Kunsten å miste oversikten

Kunst og unge stemmer

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet, som har til hensikt å knytte til seg yngre skribenter som studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, støttes av Sparebankstiftelsen DNB.

På Kunstnerforbundet har Hilmar Fredriksen fått disponere to rom til utstillingen Ut av fatning. Med et stort utvalg arbeider fra 1982 og frem til i dag, hovedsakelig produsert etter 2010, byr utstillingen på et innblikk i kunstnerskapet. Han har gjennom karrieren beveget seg mellom ulike materialer og uttrykksformer, med en leken og eksperimenterende tilnærming. Til denne utstillingen har han skrevet ned ti punkter som en sjekkliste beregnet på veggobjekter og skulpturer. Med dette utgangspunktet blir jeg nysgjerrig på hvordan utstillingen vil løfte frem bredden i kunstnerskapet, og hvilke forbindelser som oppstår mellom arbeidene.

FAKTA

FAKTA
Oslo
Kunstnerforbundet
Hilmar Fredriksen
Ut av fatning
Står til 15.11

En titt bak gardinen

I vindussalen blir verkene presentert som om de befinner seg i et atelier eller verksted. Langs to av veggene er det bygget opp en slags arbeidsbenk, fylt med mindre skulpturer, gjenstander og bilder. Midt på gulvet står skulpturen Mor og barn (2026), som består av to søylelignende former i ulik høyde, bygget opp av røde kuber stablet oppå hverandre. Arbeidene på benkene står tett, og blikket rekker knapt å feste seg ved ett verk før det trekkes videre til det neste. Resultatet er et mylder der enkeltverkenes kvaliteter forsvinner i mengden. Man kan få inntrykk av å komme tett på kunstnerens arbeidsprosess gjennom en demonstrasjon av hvordan ideer, materialer og ferdige arbeider lever side om side. Samtidig blir jeg usikker på hva jeg egentlig skal rette oppmerksomheten mot. Er det de enkelte objektene, forbindelsene, eller selve opphopingen som er poenget?

Et eksempel er et hvitt forheng som henger ned fra benken i det ene hjørnet av rommet. Når jeg først legger merke til det, blir jeg nysgjerrig. Det blir imidlertid et antiklimaks når jeg titter bak og oppdager at det eneste som står der er en eske i tre. Kanskje er dette en bevisst avkledning, hvor betrakterens ønske om noe spektakulært blir møtt med noe banalt. Men jeg opplever det mer som en invitasjon uten adresse, enn en egentlig avsløring.

På jakt etter samspill

I kabinettet opplever jeg presentasjonen som mer oversiktlig. Her består utstillingen i hovedsak av bilder og trykk hengende på veggene, sammen med to av Fredriksens Pappobjekt (1995), verk bestående av papp, sparkelmasse og papirteip satt sammen til ulike kuber. Sammenstillingen av verkene i dette rommet gir et annet visuelt tempo enn i vindussalen, og det blir lettere å rette oppmerksomheten mot hvert av enkeltarbeidene. Jeg tar meg selv i lure på om det er verkene og sammensetningen som fungerer bedre for meg her, eller om jeg rett og slett er mer vant til denne typen presentasjon.

Et av verkene som fanger min oppmerksomhet er Konfirmanten (nr. 20) (2018-2026). Digitaltrykket viser mye av humoren og absurditeten som preger Fredriksens kunstnerskap. Motivet er et fotografi av en mann i dress med en gardin hengende over ansiktet. Det skjulte ansiktet, kombinert med tittelen, gir assosiasjoner til en femtenåring som aller helst skulle ha sluppet unna hele situasjonen. Uten å vise ansiktsuttrykk klarer Fredriksen å formidle en gjenkjennelig sosial kleinhet. Jeg liker verket godt, men også det blir dessverre noe anonymisert av mengden og forsvinner blant de andre arbeidene.

Mer enn en samling verk

Et annet verk, som jeg ikke la merke til før jeg tok en til runde i rommet, var Persille (2018-26) som er et utklipp fra bok eller magasin av to menn som ser på sporene etter et lynnedslag. Deler av teksten som hører med er bevart, men Fredriksen har dekket over selve lynnedslaget med noe som kan gi assosiasjoner til en persilleplante eller en grønn atombombesopp. Det er en liten, uventet forskyvning som gir verket en absurd kvalitet.

Flere av arbeidene blir altså stående litt i skyggen av mengden, selv om enkeltarbeidene fortjener en nærmere titt og undersøkelse. Utstillingen viser mye, og det er mange gode arbeider, men jeg sitter igjen med en følelse av å ikke ha fått med meg helheten. I stedet for at sammenstillingen åpner for nye forbindelser mellom verkene, føler jeg at jeg må lete etter dem enkeltvis, og tidvis tvinge meg til å stanse opp ved hvert verk. Jeg skulle ønske jeg ble kvitt følelsen av at arbeidene bare er samlet i de samme rommene, uten å ha noe særlig å si hverandre.