Forsøk på motstand – Kunstavisen

Gespensterer et lite tidsskrift som kommer ut to ganger i året på papir. Den sjette utgaven har ikke ett tydelig tema, men under lesingen kommer det til syne klare forbindelser og fellespunkter. Det aller meste foregår i forbindelse med mørket. Både i konkret forstand som i åpningsteksten I skyggen av sola av Ane Sivertsen Landfald, og i mer overført betydning i retning vold og død, som Thomas Lundbos tekst om morderske hageroboter satt i fremtiden.

Tidsskriftet posisjonerer seg tydelig politisk. Vi leser fra Pier Paolo Pasolinis faste spalte i det italienske kommunispartets magasin Vie Nouve (“Nye veier”), fra 1960 til 1965, hvor han svarer på leseres spørsmål om blant annet hvorfor så mange unge blir trukket mot fascisme. I tillegg har tidsskriftet inkludert et løst skriv hvor Jonas Bals opplyser om sitt antifascistiske blad Matteotti. De ønsker å skape kamplyst, ikke bare motdebatt. Både politisk og estetisk har Gespenster en klar profil; det kan virke som de mener at man må inn i mørket for å motarbeide det.

FAKTA

GESPENSTER 2026 #6
Nr 6 april 2026

Redaksjon: Ane Siversten Landfald, Beate Petersen, Liv Kristin Holmberg, Paal Bjelke Andersen, Stian Kristensen og Thomas Kvam

“Til spørsmålet om makten” av Espen Haavarsdholn er hentet fra Poesi, maktspråk. Artikler, anmeldelser, lesestykker, kortprosa, intervjuer, essays og polemikk 1964-1976, Gyldendal Norsk Forlag, 1976.

Forlag: Steinlia

Repro: Ulf Carlsson og John Nelande

Matteotti er initiert av Erica Berthelsen, Stig Gunnar Ringen, Andreas Drevland, Tone Emblemsvåg og Jonas Bals.

Uferdige på den beste måten

Omtrent alle de originale tekstene gir inntrykk av å være forsøk. De kjennes som utkast til større skjønnlitterære prosjekter, at de nærmest fremdeles er i tilblivelse. Det er noe uferdig over dem. Og det gjør at Gespenster oppleves åpent og prøvende, noe som passer utmerket til et tidsskrift.

For eksempel den forunderlige teksten Elsebeths revansj av Stian Kristensen, som utspiller seg på kontoret. Det krever konsentrasjon å få tak i hva som egentlig foregår. Denne Elsebeth virker først som en plagsom kollega, og ligner mer og mer på et mystisk vesen de kun har forholdt seg til gjennom virtuelle møter. Kristensen parodierer kontortilværelsen, noe som ikke er så originalt i seg selv, men beveger seg mot en slags litterær performance hvor tid, sted og handling bryter sammen. Det er ikke helstøpt, likevel et eksempel på den utforskningen som bør finne sted i nettopp tidsskrifter.

Beate Petersen har et viktig og relevant poeng i teksten Bortenfor jordens grenser: «Vi vil utvide jordens grenser, ikke utforske det ukjente andre. Når vi prøver å tolke det fremmede, gjør vi det gjennom våre egne forståelsesrammer og begreper.» Denne innsikten, hentet fra science fiction-romanen Solaris av Stanislaw Lem, kobler Petersen presist opp mot tekoligarkenes syn på verdensrommet som «et reservoar for egne behov og fantasier».

Utover Petersens skildring av denne usjarmerende og potensielt destruktive egenskapen hos mennesker – at vi ikke klarer «å overskride vår egen erkjennelseshorisont» – finner jeg lite samtidsaktuell maktkritikk. Jonas Bals’ innstikk er imidlertid oppkvikkende og gir påfyll av kampånd, all den tid han minner oss om at fascismen i utgangspunktet var en reaksjon på et mer liberalt samfunn og at antifascismen derfor må forstås som en beskyttelse av de liberale verdier vi ikke kan ta for gitt. Men innstikket er reklame, ikke et kritisk bidrag.

Den korte teksten til Espen Haavardsholm, Til spørsmålet om makten fra 1976, illustrerer litt av problemet. Her skildres mannen med ljåen som en solbrun kontorsjef med Olympus-klokke. Dersom ambisjonen til Gespenster er å skape «en samlet motstand mot de kreftene som truer alt vi tror på», slik de selv formulerer det på sine nettsider, trengs det mer dyptpløyende kritikk enn slike lettgjenkjennelige verdiposeringer som Haavardsholms. Kritisk tenkning innebærer tross alt å stimulere til handling snarere enn å si seg fornøyd med å stå på den riktige siden av historien ved å latterliggjøre de riktige figurene. Nettopp det Jonas Bals skriver om formativ kraft: «At folk slutter å være ikke-fascister, og i stedet bli anti-fascister».