Oppløsning og tilblivelse

Et «koreografisk kaleidoskop». Det er en av beskrivelsene jeg plukket opp om Ingri Fiksdal og Øyvind Aspens Bjørnsonfestivalutstilling Fullkontakt på Møre og Romsdal Kunstsenter. Det er en ganske god beskrivelse av den selsomme dansen, eller kampen alt etter hvordan man opplever bylten av tekstiler og kroppsdeler som ruller og pulserer som en malstrøm over en rekke videoskjermer i kunstsenterets ene rom.

Fullkontakt er dette ene verket – tre dansere som hvirvler og kaver og slåss, med hverandre og med seg selv, nærmest vektløst svevende mot en svart bakgrunn, innhyllet og inntullet i fargerike tekstiler. Det fører med seg en viss risiko å overlate hele utstillingens vekt til å balansere på ett bein. Samtidig annonserer Fiksdal og Aspen selvsikkerhet ved å ikke ville fylle opp utstillingsarealene med staffasje og utstillingsdekor, noe som ellers kunne være fristende nok med tanke på forventningen og alvoret som gjerne legges i overskriften «festivalutstilling».

Ingri Fiksdal og Øyvind Aspen, Fullkontakt, 2026. Foto: Øyvind Aspen

Teater nok

Fullkontakt er allerede teater og effekter nok. Det «kaleidoskopiske» viser seg i alle verkets ledd – fra de spraglete tekstilene som aktørene er fløkt inn i, via de samme aktørenes bølgende og svulmende favntak rundt hverandre til hvordan den rastløst bevegende kameraføringen gjør kameraet til en deltakende, dansende aktør like mye som et dokumenterende øye.

Hva kameraøyet har fanget, får vi å se over seks store flatskjermer, montert på solide aluminiumrør i en halvsirkel, nesten som en frise i rommet. Betrakteren plasseres midt i manesjen, omgitt av den kvarter-lange sekvensen som selv pulserer asynkront over skjermene. Resultatet er en forsinkelseseffekt og stadig repetisjon av sekvenser som lager ekko i øyet, en visuell kakofoni forsterket av et insisterende, inntrengende pustende og bankende lydspor skapt av lydkunstner og komponist Øystein Wyller Odden.

Ingri Fiksdal og Øyvind Aspen, Fullkontakt (stillbilde), 2026.

Mediert og distansert kroppsfølelse

Selv introduserer kunstnerne en idé om «kinestetisk empati» som en motivasjon. Verkets bevegelse skal resonnere i betrakterens egen kropp og kroppserfaring – et poeng som understreker Fiksdals lange arbeid som koreograf.

Ideen gir nok sterkere mening i en dansesituasjon, der betrakteren deler rom og nærvær i tid med den bevegende kroppen, enn via skjermens distanse der kroppene gjøres til bilde. Verkstittelen bærer sånn sett kanskje med seg en uintendert ironi, men også en interessant dissonans mellom kunstnernes påstand om kroppslig empati og verkets faktiske mediering. Fullkontakt problematiserer betingelsene for den påståtte empatien like mye som den inviterer til å erfare den.

Kanskje er det likevel i denne forskyvningen at verket når sitt fulle potensial. Kroppene løses opp i kaleidoskopiske mønstre gjennom kameraets utsnitt og redigeringens gjentakelser og forskyvninger. De opphører å være entydige representasjoner av dansende kropper, og framstår mer som fragmenter og mønstre som kontinuerlig oppstår og forsvinner.

Det er mer en kropp i stadig oppløsning og tilblivelse enn en invitasjon til identifikasjon vi får å forholde oss til. I et mer eksistensielt perspektiv kan Fullkontakt forstås som en tanke om at kroppslig forandring også åpner for noe nytt og ikke bare noe endelig – at det å miste formen ikke nødvendigvis betyr å miste meningen. Det er også en erfaring som ligger nærmere den kaleidoskopiske effekten av noe som stadig går i stykker, men hvor likevel ingenting egentlig går tapt.