Oppgaven ble for stor

Aller først: Hva slags bok er dette? Som sjanger er den vanskelig å bestemme, for det er i lange kapitler og passasjer en selvbiografisk utlegging av livet i hans egen famlile, hvor han har bodd, hvor han nærmeste kommer fra osv. Dette er godt skrevet og ikke uten interesse. For han prøver med dette å koble et godt, tradisjonelt storfamilieliv og mangelen på slikt i dag, med modernismen i arkitekturen som synder. Rammefortellingen er opplysninsgtidens og industrilalismens urbane konsentrasjon der familiebånd blir brutt opp og individene blir fremmedgjort og ikke bys annet en dårlig, stygg, arkitektur. Jeg kan kjenne meg igjen i deler av hans samfunnsdiagnose.

Det er heller ikke det at jeg er uenig med ham i at det meste som bygges nå er ganske, til og med veldig, fælt. Men å gi en generell, ikke særlig klart definert modernisme, skylden for det blir for enkelt. Det nærmeste han kommer en definisjon er begrepene metode og mapping, som han møtte på arkitekthøgskolen. Det første jeg vil påpeke som for snevert, er utgangspunktet at modernismen startet på 1920-tallet. Jeg vil gå et stykke lengre tilbake i tid, til Pioneers of the Modern Movement som Nikolaus Pevsner kalte sin berømte bok fra 1936. Den skildret utviklingen fra William Morris til Walter Gropius.

Blant pionerene var Louis Henry Sullivan (1856-1924). Og den funksjonalisme som spredt nevnes i boken hadde sin offisielle start allerede 23 mars 1896, i det banebrytende essayet Sullivan publiserte i tidsskriftet Lippicott’s Magazine. Vi kan kalle det funksjonalismens manifest, gitt tittelen «The Tall Office Building Artistically Considered». Det er i dette essayet han lanserte den nesten alltid feilsiterte setningen «that form ever follows function.» Alle som ikke har lest dette i original utelater det lille ordet, «ever». – Den utelatelsen er som vi skal se ikke helt uten betydning.

Det motsatte av hva det betyr

Spesielt viktig er dette som kanskje kan virke som pirk, siden Brochmann, med stor selvtillit og jordbunden kraft, synes å tro at funksjonalismens grunnsetning faktisk sier noe ganske annet enn det den uttrykker. Han synes å tro at dersom formen uttrykker funksjonen så mener «modernistene» at arkitekturen er helt OK: (…den moderne arkitekturen innrettet mot en idé om at hvis et hus fungerer godt nok, blir det også fint.» (s.168). Men det er ikke det Sullivan skriver. For en slik kynisk og sjelløs holdning er nettopp det han ville motarbeide! Sullivan foregriper Brochmann med 130 år. For Sullivan kalte de bygningene som ble resultatet av «speculator-engineer-builder combination» for «sinister», altså «dystre», omtrent slik Brochmann beskriver Munchmuseet i Bjørvika. Sullivan sier at vi nå (1896) må påkalle følelsene, og hans eksempler på hva som viser at form for evig og alltid følger funksjon, er hentet fra den samme naturen Brochmann priser. Det er altså i modernismens opprinnelse ingen motsetning mellom teknologi og natur, snarere tvert imot.

I 1896 var det et spørsmål om hvordan arkitektene skulle rope ut «the peaceful evangel of sentiment, of beauty, the cult of a higher life.» Ekspemplene hans var ørnen i dens høye svev, den åpnede epleblomst, den bekymringsløse svane, skyene som svever over himmelen, osv. Sullivans ornamentikk og tredeling vertikalt av det høye kontorbygget, som ikke hadde noen historiske forbilder, og hans utsøkte materialbruk (tegl, stein, støpjern, terracotta og glasert keramikk) rammes ikke av Brochmanns kritikk av slike høystemte formuleringer. Det var ingen utopi, mer en visjon, for mye av dette ble faktisk bygget og kan beundres den dag i dag.

Grunnen til at det lille ordet ever, for evig og alltid, er viktig, ligger i at for Sullivan var dette en lovmessighet. Og da skjønner vi at dette skulle være en organisk og demokratisk regel å bygge etter. Og da kommer også Brochmanns kjepphhest om at funksjonalismen/modernismen/den internasjonale stilen fremelsker individualisme, «Men at vi heller må sikte på å ta tilbake ideen om felles standarder fremfor individuell skaperkraft.» (side 189), i et merkelig lys. For det var jo nettopp det funksjonalismen som lovemessighet ville innføre for de nye byggeoppgaver, en standard som sprang ut av menneskets organiske, lovmessige forbindelse til naturen.

Ideen om Starchitects kom vel for alvor med den spektakulære, dekonstruktivistiske utgaven av postmodernismen lenge etter pioneertiden og mellom- og etterkrigstidens modernisme.

Brockmann vil så gjerne, men problemet for denne leseren er at hans fremlegging av modernismen lider under at han oppfatter den som kompleks – og det er den jo – men den forvirringen skaper en usikkerhet i teksten som aldri helt blir løst. Videre hadde boken tjent på at tidligere, fagfunderte innvendinger mot den internasjonalale stilen hadde blitt diskutert. Det skrives om det norske arkitektruropprøret og daværende prins Charles’ konservative arkitekturidéer. Men hva med Jane Jacobs’ The Death and Life of Great American Cities som allerede i 1961 kritiserte Le Courbusiers byvisjon, eller Charles Jencks’ The Language of Post-Modern Architecture (1977) som vi leste med stor interesse her til lands på begynnelsen av 1980-tallet. Kritikken der gikk mye på den internasjonale stilens mangel på visuelt og symbolsk hierarki og lesbarhet i det offentlige rom. (Hvor er inngangen, hvilket av byggene er kirke, hvor er fyrsentralen? osv.)

Hele denne boken bærer preg av noe som også gjelder noen kunsthistorikere som er lidenskapelige motstandere av dadaisme og avant-garde kunst. De kritiserer den høylydt og med stort engasjement, men evner ikke å mønstre interesse nok til å sette seg skikkelig inn i tingene. Det er litt synd.