Ta det innover deg

Et sted langs fylkesvei 27 i nærheten av Rondane ligger mosaikkverket «Skyldner» av Matias Faldbakken. Verket tar del i Nasjonale turistvegers kunstprogram som til nå tilbyr norsk samtidskunst langs åtte av sine strekninger. I den forbindelse har Forlaget Press utgitt en bok med et knippe tekster på norsk og engelsk. En rask titt senker forventningene: Bildene ser alminnelige ut, lyset tilhører en helt vanlig dag ute på en rasteplass blant norske trær og fjell. Motivet i den grå mosaikken er fint, men kanskje ikke det helt store? Under lesingen skal det imidlertid vise seg at Faldbakken nok en gang får materialet til å lyse. Eller rettere: Gjennom materialet lyser idéene.

Kroppen blant kunsten

Boken åpner med et forord av Jan Andresen, tidligere leder for Turistvegseksjonen i Statens vegvesen, og en introduserende tekst av Morten Kvamme som er kurator og leder for kunstprosjektet. Deretter følger en tekst av Faldbakken selv, kunstner og forfatter, supplert med et utdrag av Jon Fosses «Det andre namnet», og et essay av journalist og økonom Maria Berg Reinertsen om gjeld.

Kvamme forteller at prosjektet «handler om å finne en kunstnerisk stemme som kan skape et permanent kunstverk (...) midt i noen av våre mest ikoniske og vernede landskap», et verk som skal «inngå i en ydmyk forhandling med omgivelsene». Når Kvamme skal si noe om Faldbakkens verk spesielt, ligner det mange andre beskrivelser av kunst: det «gir oss (...) et rom for refleksjon og ettertanke». Mer tankepirrende setter han dette som kontrast til den nasjonalromantiske utsiktsopplevelsen det oppfordres til på en plass som Harald Sohlbergs plass, rasteplassen med samme utsikt som i «Vinternatt i Rondane». Her blir man kikkende ned på bakken og grunne over et motiv for stort til å ta inn i sin helhet, noe som vrir om på ideen om landskapet: «en introspeksjon i nasjonens egen lengsel etter form, mening og evighet».

Det er noe selvfølgelig over det Kvamme setter ord på. Ja, slik er det, tenker man. Men idet vi faktisk tar innover oss hvor diametralt det er å flytte blikket over et skurrete mosaikkfelt rett under føttene på oss, kontra å skue utover selve helheten, det er da vi som leser i et øyeblikk får følelsen av å selv stå der. På kort tid har Kvamme dratt oss inn i kroppen, i kunstopplevelsen.

Oppslag fra boken «Skyldner/Debtor», Forlaget Press 2025

Tankevandringer

Ofte kan kunst med konseptuelle aner fremstå som todelt, med Verket på den ene siden og Forklaringen på den andre. Få får til en sann materialisering av idé-utgangspunktet hvor formgivningen stiller like sterkt som tanken. I Faldbakkens tekst i denne boken går han gjennom prosessen hvor «Skyldner» ble til, hele tiden med en påfallende kontakt med materialene – en bakkekontakt. Faldbakken trer ikke tankene sine over verket. Som han selv skriver: «Det jeg som regel gjør når jeg lager et kunstverk eller skriver fiksjon, er å prøve å trekke alle de vidløftige sakene tilbake til jorden, bokstavelig talt.» Dette har jeg merket i romanene hans, og det er på ekte i særklasse.

«Skyldner» startet med en kulltegning på et papirark. Inspirasjonen var et Kristushode på Nasjonalgalleriet. Øynene buler på dette ansiktet med drag av en skyldner, forteller Faldbakken, og gjør en kulturhistorisk og eksistensiell vandring gjennom den lingvistiske og tematiske forskyvningen fra synd til skyld til gjeld. Teksten pirrer nysgjerrigheten. Ikke for svevende og ikke for triviell, men inspirert og klar i sine tanker.

En av Faldbakkens mange skisser av bysten. Oppslag fra boken «Skyldner/Debtor», Forlaget Press 2025

Mer økonomi, takk

Bidraget til Maria Berg Reinertsen er en påminnelse om å inkludere mer økonomi i det kultur-eksistensielle tankegodset. Hennes essay om gjeld er glimrende. Reinertsen skriver om hvordan menneskene står i gjeld til naturen, som ikke tilhører vår verden med gjeldsbrev, rettssaker og forhandling med budsjett. Naturen kan ikke kreve inn sin gjeld til oss, og er dermed «dømt til å tape hver gang vi anlegger en økonomisk synsvinkel».

Hvordan mennesket bruker naturen som et hvilket som helst annet produkt er høyst relevant i denne konteksten hvor bilveier er satt opp for at vi skal kunne konsumere nasjonens naturskatter. Faldbakken er også innom dette i sin tekst, og utdraget fra Septologien til Jon Fosse inkluderer en kort refleksjon om nettopp «da vegen kom». Den måten å nære seg av andre kunstnere og forfattere er forresten herlig å bevitne, det er som å se inspirasjonen utfolde seg.

Og midt blant disse presist formulerte tankemyldringene om gjeld, materialer, natur og fremkomst får vi virkelighetstro bildedokumentasjon av stedet og verket på både kloss hold og i droneperspektiv. Bildene som ved første øyekast var kjedelige i sin alminnelighet, har nå noe større ved seg. For lar man seg stoppe og ta det innover seg, det man virkelig har foran seg, vil alt kunne vibrere av anløp til betydning. Både verket og boken «Skyldner» er eksempel på at kunst, tanke og liv ikke eksisterer som separerte bobler, men har en og samme grunn: en tilstand av tilstedeværelse.