19. november 2026  19:49:00
Tips oss!
Annonse
Ny utstilling på Stavanger kunstmuseum

Surfing og systemulyd

Cory Arcangel, /roʊˈdeɪoʊ/ Let’s Play: HOLLYWOOD 2021-06- 09T20:22:00+02:00 10870, 2021

Etter åtte måneders oppussing gjenåpner Stavanger kunstmuseum med en stor utstilling av den internasjonalt profilerte teknologi- og nettkunstneren Cory Arcangel. Utstillingens senterpunkt har lokal forankring.

Publisert
19. november 2026 kl. 12:56 PM
Oppdatert
19. november 2026 kl. 12:56 PM
FAKTA

Stavanger kunstmuseum
Cory Arcangel
Family Office
Utstillingen står til 29. mars 2027

I 2012 hadde jeg en artikkelserie på nettsidene til litteraturtidsskriftet Vinduet jeg kalte for «Internetthymner». Der undersøkte jeg tendenser i musikk og litteratur i berøring med såkalt digital kultur. Det fantes nemlig den gang fortsatt en rest av sunn teknologioptimisme og fascinasjon for internett. Og ikke minst velvilje for å utforske hvordan faste formater kunne løse seg opp og bli formet på nye måter i digitale grensesnitt, som gjennom sosiale medier, berøringsskjermer, digital reproduksjon, virtuell virkelighet, animasjon og viltvoksende internettarkiv.

Et par musikkprodusenter som opptok meg var amerikanerne James Ferraro og Daniel Lopatin som begge laget elektronisk musikk som lekte seg i et slikt grensesnitt. Ferraro hadde nylig utgitt albumet Farside Virtual med en iPad på omslaget og låttitler som Google Poeises og Solar Panel Smile, mens Lopatin med Channel Pressure iscenesatte en løs science fiction-fortelling om en framtid der musikkindustrien ble kontrollert av en superdatamaskin. Omslaget viste en gutt liggende på en seng med masse elektronisk utstyr rundt seg, som høyttalere, keyboards, sequensere og spillkonsoller. Fra en stor TV-skjerm skinte et grønnlig skjær ut i rommet.

På et annet album av Lopatin, under navnet Oneohtrix Point Never, Replica, kunne vi høre en kjønnsløs robotstemme synge følgende: «Internet as a selfatomizing machine / I designet it, reset», som med en fornemmelse om at alt på internett kontinuerlig blir brutt ned til sine minste bestanddeler og samtidig uendelig reprodusert, i en evig loop av å forsvinne og gjenoppstå.

Cory Arcangel. Foto: Helle Navratil

Jeg tenkte på dette da jeg nylig besøkte Stavanger kunstmuseum for å se utstillingen deres der med arbeider av New York-eren Cory Arcangel, Family Office. Arcangel har nemlig gjort en del samarbeid med nettopp Daniel Lopatin og deler med ham strategier for tematikk så vel som produktutvikling, og noen av disse arbeidene, hadde jeg merket meg, skulle være inkludert i verksutvalget. Så straks jeg var innenfor dørene navigerte jeg meg fram til en av produksjonene deres, videoinstallasjonen Rodl Glide, fra 2025.

Cory Arcangel: Rodl Glide, 2025. Videoinstallasjon. Foto: Tore Stavlund

En ferjetur i Stavanger-området

Musikalsk har Rodl Glide et lydbilde, ikke så ulikt noe Aphex Twin kunne ha gjort, en blanding av ambient og techno, malt ut med drømmende melankoli i brudd med hektisk rytmikk. Ikke noe spesielt i det, poenget er snarere råmaterialet, slik musikken er komponert med utgangspunkt i utdaterte sample-bibliotek funnet i åpne internettarkiv. Arcangels film, basert på et mobilopptak fra en ferjetur i Stavanger-området, viser på sin side hvordan en helt hverdagslig bruk av mobilteknologi kan gjøre det mest trivielle av aktiviteter om til råmateriale for mediert abstraksjon. Liksom for å poengtere dette vises skjermopptak av telefondisplayet i det kamera-appen aktiveres, samt gjennom en særdeles ustabil kameraføring der bildet snart er sidelengs og snart opp ned.

