Skygger på granitten – Kunstavisen

Tangbasert materiale

En fysisk opplevelse av romlige og midlertidige konstruksjoner preger Apichaya Wanthiangs eksperimentelle tilnærming til maleri og installasjon. I den aktuelle utstillingen på Vigelandmuseet, Shards of Heavy Hard, fortsetter hun sin aktive omforming av gitte rom. Maleriet er per definisjon i flyt, nærmest som drivved med antydninger av fortelling. Uttrykket er gjennomgående scenografisk, men også provisorisk og enkelt. På museet viser Wanthiang en sammensatt situasjon med hovedvekt på noen tekstillignende flak med nettingstruktur laget av agar, et biologisk nedbrytbart materiale basert på tang.

Disse flakene, eller lerretene henger i ett av rommene suksessivt etter hverandre på basale trekonstruksjoner, og skaper en dybde som er skarpt gjennomlyst av lamper. Skygger spiller med, mildt dramatisk. Fargeskalaen er preget av gylne og varme toner som gult og oransje og fremstår litt som solnedganger på skoleteater, spettede organiske flekker med estetisk verdi. I salen med overlys er agar-stykkene hengt som en slags baldakin som bølger i taket. Her befinner det seg også et sammensnekret podium som bidrar til det generelle inntrykket av konstruksjon og prosess, men også muligheten for en talerstol.

Kroppen som forestilling

Grenselandet mellom de tekstile, flate elementene og en teatral, liksom rigget tredimensjonalitet, visker ut klarhet og konturer, ikke minst gjennom bruk av lyd, som drisler ut via høyttalere i form av, blant annet, lyden av sirisser. Fra en monolog snapper jeg opp utsagn om kropp, problematisert nøytralitet, opplevelsen av en konstant krisetilstand - og granittens hardhet og motstand mot å formgis. Hva gjorde granitten med Vigelands estetikk, hvordan påvirket den direkte skulpturenes mangel på detaljer? Materialer setter de fysiske premissene for hva som kan uttrykkes, og her er Wanthiangs dialog med Vigeland ganske interessant, uten at dette motivet følges helt opp. Det blir mange flyktige fornemmelser om kroppens betydning. Tidvis slår noe instruktivt og workshop-aktig inn, som treplatene med utskårne ord som kan settes sammen til korte setninger («Move your body», for eks.).

Wanthiang snakker koloristisk med de eksisterende og privilegerte rommene og legger dem inn i sin egen regi. Samtidig forstyrrer hun med sin materialbruk og egne referanser det grandiose programmet Vigeland etter hvert representerte. Fremfor å være selvtilstrekkelig, synes Wanthiangs tilnærming bevisst midlertidig og gebrekkelig, en absolutt antimonumental kontrast i posisjon og intensjon. I monologen stiller hun spørsmål ved hvem Vigelands skulpturer egentlig er laget for, og indirekte hvordan levende kropper er sårbare og utsatte, aldri nøytrale. Kategorier som kjønn, klasse og etnisitet presser på under overflaten.

Steinen som samtidsdans

Shards of Heavy Hard er fin å flyte uanstrengt og svalt gjennom. Styrken i utstillingen er en følsom og intim bevegelighet som liksom puster inn i steinmaterialet. Vigelands skulpturer er også mediert i videoinnslag på monitorer som viser gester projisert som skygger på, blant annet, Monolitten. Skygger av hender treffer steinskulpturene som en slags distanserte kjærtegn over de nakne kroppene, stilt ut til evig tid i all slags vær og vind. Disse videoklippene bærer også preg av noe vagt overskridende og angripende – Wanthiang ser ut til å være på nattetokt, og stiliseringen fremstår tidvis som en type avantgardistisk krim. Dette performative trekker Vigelands skulpturer inn i en samtidsdans, noe som også sikkert vil spille seg ut i kommende performancer med dansere.