Mindre selvsentrert enn fryktet

Det hele startet da komiker Isalill Kolpus fikk det for øre at selveste John Savio, Sápmis viktigste kunstner, etterlot seg skisser og treplater oppe på Kolpus-huset da han var nordpå for aller siste gang, og at noen satte fyr på denne kunsten. Hun kommer ikke unna skammen over at hennes egen familie mest sannsynlig har ødelagt noe verdifullt for samene, sammenlignbart med den utilgivelige fornorskningspolitikken. Gjennom detektivarbeid, kunstnerportrett og en innsirkling av sin egen bestefar, får Kolpus det svaret hun jakter på, men hadde det trengt å handle så mye om henne?

Ikke individer

Det er tydelig at Kolpus har og har hatt et langvarig og mytisk forhold til John Andreas Savio. Som voksen vekker hans kunst sterkere og mer komplekse følelser enn i oppveksten, forteller hun, og går rett inn i dette komplekset. Boken veksler mellom kunstbrenningen, Kolpus’ egne følelser rundt tapt samisk kultur, hvem bestefaren hennes og hvem John Savio egentlig var. De to glir inn i hverandre til et bilde på en mannlig same Kolpus strekker seg mot, men ikke kjenner:

«Når jeg ser for meg Savio i hans siste øyeblikk der han dør alene på Ullevål sykehus, er det min bestefar som puster ut uten at jeg er der.»

Formuleringer som disse er direkte flaut å lese. Å dømme henne er fristende, for fremstiller hun ikke seg selv og sitt som langt mer relevant enn nødvendig? Skal ikke dette handle om John Savio? Vel, i bunn og grunn illustrerer Kolpus at vi ikke får tak i kunstnere – og forfedre – uten å gå gjennom ideene og bildene de representerer. Da er de ikke individer, men skikkelser. Erfaringen av at noe som egentlig burde vært familiært, er fremmed, er gjenkjennbart for alle som har et familiemedlem de ikke rakk å kjenne. Kolpus skildrer og illustrerer denne eksistensielle dansen av kontakt og avstand svært nyansert.

Bokdesign av Mona Persdatter Bekkevad

Forskjellige opplevelser av kunsten

De gangene Kolpus legger fra seg sin egen og sin bestefars involvering, går hun fokusert og etterrettelig inn i det lille vi vet Savios liv og kunstnerskap. Hun trekker frem notater fra notatboka hans for å si noe om hvorvidt verket Okto, alene er et selvportrett. Hun nevner humoren hans, som bryter med den skrikende ensomheten bildet uttrykker. Hun skriver ikke omfattende om verkene, ikke veldig teknisk, og hun drar ikke inn andre lesninger før hun kobler seg på og forteller hva hun selv føler og tenker. Kolpus viser at kunsten ikke står og skinner for seg selv; den setter i gang bevegelser i oss.

Det hører til fortellingen at Kolpus som voksen mer bevisst har rettet seg mot en kultur hun har måttet gå glipp av. Internatskoler fratok det samiske språkets selvfølgelige plass i heimen. Det måtte hun helt ned til Grünerløkka i Oslo, for å lære seg.

I motivene til Savio er det nettopp samisk hverdag og uhindret livsførsel vi observerer; den nakne foten til en same som fjerner rusk fra skoen foran bålet, sameungdom som løper rundt med reingevir og øver seg på å kaste lasso. Kolpus forteller presist og nyansert om hvordan samer og ikke-samer vil oppleve Savios kunst forskjellig. Mens ikke-samer opplever motivene, spesielt de med rein, som spennende og magiske, har samer stått overfor vakre gjengivelser av helt vanlige gjøremål. For Kolpus og så mange andre samer har det samiske blitt til et faktum og en identitet mer enn en vanlig del av det vanlige liv. Det er ikke lenger familiært.

Litt lettvint

En stor kvalitet ved boken er hvor runde og levende personene trer frem hos Kolpus. Jeg opplever dem som tilstedeværelser, aldri klisjéer, noe som også sier noe om henne: hun suger til seg inntrykk, og står ikke rak og tjukkhudet mot alle og enhver. Denne åpningen mot verden gjør selve teksten åpen, det er alltid bedre enn om den er lukket. Kolpus er likevel ikke fremmed for å la en kule gå varm.

Enkelte ganger i lesningen blir det litt gjentakende med denne konstante påminnelsen om at hun ikke kjente bestefaren sin. Noen vil mene at Kolpus sin stil er pratsom, i og med at hun av og til formulerer seg som om hun skriver mens hun tenker: «Jeg husker bare små deler. Var det Sigrid hun het? Nei, Sigrun var det.» Også jeg ser gjennom denne signaturen som en lettvint måte å skape nærhet mellom leser og forteller.

Jeg bet meg tidlig merke i det rene språket til Kolpus, at språket og retningen er klar, og at jeg samtidig så tydelig ser for meg denne kvinnen uten at hun tar helt over. I min grubling over hvor usmakelig den er denne selvsentrerte inngangen til John Savios kunst, kommer jeg frem til at historiske begivenheter alltid har hatt en sverm av mennesker. Alt vi gjør skjer i berøring med andre. Kolpus-familien var i kontakt med John Savio, og Isalill Kolpus er i kontakt med det hun forteller om. Dette er ikke en kunstbok, men en bok om et kunstmøte.