Et sanselig program

Scenerommets utstrekning

Runde speil holdt opp foran ansiktet, hud med tørre leireskorper, ansikter med rødmaling, som krigsmaling eller symbolsk beskyttelse. I Maritea Dæhlins utstilling på Oslo Kunstforening, bygges det videre på kunstnerens praksis særlig fra teater og performance, ved en scenografisk essens i gallerirommet. En tablålignende tredelt videoinstallasjon spiller hovedrollen, fulgt av analoge fotografier, tekster på speil og lydverk. Fysiske overflater og panorering av landskap søker å reintegrere mennesket i en etter alle solemerker tapt natur. Dæhlins kunstneriske respons kan oppfattes som et eksperimentelt og teatralt maskespill, hvor det rituelle i praksis blir individualisert og stilisert.

Videoinstallasjonen A-FI-SA (2025) – opprinnelig laget som et bestillingsverk for Nordnorsk kunstmuseum – vises parallelt i Bodø, og har før dette vært vist på Nordnorsk Kunstmuseums filial på Svalbard. Jeg vet ikke om det er en større hensikt bak denne samtidigheten, men geografien er per se mangslungen i utstillingen. Videoverket er filmet i Longyearbyen og i San Cristóbal de las Casas i Chiapas, Mexico, og disse ytterpunktene på kartet mellom Nordområdene og det globale sør, spenner opp et stort lerret. Dette skaper jo i seg selv en interessant dynamikk, med underliggende geopolitisk utsatthet, selv om jeg ikke helt kan se hvordan «kroppene og landskapene utfordrer vante forestillinger om identitet og tilhørighet langs en nord-sør-akse», slik utstillingen skilter med. Naturen blir gjort til scenerom, men opptrer også som stilisert forskjellighet – arktisk versus tropisk natur, blendende hvitt landskap og mer udifferensierte nyanser i grønt.

Maritea Dæhlin, A-FI-SA. But it might not be tomorrow, Oslo Kunstforening, 2026. Foto Henrik Follesø Egeland

Jeg skal finne deg

Dæhlin, som har sin egen historie og slekt i Norge, Mexico og Kamerun, bruker selviscenesettelsesom aktivt grep. Blant annet filmer og fotograferer hun seg selv og sin egen datter som sinnbilde på en kontinuitet mellom generasjoner og sykliske forbindelser med naturen, iført ulike kostymer og rekvisitter. Det likner en nesten gimmick-aktig fortolkning av natur og kultur (hvit fuskepels, dyreskinn-print). Selv om tematikken kan virke noe uforløst og uangripelig, og ikke tilgjengelig for en uinnvidd betrakter, spiller verket ut noen slående bilder. En balansering av gjenstander, som kvister og skulpturer på hodet er motivisk gjenganger, og Dæhlin leker med et slags ekvilibrium, en likevekt. Det er fin kommunikasjon mellom de tre bildefeltene. Disse virker enten i kontrast eller via dramatiserte overganger, som når en liten jente vandrer fra et lerret til et annet, og flytter en stol mellom de ulike omgivelsene. Denne flytende bevegelsen og en tilsynelatende oppheving av tid og rom, er et friskt pust i et ellers noe andektig og symboltungt stemningsleie.

Maritea Dæhlin, A-FI-SA. But it might not be tomorrow, Oslo Kunstforening, 2026. Foto Henrik Follesø Egeland

Fortellingen Dæhlin presenterer er i liten grad språklig artikulert, med enkelte unntak. En stemme i videoverket oppfattes som en mors formanende instruks til sitt barn om at hvis de kommer bort fra hverandre, er det viktig å stå stille: Det er jeg som skal finne deg. Ideen om denne faste posisjonen i et truende mylder blir en inderlig gest i seg selv. Kunstens presumptivt helende og kollektive kraft, som en gallionsfiguraktig tidsånd, skjærer ikke gjennom i utstillingen som helhet. Men denne nødpeileren blir likevel sittende i meg som en beskrivelse av en innebygd sårbarhet i oppdragelsen. Det språklige bildet sklir ikke vekk i, men er like aktivt ivaretagende som det er kontrollerende og potensielt panisk.

Utstillingens nerve og etterspill

Dæhlins utstilling er flyktig på en assosiativ og fragmentert måte, i liten grad politisk eksplisitt, samtidig oppleves den som mildt besvergende om familien som en sammenbundet og meningsbærende kropp. Denne tilnærmingen blir sanselig og mytisk, et økofeministisk alternativ til Vestens snevre encyklopediske og objektiviserte kunnskapsidealer. Plassert foran kamera er kroppen og sanselighet tempelet. Det er antydninger av seremonier og naturforankrede tradisjoner, men særlig speilene bringer inn en selvrefleksjon av kunstneren som er vanskeligere å plassere. Mange av disse fotografiene synes å bygge videre på de filmede scenene, andre synes å være stillbilder. Fotografiene har kraft i seg selv, samtidig klarer jeg ikke å fri meg fra å oppleve dem litt som et antiklimaks i forhold til videoverket vist i første rom. De drypper videre litt utvannet og dermed uavklart som etterspill. Bruken av de linsebaserte mediene, både videoverket og fotografiene, har også en viss avstand til utstillingens sanselige program, som en reell tilgang til verden.

Maritea Dæhlin, A-FI-SA. But it might not be tomorrow, Oslo Kunstforening, 2026. Foto Henrik Follesø Egeland

To arbeider med rader av runde speil inngravert tekst på norsk, spansk og engelsk, Evolusjoner 12 (2025) og Evolusjoner 21 (2025), er med på å understreke en grunnleggende flerspråklighet med mange fallgruver og hull. Teksten har uklar avsender og mottager, og sammenblandingen av språk peker i mange retninger. Man må også rent fysisk vinkle inn teksten med blikket og forstå den utfra eget språklig opphav. Rent materielt oppleves dette likevel som litt spinkelt, skrudd litt hvassere til ville utstillingen ha en større fylde.

Det er lydarbeidene, inkludert et rullende performance-program, blant annet som del av Ultima, som kanskje bidrar mest til å skape en intim kontakt med betrakteren, I When I see you, I see a garden (2025), plassert i et eget adskilt karnapp, hører man i hodetelefoner en stemme i en dialog hvor beskrivelsen av andre blir en metafor for muligheter og alternative blikk. Her blomstrer forestillingsevnen, uten å gå via visuelle arketyper.