Et åpent sår
Portrett av Bjarne Melgaard. Foto: Magnus Gulliksen
Fra å virke som dårlig skrevet sosialpornografi i begynnelsen, ender Bjarne Melgaards svært underlige roman med å gi sterk fascinasjon og sterk medfølelse.
Forfatter: Bjarne Melgaard
Tittel: De etterlatte (2026)
Forlag: Oktober
Omslagsdesign: Richard Øiestad
Dette er en av de få bøkene det er riktig å lese med psykologiske briller. I De etterlatte er den middelaldrende kunstneren Rob Bo’Bel nær sagt smadret etter et hardt rusliv som følger av en forstyrrende oppvekst. Lite forkludrer et menneskets grep om virkeligheten som gjentatte overgrep i nære relasjoner under formative år. Å lese Rob tenke at virkeligheten ikke eksisterer, er som å observere noen dissosiere i sanntid. At fortellerstemmen derfor er så underlig fjern og tidvis kognitivt redusert, går fra å være noe komisk til å bli grundig forstemmende.
Bjarne Melgaard: De etterlatte (2026). Omslagsdesign: Richard Øiestad. Forlaget oktober
Snakker om seg selv i tredjeperson
De etterlatte er langt ifra like provoserende som mye annet Melgaard har produsert som kunstner. Som debutromanen hans fra 2012, A New Novel, som blant annet skildrer ekstrem-sex i homofile miljøer. Hovedpersonen er likevel den samme Melgaardske skikkelsen som bor og ruser seg på Manhattan.
Den nye romanen åpner med at Robs chihuahua, Nurket, blir funnet død med 13 brudd i kraniet. Etter alle tegn er det Robs 22 år gamle kjæreste, Raoul, som står bak. Detaljene omkring hendelsen blir gjentatt igjen og igjen i åpningspartiet, med en fortellerstemme som er tydelig forbauset over Robs tilsynelatende aksept av Raouls grove gjerning – samme mann som har slått Rob så hardt i hodet at han har et område helt uten hår, som ligger med flerfoldige bak Robs rygg og dessuten kaller ham feit og stygg.
Fortellerstemmen tilhører Robs perspektiv, men i tredjeperson. Det gir en underlig effekt, og en syntaks som gir tanker om at forfatteren ikke er i stand til å bygge opp stemninger, at dette rett og slett er et banalt og dårlig språk. Inkludert overforklarende betoninger av Robs livssituasjon presentert gjennom retoriske spørsmål:
«Hadde Rob blitt så vant til tap i tilværelsen at han ikke kunne få opp noe som helst register av følelser og forsvare seg mot hva som faktisk skjedde rundt ham?»
Til tider høres det ut som fortelleren har kognitiv svikt, eller er et barn, og det ender faktisk opp med å bli forfriskende. Stilen gir genuint morsomme og overraskende setninger, men jeg tror ikke Melgaard har prøvd å være morsom.
Menn kan også voldtas
I tillegg til å få detaljer fra Robs utsvevende kunstnerliv, leser vi om hans tanker om det dysfunksjonelle forholdet mellom Våt Ulv og kvinnen Kald Koala, samt om den forstyrrende oppførselen til Sprengt Måke, i kapittelet «MENN KAN OGSÅ VOLDTAS». Her gir den fjerne, monotone fortellerstemmen mening på en måte som er alt annet enn komisk.
Overgrepsbeskrivelsene er ubehagelige fordi de skrives med den likegyldigheten offerets kropp har måttet fremkalle for å overleve en virkelighet som ikke kan tåles. Dissosiative lidelser formes under omstendigheter hvor barn må bevitne eller oppleve noe de dypest sett vet er galt: «Er det kjærlighet å putte forskjellige objekter opp i anus for å se hvor mye den kan fylles opp med?»
Oppløsning av grenser forfølger barnet hele livet. Våt Ulv er Robs far, Kald Koala hans mor og Sprengt Måke hans søster. De usannsynlige kapitlene med nummerering som 380 og 6028, illustrerer den sprengningen av virkeligheten som traumer forårsaker – og intenst rusbruk forsterker.
Løftes inn i noe lyst
Inne i Robs tanker kommer den sære språkføringen til sin rett. Samtidig er det veldig orientert rundt smerte, hat og fornedrelse, og blir litt vel infantilt. Paranoiaen kjennes derimot reell. Igjen blir det illustrert – ikke forklart – hvor preget Rob er av en pervertert barndom, som gir overgrepsofre denne innerste følelsen av at de snart blir tatt for det grusomme de har deltatt i.
Det er god grunn til å tro at dette handler om forfatteren selv. Kontrasten til annen virkelighetslitteratur er at Melgaard er mindre analytisk og mer som et åpent sår. Romanen erusammenhengende og rett og slett rar. Derfor er den troverdig og bevegende. Spesielt når slutten løfter den skadeskutte Rob inn i noe lyst og vakkert.
De etterlatte handler helt enkelt om et forslått vesen som lengter etter noe snilt, godt, varmt og fredfullt. Nurket, den redde og triste chihuahuaen som fikk hodet trampet ihjel så det bristet i 13 deler, er Rob. Som kanskje er Bjarne Melgaard.
– Teksten pirrer nysgjerrigheten. Den er inspirert og klar i sine tanker
Isalill Kolpus viser at kunsten sjelden lar seg skille fra mytene som omgir den
Vold som oppfinnsomhet
Den levende kunsten