Sober og mild høstutstilling

Statens 139. kunstutstilling

OSLO
Statens 139. kunstutstilling
Kunstnernes Hus
Står til 18. oktober

Årets høstutstilling er fininnstilt, mild og ganske forsiktig. Det er en utstilling der verdens støy og uro ikke trenger seg plagsomt på, annet enn mellom linjene, halvveis nedgravd i karrig jord, eller annonsert i beskjedne formater.

Det samme kan ikke sies om juryens annonsering, der typene og påstanden om kunstens evner og muligheter overlater lite til, skal vi si, fantasien. Kunsten som et «rom for helbredelse» møter deg som påstand i juryleder Matilda Höögs innledende katalogtekst, som forsetter i luftige fabuleringer om kunstnerkall og kunstneren som ikke velger å lage kunst, men «blir valgt».

Det må man jo gjerne mene, og for enkelte er det trolig også sant. Kanskje det er bittelitt sant for alle. Men slike bombastisk romantiserende påstander legger en klam hånd av velmenthet og godsinn over kunsten og kurateringens motiver som verken utstilling eller deltakende kunstnere er tjent med.

Lavmælt, tidvis underfundig, en sjelden gang humoristisk

Kunst kan gudskjelov være alt mulig rart. Den skal vel fortelle oss noe om livet, på godt og vondt – stor kunst kan da like gjerne ville gi deg en på trynet.

Når det er sagt: det er i det antydende, lavmælte, tidvis underfundige, en sjelden gang humoristiske at Høstutstillingen scorer poeng i år. Og det er det ikke noe prinsipielt galt i.

Line Østbys vesle (20 x 21 cm) og ved første blikk sjarmerende billedvev Dag 10, viser et ansikt, tilsynelatende døende, i gyllenbrunt mot grått og svart [red. se bildet under]. Teksten som følger verket forteller om sorgprosess og arbeidet som følgesvenn – et bittersøtt verk som får en egen kraft i misforholdet mellom fortellingens episk skjebnesvangre innhold, og formatets tilbakeholdte, nærmest selvutslettende beskjedenhet.

Dag 10 er eksempel på at i en sammenheng som denne, hvor man gjerne må strekke hals og bråke litt for å bli sett, kan en motsatt strategi være vel så effektiv. I den grad Østbys bidrag er symptomatisk for helheten, kunne kanskje less is more være denne høstutstillingens motto, selv om mange synes å gå derfra i skuffelse over manglende trøkk gjennom Kunstnernes Hus’ saler.

Små favoritter

Jeg synes utstillingen var severdig nok – sober, litt vàr i kantene, om enn også litt forglemmelig.

Og hva er det man ser etter i en slik utstilling egentlig. Den vil alltid være litt rufset og tilfeldig i utvalget, den frie innsendelsesrett tatt i betraktning. Er det spiren til revolusjon i kunsten? Nevnte kilevink over den estetiske neserota? Den slags har meg bekjent uansett sjelden vært å se tidligere, og jeg savnet det ikke nevneverdig denne gangen heller.

Om noe går det an å savne mer humor og lettlivete innslag. Slik forstått kunne man innvende mot juryens introduksjon at det er få ting som virker så helende som en god latter. Her er det langt mellom skrattene. Kanskje kunstnere opplever at det ikke er så mye å le av om dagen.

De få verkene som får en til å trekke på smilebåndet seiler opp som små favoritter. Frida Retz’ musikkvideo med fem høygravide, dansende kvinner er temmelig vill. Markus Lantto stiller med to verk, hvorav Hokus Pokus, et broderi med tittelteksten i gotiske typer, framstår mer stillferdig vittig. Tekstbeskrivelsen som følger forteller om hvordan religiøs latin – Hoc est corpus meum («dette er mitt legeme») – lett kan forvandles når den siles gjennom allmuens ører. Hans Himling brer seg med større alvor i rommet – en konstruksjon i treverk som spiller på religiøs arkitektur, ruvende høyt oppe mot overlyset.

Tor Børresens floke av glorete smykker funnet på gata over tre tiår, Lost and Found, svever derimot lavt, hengende nede ved gulvet etter et tynt nylonsnøre [red. se øverste bilde i saken]. Den glitrende klasen gir assosiasjoner til tingenes og livets forgjengelighet – om ikke akkurat skrallende morsomt, så et lunt pek mot kunstnerisk verdiforskyvning og tanken om kulturens høyt og lavt.

Et glimt av evigheten

Det er vel det Høstutstillingen er på sitt beste. Et verk å like i forbifarten her, et glimt av noe større der, like mye som en samlende plakat over kunsten akkurat nå.

Og apropos det sakrale elementet: Vil du få følelsen av storhet, er debutant og nyutdannet kunstner fra kunstakademiet David Tobias Bonde Jensen et sted å starte. Hans video- og lydverk Dragon (silence and spit) er vinner av årets debutantpris, og det er en absolutt korrekt avgjørelse. En hest-aktig skapning, et «kollapset kimærisk kreatur, halv hest, halvt slange» ifølge verkbeskrivelsen, ligger mot jordbunnen og dør mens den synger gjennom øyet(!) en sang så vakker og smertefullt sår, som en slags blanding av det islandske bandet Sigur Rós og den estlandske komponisten Arvo Pärts ny-gregorianske toner:

I undream the creature in me/

I unname this flesh and nakedly embrace/

[…]

I’ve seen without eyes/

through scratches in the surface of things/

gnawing glimpses and needle pricks/

centuries ahead in a split second/

sooooooooooooon/

only silence parts these lips

Jensen varter opp med et verk for evigheten, opprivende og rørende, som fester seg i legemet til lenge etter at man har forlatt stedet. Klarer Høstutstillingen såpass, blir helheten aldri helt feil.