Når ting er i overensstemmelse

Parken i seg selv er et virkelig vellykket kunst- og parkprosjekt. Jeg kjenner den godt etter å ha hatt det privilegium å gå grundig gjennom den med en kjentmann. Men dette skal ikke være en anmeldelse av selve parken, men av den nye boken om dens idégrunnlag og gjennomføring. Jeg opplever at boken er i full overensstemmelse med kompleksiteten og kvaliteten i selve parken, og det er det største komplimentet jeg kan gi. I det følgende skal jeg prøve å forklare hvorfor.

Parken + Boken = Sant

Boken har fire forfattere og flere fotografer. Vi kan følge hele prosessen med den 35 år lange byggingen av parken, der kunstnere, arkitekter, landskapsarkitekter, steinhoggere, byråkrater, politikere og beboergrupper har greid å lose projektet gjennom alle de hindinger et så stort og kostbart byutviklingsprosjekt nødvendigvis medfører. Boken viser at det ikke er noen motsetning mellom sterke kunstneriske personligheter og et samarbeid over faggrensene, og den viser at kunsthistorien er en bred disiplin som griper over et stort kulturelt felt. Det er derfor passende at bokens hovedforfatter, Espen Hauglid, er kunsthistoriker. Alle tekstene er velskrevne og informative, slik at boken i fremtiden også vil tjene som oppslagsverk. Flere av forfatterne trekker inn andre beslektede prosjekter, som gir Klosterenga kunstpark den rette kulturhistoriske sammenheng. Gamle bilder fra området, tidslinjer, plantelister, informasjon om steinsorter og gjenbruk av tidligere prosjekter, og oversikt over hvilke kunstnere som har utført de ulike faste elementene, vil sikre boken lang levetid – det er til og med et eget kapittel viet Klosterengas sommerfugler!

Trappefossen øverst i parken er utført i ulike steinsorter og er skapt av Kristian Blystad i samarbeid med Bård Breivik. Blystad overtok det kunstneriske ansvaret etter vennen og kollegaen Bård Breiviks død. Bilde fra boken. Foto: Espen Grønli

En bok må også kurateres

Å lage en bok om et så komplekst objekt ligner det å kuratere en utstilling om arkitektur- og parkhistorie. Hvordan kan man i et gallerirom eller mellom to permer representere det som må oppleves i full målestokk gjennom vandring over avstand og tid, i ulikt vær og til forskjellige årstider? Det første jeg lurte på før jeg åpnet den var om boken hadde en tegning som viser parkens syntaks som helhet. For meg er det et krav, og det kravetblir raskt innfridd av arkitekt Jørn Skaares blyanttegning som med blå og grønn akvarell skaper all den oversikt vi måtte ønske. (Håndtegninger er en velsignelse.) I tillegg er det en rekke andre tegninger og dronefotografier om viser den overordnede strukturen.

Boken viser gjennom omfattende billedmateriale ikke bare byggeprosessen, men også ulike detaljer, stemninger og bruk av parken, som her i stillhet en høstdag. Bilde fra boken. Foto: Espen Grønli

Hvordan oppfatter vi selve boken?

Denne boken oppleves i samspill med Øivind Storm Bjerkes store bok om Kristian Blystad utgitt på samme forlag i 2024 og med samme designer, Halvor Bodin. Boken har et kraftig omslag i tykk kartong og med åpen rygg der innbindingen og alle leggene vises. Dette designvalget gir et solid uttrykk som sender en subtil beskjed om at dette er bøker om store og viktige kunstprosjekter. Typografi og satsspeil er åpent og oversiktlig. Illustrasjonene er plassert slik at de er i overensstemmelse med teksten og gir en følelse av å forstå hva slags park dette er. Vanligvis er jeg skeptisk til utfallende bilder, og bilder over ryggen i oppslaget. Særlig gjelder det bøker om maleri og fotografi.

Rennede vann i Klosterengaparken fotografert som om det er skapt i glass eller polert stål. Bilde fra boken. Foto: Halvor Bodin

Men her fungerer utfallende bilder veldig godt fordi elementene i en kunstpark som dette jo alltid har omgivelser av bygninger, gater og himmel som blir med på fotografiet. Og da gjør ikke beskjæring så mye. Og tegninger som viser parkens og bekkeløpets syntaks gjør seg også utmerket over hele oppslag. Det varieres fint mellom store og små bilder, og noen fotografier er heller ikke utfyllende. Bodin har også tatt en rekke av bokens bilder, og i dem får han frem en tolkning av Bård Breiviks sene arbeider i blankpolert stål som en fiksering av rennende vann. Med kunstnerisk innsikt har han fotografert rennende og fallende vann som om det var laget i glass eller polert stål. Det får meg til å tenke på Scandinavian Design. Det nordiske og norske er også ivaretatt i landskapsarkitekt Rainer Stanges inspirerende tekst med fotografier og kart som viser de ulike plantenes geografiske utbredelse. Selv en strålende bok som denne kan ikke erstattte en stor vandrepark, men den tjener som den perfekte introduksjon til en park man får lyst til å oppsøke.