T-banestasjon. Rett foran Bøler senter finnes en annen skulptur av Don Quijote, laget av Fritz Røed i 1978.

I sin nye roman skriver Lars Mørch Finborud innforlivet om bisarre museumsdirektører og kritikkverdige forhold ved norske kunstmuseer. «Tårnet. Fyrtårnet» er velskreven, overraskende og smått forheksende.

Kunstprosjektet «Minervas stemme» spør om det er mulig å hente kunnskap om naturen uten å samtidig skulle herske over den.

 er designet av Marte Meling Enoksen. Omslagsfoto: Utsnitt av verket 

Marthe Ramm Fortun / BONO. Foto: Kristine Jakobsen.

Det er ikke ofte tekst og foto arbeider så tett som de gjør i «Vegen heim til Svartskog» av fotograf Geir Egil Bergjord og forfatter Arild Rein. Grelle bilder av et avsperret og oppspadd bysentrum om natten glir sømløst inn i den oppjagede tankestrømmen til en barnekriminell på leting etter storebror.

 av Geir Egil Bergjord og Arild Rein. Samlaget 2025. Foto: Geir Egil Bergjord

At norsk media ikke har tatt på alvor landets internasjonalt mest kjente samtidskunstner, kjennes både pinlig og uvirkelig under lesningen av Erlend Hammers dyptpløyende bok om Bjarne Melgaard. Prosjektet er edelt og nøye i sin krakelering av de største kontroversene rundt kunstneren. Iblant blir det imidlertid litt vel omstendelig.

Finnes i mange varianter. Boken «Bjarne Melgaard» kommer i 2000 ulike bokomslag, design av Halvor Brodin.

Med et revitalisert innhold og splitter nytt design har den nye redaktøren av 

åpnet opp konseptet og ført det videre. Mye er bokstavelig talt snudd på hodet i kunstårbokens fjerde redaktørperiode, under den helt ferske og allerede stødige Abirami Logendran.

 2024. Redaktør: Abirami Longendran. Grafisk designer er Martin Asbjørnsen. Utgiver: Uten tittel.

Lekne tekster og slående fotografier står side om side i dette originale samarbeidet mellom fotograf Erlend Berge og forfatter Frode Grytten. Å bla i boken «Kjære alle saman» byr på genuine og fornøyelige overraskelser, men utover i lesningen tar den tekstlige biten overhånd på en heller pratsom måte.

Bokdesign: Modest v/Rune Døli. Verbum Forlag 2024.

Grunnene bak og veien ut av den knipen tidsskriftene unektelig står i for tiden, er et sakskompleks få har overskudd til å forske seg frem til på egenhånd. Antologien «Det skal vera tid. Det skal vera skrift» behandler temaet friskt, fagsterkt og fra mange hold. Den gir leselyst, og nok en mørk tanke om en samtid i kulturelt forfall.

Design av Aina Griffin. Nasjonalbiblioteket / Jan Alskar/Observatoriet.

I David Lundmarks fotoprosjekt «X60–X84» lever grusomme detaljer fra anonyme fortellere side om side med symbolske naturlandskap og slående portretter. Prosjektet springer ut fra en personlig erfaring med selvmord i familien. Journalistikkens konvensjoner – dramatikk, funksjon – kan ikke sies å ha forlatt Lundmarks linse, som til vanlig jobber i den svenske avisen Dagens Arbete.

 trer Lars Saabye Christensen inn i dødsboet til Frans Widerberg, den strålende norske kunstneren som også var faren til hans venn, Nico. I boken, som er spekket med den den udødeliggjorte paletten: rødt, gult, blått, presenteres kloke tanker rundt både livsløpet og kunsten.

Forfatter Lars Saabye Christensen i huset til kunstneren Frans Widerberg. Det store maleriet på veggen heter «Svever over by» (1989). Foto: Trygve Indrelid

Vi ser tilbake på norsk kunstliv anno 2022 i den ganske ferske 

, med Susanne Christensen som redaktør for tredje år på rad. Under henne har den årlige utgivelsen – som fylte 30 år i 2022 – blitt rikere på tekst i både omfang og ambisjon, men fattigere visuelt.

2023-utgaven av den årlige utgivelsen Norsk kunstårbok er Susanne Christensens siste som redaktør etter tre år. Norsk kunstårbok er tospråklig og alle tekster er oversatt til engelsk. Utgiveren er Uten tittel, og bokdesignet er av Ulf Carlsson. Bokens omslag er et installasjonsbilde fra Dominique Gonzalez-Foresters utstilling 

 i Turisten, 2022. Boken er utgitt med støtte av Norsk kulturråd, Stiftelsen Fritt Ord og Bergen kommune. (Foto: Uten tittel / Thor Brødreskift.)

