Hva er skulpturen?
Jean-Luc Moulène, More or Less Bone, 2018-2019. Foto: Arve Rød
Astrup Fearnley Museet stiller store spørsmål med sin vintersatsning. Heldigvis får kunsten svare, på sitt eget vage og visuelt viltre vis.
Hva er egentlig en skulptur? Jo, det er noe du snubler i når du rygger tilbake for å se bedre på et maleri.
Denne vittigheten ble servert av den amerikanske kunstneren Barnett Newman en gang i 1950-årene, og var nok først og fremst ment som slengbemerkning fra en maler som tilla fargen og dens «optiske rom» en nærmest åndelig status. Spørsmålet, og konklusjonen, kan likevel være relevant som inngang til vinterens satsning på Astrup Fearnley Museet, gruppeutstillingen Material Shifts, som åpnet sist helg.
Ifølge museets annonsering ser utstillingen på skulpturen som «en form for oversettelse»: mellom materialer, former, dimensjoner, sett i lys av forholdet mellom idé og gjenstand. Ordlyden signaliserer at her legges det opp til kunstinterne refleksjoner over slike rom der kunstnerisk mening utspiller seg. Men utstillingen er heldigvis mer enn ordkløveri og kunstteoretisk semantikk. Material Shifts leverer på det viktigste, tettpakket som den er med et hundretalls verk fra 15 kunstnere som belyser og eksemplifiserer nevnte refleksjon, men som også står støtt som kunstneriske utsagn og verk i egen rett.
OSLO
Astrup Fearnley Museet
Material Shifts
Diverse kunstnere
Står til 28. februar
Naturlig versus kunstig
Selv kom jeg knapt videre fra utstillingens åpningsakkord, franske Jean-Luc Moulènes skulpturgruppe som står spredt utover gulvet foran trappa ned fra resepsjonen til museets store sal, før pressevisningen var over. Det kan naturligvis være tilfeldig, men i min erfaring har flere franske kunstnere vist seg fram de siste årene med oppfinnsomme kombinasjoner av prekær bevissthet om forhold mellom teknologi og naturlige former, materier og miljøer, og en eksepsjonell kyndighet i omgangen med materialene – samtidig som de stiller seg på tilbudssida i det fortellende og visuelle. Kunstnere som Pierre Huyghe og Marguerite Humeau, begge omtalt i Kunstavisen tidligere, kan kanskje ses som Moulènes kunstneriske slektninger, uten at jeg skal komme med noen videre påstand om en spesifikt fransk skole i den sammenhengen.
Jean-Luc Moulène, Vortex, Vierzon, 2024. Foto: Arve Rød
Resultatet er i alle fall både forunderlig og oppfinnsomt. Moulènes bidrag synes å ville oppheve skillene mellom naturlig og kunstig, fra den digre, organiske formen More or Less Bone – som skal være produsert etter prinsipper om «formoptimalisering» i samarbeid med ingeniører fra romfartsindustrien, og som fremstår som et dinosaur-fossil eller levninger fra et utenomjordisk vesen – til Vortex, Vierzon, en refleksjon over vulkanen Vesuv, med en røyksky i bronse der fjellets og skyens profiler er speilinger av hverandre, uansett fra hvilken vinkel du ser skulpturen.
Energiinnsprøytning
Men jeg skriver meg rent bort – å gå seg vill i detaljering av verkbeskrivelser og intrikate kurator-koblinger er jo en av kunstanmelderiets svøper. Om ikke annet legger skrivingen seg i dette tilfellet tett opptil seererfaringen av å ville bli værende i omtrent hvert eneste rom, for å dvele, ta inn, nærsynt studere.
Miho Dohi, fra serien Buttai, 2012-2026. Foto: Arve Rød
For eksempel er utstillingens ene av to videoverk, Mungo Thomsons stop-motion-animasjon Sideways Thought, en ren energiinnsprøytning slik det med løpepuls i redigeringen, og til et suggererende lydspor, dundrer i vei med re-fotograferte bilder fra bøker om skulptøren Auguste Rodin.
Thompsons ping-pong-spill med kunstens mediering, og kunstverkets fysiske og optiske rom, mellom 2D og 3D, legger seg tett opptil utstillingens kuratoriske overbygning om oversetting og materiell forskyvning, men uten på noen måte å framtre som didaktisk eller illustrerende for denne overbygningen.
Material Shifts holder fram mange slike funderinger som forholder seg til det større perspektivet. De lokale, norske bidragene oppfattes som lettfattelige tilskudd, med positivt fortegn, som gir form og farge til kuratorene Martin Owen og Steinar Sekkingstads betoning av skulpturbegrepets plastiske egenskaper. For eksempel er Ane Mette Hols tegneriske praksis, som gjerne simulerer kunstinstitusjonens apparat for produksjon, transport og formidling – fra fraktekasser til emballasje og kopimaskin-print – like tilfredsstillende for øyet som verkene inviterer til mer konseptuelle betenkninger over forholdet mellom bilde og objekt, mellom kopi og original, eller mellom håndlaget og industriprodusert.
Ane Mette Hol, Untitled (Artificial Light #2), no. 4-5, 2013 (foran), Katinka Bock, Cardiogramme I, 2025 (bak). Foto: Arve Rød
Prosaisk og esoterisk
Germain Ngoma og Kaare Ruud går det konvensjonelle readymade-formatet mer direkte på klingen. For Ruud blir tingene, som kjøkkenbord i respatex eller armbåndsur, aktører i selvbiografiske fortellinger, hvor slike ellers prosaiske bruksgjenstander blir tillagt sentimental og anekdotisk verdi. Ngomas avstøpninger av engangsemballasje sikter fra sitt hold mer nøkternt mot et materielt-visuelt overskudd i biproduktene fra den globale forbruksøkonomien.
Stein Rønning, fra seriene Feininger (foto) og DSTNC (skulptur), begge 2026. Foto: Arve Rød
Der Hol, Ruud og Ngomas praksis retter seg mot bruk og gjenbruk av industriproduksjonens overskuddsmateriale, framstår Stein Rønnings både organiske og geometriske kuber, presentert her som objekter og fotografier, som mer kryptiske og esoteriske. Samtidig synes Rønnings simultanoversettelse mellom to og tre dimensjoner å kunne svare mest direkte på utstillingens grunnpremiss: at skulptur kanskje mest av alt er en måte å tenke og arbeide på, og at det fysiske objektet ikke nødvendigvis er avgjørende for hvordan et verk kategoriseres.
Det er et poeng som er like forløsende som det er vagt i sin begrepsmessige uregjerlighet. Oversettelse er ingen friksjonsfri øvelse, heller ikke fra én materialitet til en annen. Ikke alt lar seg forløse. Men det er fremdeles nok å snuble i.