Hun bare ligger der

Utstillingen Taking up Space er resultatet av Jennie Bringakers arbeid i gallerirommet hos Femtensesse, hvor hun har bygget en fem meter lang skulptur av en naken kvinnekropp. Skulpturen er laget av isopor, hønsenetting, avispapir, dynetrekk og gips. I det ferdige verket ser man fortsatt spor av prosessen. Gipsen har ulike fargenyanser, som viser hvordan de forskjellige lagene har tørket på ulike tidspunkt, og kroppen bærer merker etter hendene som har formet den. Verket bærer med seg sporene av hvordan det ble til.

Mellom ro og uro

Allerede gjennom vinduene til galleriet ser man den fredfulle, monumentale figuren liggende på gulvet. Den fyller store deler av rommet, men uten å oppleves som voldsom eller truende. Kroppen ligger rolig, avslappet og harmonisk, nesten som om figuren flyter i vann, med hår som synes å smelte ned i gulvet.

Hva aktiverer denne romlige skulpturen, og utstillingens tittel? Å ta plass forbindes ofte med aktiviteter som å gjøre seg synlig, snakke høyt, eller på annen måte kreve oppmerksomhet. Her gjør kroppen det motsatte, den har lagt seg ned. Samtidig er den umulig å overse. Bringaker lar altså kroppen ta plass gjennom sin egen passivitet. Den trenger ikke prestere for å være synlig. Kroppen ligger i corpse pose, eller savasana, den avsluttende posisjonen i yoga. En stilling hvor man skal slippe kontrollen og la kroppen hvile mot underlaget. Følelsen av meditativ ro endres imidlertid når jeg oppdager de runde, oppsperredeøynene, og kvinnefiguren forandrer seg.

Nærbilde ansiktet. Jennie Bringaker, Taking up Space, Gips, hønsenetting, avispapir, isopor og dynetrekk. 2026. Gjengitt: Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Femtensesse, Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein

Via øynene blir det harmoniske omgjort til noe urolig, nesten angstfullt. Ønsket mitt om å ville legge meg ved siden av kvinnen for å oppleve den samme roen ble erstattet av en impuls til å utforske henne nærmere. Det er da jeg legger merke til kvinnens hender og føtter. Hver hånd har bare fire fingre, og hver fot har bare fire tær. Den stiliserte, tegneserieaktige måten å lage hender og føtter på bygger videre på absurditeten i den enorme kvinnekroppen i gallerirommet.

Når man studerer foten ser man både spor av de forskjellige materialene, og at ikke alt er som man tror ved første blikk. Jennie Bringaker, Taking up Space, Gips, hønsenetting, avispapir, isopor og dynetrekk. 2026. Foto: Tor Simen Ustein

Det private blir monumentalt

Når man studerer skulpturen nærmere, kommer det frem små nyanser av farger og blomstermønstre. I galleriet får jeg opplyst at dette er spor av gamle dynetrekk Bringaker har samlet inn fra venner og familie. Dynetrekk har en intim funksjon, i kontakt med menneskers kropper, i hjemmene deres, gjennom søvn og hverdag. Små hint av disse livene skinner gjennom gipslagene og tar med seg spor av hvile og det private inn i skulpturen. Selv om man ikke vet hvem dynetrekkene har tilhørt, gir sporene i gipsen en følelse av at materialene har en historie som strekker seg utenfor selve skulpturen.

Det er noe merkelig fint i dette. Monumentale og dekorative kvinnekropper har en lang tradisjon i kunsten, ofte skapt i marmor eller bronse. Hos Bringaker er den monumentale kroppen i stedet bygget opp av forgjengelige materialer som forbindes med hverdagen, som dynetrekk. Samtidig er det også naturlig å trekke linjer til gipsavstøpninger og klassiske fremstillinger av kvinnekroppen, som Venus fra Milo og Afrodite fra Knidos. Det oppstår en interessant spenning mellom det monumentale og det hjemlige, og til tross for størrelsen fremstår kroppen som noe nært og gjenkjennelig. Dualiteten i verket understrekes ved at kroppen oppfattes som passiv, samtidig som den tar opp fem meter av et offentlig rom, som alle som ønsker kan ta del i. Det skapes dermed en forskyvning mellom det private og det offentlige, så vel som mellom det forgjengelige og det monumentale.

Jennie Bringaker, Taking up Space, Gips, hønsenetting, avispapir, isopor og dynetrekk. 2026. Gjengitt: Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Femtensesse, Oslo. Foto: Tor Simen Ulstein

Å ta plass uten å gjøre noe

Taking up Space bringer inn noe både ubehagelig og frigjørende på én gang. Verket som utstilling spør ikke bare hva det vil si å ta plass, men om vi egentlig kan la en kropp ta så stor plass uten at den må gjøre seg fortjent til det. At kroppen er en kvinnekropp, og at den er laget av en kvinne, gjør spørsmålet enda mer interessant. Kvinner har lenge blitt forventet å tilpasse seg, gjøre seg mindre og være bevisst på egen kropp i møte med andre. Bringakers kvinnekropp gjør ingenting for å behage eller prestere, men synes å understreke at noen ganger er tilstedeværelsen i seg selv en form for motstand.