Åtte samtidspoeter har skrevet dikt inspirert av verkene til den store norske tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal. Resultatet er utsøkt ordkunst som gjenoppliver det betydelige kunstnerskapet, som selv sto poesien nær.

Sterke farger over store lerreter holder bare betrakteren en stakket stund. På Trafo Kunsthall viser Cassius Fadlabi (f. 1975) en ny og abstrakt side ved sitt kunstnerskap, men mangler teften som skal til for å skape et formspråk som er estetisk fullendt.

 av Fadlabi på Trafo Kunsthall i Asker. 

, 2022, akryl på lerret. Foto: Peter Dean /Trafo Kunsthall.

Med detaljert og konsentrert bruk av linjal og maskeringsteip, er det ikke mye rom for det tilfeldige hos Rune Elgaard (f. 1980, Aarhus). Det gjør imidlertid ikke verkene hans grunne. Uten å skrike om oppmerksomhet, egger bildene til kontemplasjon ved å kombinere ulike elementer, litterære og kunsthistoriske referanser og sitater på en måte som holder betrakteren undrende, og i en stemning av mørk ro.

Installasjonsfoto fra Rune Elgaards utstilling 

 på KB Contemporary. Foto: Istvan Virag /kunstdok

? På Henie Onstad Kunstsenter kan du nå komme tett på, i den omfattende gruppeutstillingen 

Hvert øyeblikk teller – Følelser av aids

. Utstillingen har både ironi og inderlighet, politikk og sanselighet – men aktualiteten er noe underspilt.

, 1989 video, 4:09 min. Gjengis med tillatelse fra Estate of David Wojnarowicz, Marion Scemama og P·P·O·W, New York.

Med sitt vidtfavnende arkivfunn av skeivt materiale, er Nasjonalbibliotekets utstilling

 Stoltheit og fordom – skeive forteljingar frå samlinga 

først og fremst imponerende omfangsrik. Her er kunst, aktivisme, porno og popkultur. Forfriskende nok er formidlingen fri for pedagogiske føringer: Det du ser, er det du får.

Diverse publikasjoner fra utstillingen. Foto: Gorm K. Gaare / Nasjonalbiblioteket.

Få utstillinger drar konseptet like langt som Fotogalleriet. I utstillingen 

er alt tenkt ned til den minste detalj – ikke av frykt, men med hensikt om å gå grundig til verks.

Utstillingen er kuratert av Bassel Hatoum, styreleder i Skeiv Verden. Det arkitektoniske konsept er utformet av Antoine Fadel, med Samer Hayek som koordinator. Foto: Fotogalleriet/Julie Hrnčířová

 tenker jeg, stående foran Herleik Kristiansens vidstrakte linosnitt i svart-hvitt. Verkene ser ut som de vibrerer. Da den nordlandske kunstneren ble erklært «ikke opplæringsdyktig» som 16-åring, flyttet han til en institusjon for psykisk utviklingshemmede. I år fyller han 75 år, og har separatutstilling på Galleri Norske Grafikere.

, linosnitt på papir av Herleik Kristiansen. Foto: Benedicte M. Stensrud.

Skinnende hvite fliser er en del av baderommets beskaffenhet, kan man tenke seg. Men det kliniske 

 jo bare kroppens smuss, påminner den japanske forfatteren Jun’Ichiro Tanizaki (1886-1965).

Bokdesigner Rune Døli i Modest vant gull i kategorien 

, av Jun’Ichiro Tanizaki. Forlaget Press, 2020. Rune Døli ble i Grafills kåring også hedret med årets hederspris,

 for sitt mangeårige arbeid innen bokdesign. Foto: Guri Dahl

Betrakteren får ikke mye å gå på i Matias Kiils (f. 1995) separatutstilling «Følelsen av orden» på Buer Gallery. Uten forklarende utstillingstekster som pekepinn blir man i møte med Kiils fordreide hverdagsobjekter tvunget inn i en selvstendig undring – og det er forfriskende. Enkelte steder blir det imidlertid litt for skrint.

(2021), glass, silikon © Mathias Kiil 2021. Foto: Thomas Widerberg.

Kunsten er et våpen mot undertrykkelse, hevder Kjetil Røed i sin nye bok 

. Å tillegge kunsten såpass mye agens er i beste fall naivt, i verste fall ignorant.

, Res Publica 2021. Omslagsfoto: Trygve Røed. Omslagsdesign: Overhaus.

 i Oslo Kunstforening, får vi nå et innblikk i Eshkols forskning på bevegelsens språk, supplert med fargerike tekstilarbeider.

The Chamber Dance Group’s first ensemble dancing ‘Peacocks’ by Noa Eshkol, performed at Ohel Hall, 1954-1956. Copyright The Noa Eshkol Foundation for Movement Notation, Holon, Israel. Photo: T. Brenner

Skogen om natten: et dyp hvor vesener kravler frem fra sitt skjulested, stiller seg ansikt til ansikt med deg som har vandret, og månen kler alt i nytt lys. Slik er det også med vårt indre liv. Frykter og lyster kommer til syne i all sin uhygge, om du bare tør å vandre inn i dypet.

(2021), kull på papir © Jannicke Låker / BONO 2021. Foto: Tor Simen Ulstein

Dominique Whites visuelt slående skulpturer vekker tanker om rensing, rydding og tid. Men gapet mellom verkene og utstillingsteksten vitner om en farlig tendens: når teksten er så supplerende og separat, underslås kunstens egen evne til formidling.

På galleri Noplace i Oslo vises nå utstillingen 

 av Marte Gunnufsen. Her får publikum tre rett inn i dragmiljøets lekne og fortryllende vitalitet, i tillegg til å tilbys et granskende blikk på det performative som sådan.

2018. Dragartisten er Lucy fra Chicago-scenen av dragkunst. Marte Gunnufsen: 

 , 2018, film © Marte Gunnufsen / BONO 2021.

Elise Storsveen er en av tre som stiller ut på Kunstnerforbundet akkurat nå, med sin todelte utstilling 

. Ved å vise flater i det de tar form som utstrakte gjenstander, tematiserer utstillingen arbeid og prosess. Helheten er dessverre ikke alltid like gjennomført, og valg av materiale ser ut til å være begrensende.

Installasjonsfoto fra Elise Storsveens utstilling, 

 2021, jackofoam, sparkel maling. I bakgrunnen skimtes 

 2021. © Elise Storsveen / BONO 2021. Foto: Thomas Tveter.

Sist gang Constance Tenvik hadde soloutstilling var det på galleri 56 HENRY i New York, 2020. Nå vises et utvalg av Tenviks arbeider på ISCA Gallery i utstillingen 

. Tittelens dalende bevegelse gir forventninger om en melankolsk letthet, men utstillingen oppleves først og fremst som flyktig.

Installasjonsbilde fra Constance Tenviks utstilling 

, 2021, flashe, akryl, gouache og perle på lerret, 

, 2021, flashe, akryl, gouache, perle og olje på lerret, 

, 2021, flashe, akryl og gouache på lerret. Fotograf: Marcus Nordstrand.

På Kunstnernes Hus kan du nå se verk fra 23 kunstnere i utstillingen «Rites of Passage», hentet fra Nasjonalmuseets samling, hvor 

 er tematisk knutepunkt. Nedstrippingen til elementære motiver og bevegelser gir fornemmelsen av å føle seg frem intuitivt, litt som et nyfødt nurk.

Installasjonsfoto fra utstillingen, fra venstre: 

 (2012) av Mattias Härenstam.
Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet.

Mens Signe Parkins’ bokvennlige illustrasjoner i utstillingen «Mig, Maddike, mormor» er lavmælte i sin barnlige strek, skaper Vanna Bowles’ verker i «Människor och djur» en uhyggelig stemning av absurditet og mytologi. De to utstillingene har tematiske berøringspunkter, men skiller lag i bruken av tegning som kunstnerisk medium.

Övergivna ögonblick (Abandoned Moments)

K4 galleri inverterer den klassiske hvite kuben, og leder betrakteren inn i et bekmørkt avlukke, som et avbrekk fra verden utenfor.

«Mikaelidagen» (2021) av Eugene Sundelius von Rosen er gjennomsyret av søndagsfølelse: følelsen av ro, men også at noe snart skal skje. Filmen kan ses dersom man kontakter galleriet.

Fotoboken «Y-blokka» (2020) inngår i Katja Høsts flersidige prosjekt hvor hun på dokumentarisk vis fotograferer Y-blokkas forfall, fra terrorangrepet 22. juli til rivningens begynnelse.

Orfeus Publishing, 2020. Grafisk design: Rune Døli/Modest.


Aurora Passeros poetiske billedvever står i krysningspunktet mellom tradisjonelt håndarbeid og moderne kunstuttrykk. Mens vevningen vekker tanker om sammenheng og desillusjon, er motivenes utflytende fargespill en sanselig fryd.

Aurora Passeros verk ”Diver”, 2020, håndvevd, håndfarget nylon, stålrør © Aurora Passero/BONO 2021
Foto: Øystein Thorvaldsen.

I sin nye bok Skogen og elva (2021) skriver Karl Ove Knausgård om sitt møte med Anselm Kiefer og kunsten hans. Boken kan leses som et langt essay hvor vi introduseres for Kiefers prosessuelle kunst, får en innføring i grunnleggende estetiske problemstillinger, og observerer den litt keitete stemningen mellom disse mennene, som bærer to av samtidens største navn.

I Karl Ove Knausgårds bok om Anselm Kiefer vises en diametral motsetning mellom kunstneren og kunsten hans. Kombinasjonen av dyp tyngde og virtuos letthet er det bare de aller største kunstnerne som har, skriver Knausgård, her eksemplifisert med verket Varus,1976 (olje på lerret). Foto: Jochen Littkemann. Fra Karl Ove Knausgårds 

Forrige lørdag åpnet utstillingen «Claim your superior bone» (2020) på Noplace i Oslo. Utstillingen er et samarbeid mellom Ingrid Eggen (f. 1979) og Admir Batlak (f. 1982), og består av fotografier, veggmonteringer og skulpturer. Mens Batlak er utdannet klesdesigner og hovedsakelig arbeider med tekstil og installasjon, er Eggens kunst ofte fotobasert og undersøker kroppens skulpturelle muligheter. Skjæringspunktet mellom dem kan sies å være den stofflige bevegelsen, tekstilets og kroppens potensiale som skulptur.

Fra Admir Batlaks og Ingrid Eggens utstilling CLAIM YOUR SUPERIOR BONE som vises på Noplace i Oslo nå. Fotograf: Ingrid Eggen

Stilisert snarere enn symbiotisk samarbeid

Verkene i den aktuelle utstillingen fremtrer som umiddelbare for betrakteren, og hver og ett av dem vekker dype innsikter rundt de utsatte arbeids og livsvilkårene i vår samtid.

Josh Kline: Aspirational Foreclosure (Matthew / Mortgage Loan Officer), 2016 Courtesy the artist and 47 Canal, New York. Foto: Joerg Lohse

Med sitt fokus på fri kunstutfoldelse, skaper Høstutstillingen et rom for potensielt nyskapende og provoserende samtidskunst. Årets utstilling retter imidlertid et større fokus på tradisjonell teknikk og materialitet fremfor det konseptuelle.

Sanselig og elementært i stedet for provoserende

Bouchra Khalilis utstilling «The Nordic Chapter» (2020) retter et etterlengtet fokus på frigjøring, tilhørighet og solidaritet. Den todelte utstillingen rommer både dokumentarisk formidling og følelsesmessig dybde, samtidig som den er høyst relevant i dagens politiske klima. Foto: 

The Speeches Series – Chapter 1: Mother Tongue 

 (2019) er det nyeste kunstprosjektet til fotografen Una Line Ree Hunderi (f. 1971). Her har hun fotografert og intervjuet forskjellige familier som av ideologiske og politiske grunner har valgt å ikke sende barna sine på skolen.

er, ifølge vår anmelder, ikke et prosjekt der kunstneren Una Line Ree Hunderi lukker seg inne i sin egen oppfatning: «Hun [kunstneren] søker heller bevisst etter refleksjoner og motsvar for å skape et utvidet diskusjonsfelt». Una Line Ree Hunderi: ”Crafting”, 2019, foto © Una Line Ree Hunderi/BONO

Frederick-Hendrik van den Hove, Samenes levemåte, sommer og vinter, i Moses Pitt, The English Atlas – Volume I – Scandinavia and The North, 1680. Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Bruken av fargemotsetningene oransje og blått skaper umiddelbart et sterkt inntrykk hos betrakteren. Fadlabi, 

Storslagen og tankevekkende jubileumsutstilling

Skyen er flerfoldig; som naturfenomen og himmellegeme bringer den løfter om nedbør, i tillegg til å påminne mennesket om at tiden sakte glir forbi. Som symbol rammer den mangt: Atombombens soppsky peker på masseødeleggelse, som et resultat av menneskets destruktive kraft, mens den digitale informasjonslagringsskyen indikerer den vedvarende digitaliseringen av våre personlige sfærer. Alt i alt er skyen en bærer – av regn, informasjon og mening – og inngår som en entitet i en større helhet, enten det er naturens, samfunnets eller teknologiens.

 (2020) presenterer en tverrfaglig utforskning av skyen som fenomen. Prosjektet er gjennomført og helhetlig, men har til tider lavere grad av leservennlighet. 

 (2018) av Berndnaut Smilde. Foto: Cassander Eeftinck Schattenkerk

Thula Kopreitan (f. 1998) skriver om kunst og litteratur. Hun er også litteraturkritiker i NRK.