At ferjeturen ble gjort i Stavanger, er ikke tilfeldig. Arcangel har bodd i byen i et tiår, fra 2015 til 2025, noe museet følgelig gjør et poeng ut av, ikke minst som premiss for verksutvelgelse til utstillingen. For med unntak av et par karrieremessige nøkkelverk, så er alle arbeider utvalgt til Family Office, ting han har gjort mens han har hatt bostedsadresse i «oljebyen».

Justin Bieber på Forus Travbane

Og den lokale forankringen er tydelig straks man kommer inn dørene. Det første verket man møter, er et fotografi av Justin Bieber, fra konserten hans på Forus Travbane i 2017. Bildet viser en guttefigur på en scene foran et hav av mennesker under et grått og regntungt skylag. Visst nok regnet det ganske kraftig den ettermiddagen. Lokalt avtrykk finnes også i en skulpturgruppe bestående av geometrisk utformede objekter i aluminium, laget sammen med Steelwork ute på Bryne, et firma tilknyttet havindustrien.

Cory Arcangel, Installation view: Grand opening!, Arcangel Surfware Flagship & Flagship AS, Stavanger, Norway, May, 2018 - July, 2018. (Works pictured: Arcangel Surfware Flagship, 2018-2019. Flagship store and sometimes art gallery. . Mig 29 Soviet Fighter Plane, Clouds, and OS X, 2016. Mig 29 Soviet Fighter Plane and Clouds (2005) Nintendo Entertainment System .nes Roms, Macmini running OS X, Nintendo emulator (Open Emu), variable multi-channel presentation. Fuck Negativity White Sweatpants, 2016. Sweats. Arcangel Surfware White Slides, 2016. Slides. Fuck Negativity Slides, 2015. iSlideUsa Slides. Arcangel Surfware Retail Display, 2018. 3 Philips LED screens, 3 bright signs, 1 ethernet switcher, and 3 channel video. Untitled TRUMPF 6000 , 2018. Punched and laser cut Alu Diamond. Untitled TRUMPF 6000 , 2018. Punched and laser cut Alu Diamond. Untitled TRUMPF 6000 , 2018. Punched and laser cut SS 316 steel. The Source Issue #5: Space Invader, 2015. Zine. 12 pages.) Photo: Jan Inge Haga. Courtesy: Arcangel Surfware.

Også er det Arcangel Surfwear Flagship, som må sies å være utstillingens hovedverk, en rekonstruksjon av et butikklokale Arcangel disponerte og hvis merkevare holder i seg en fiffig dobbelreferanse. På den ene siden spiller den på Stavangers aktive surfemiljø, og på den andre, og hovedsakelig, retter den seg mot nettsurfing, to aktiviteter av svært forskjellig natur. Og det var ikke en våtdrakt å finne blant vareutvalget, snarere behagelige klær å sitte i timevis foran datamaskinen i, som joggebukser og hettegensere. Å sitte foran en datamaskin er en grunnstilling her.

Installasjonen er bygd som en åpen konstruksjon man kan gå inn i, og blant varene der inne, er også et av Arcangels nøkkelverk plassert, en gammel monitor som viser Super Mario Movie, fra 2005, et opptak av det ikoniske Nintendo-spillet Super Mario Bros, dekonstruert og omprogrammert av kunstneren.

Cory Arcangel, tou-14-31-07, 2024. Single-channel video. Photo: Rute Ventura

Slik har han holdt på. Lekt seg med teknologi og digitale grensesnitt, jammet seg fram til resultater som av og til fortoner seg som tradisjonelle abstraktekspresjonistiske eller figurative billedmotiver, mens andre er mer som videoverk å regne. En del verk er også bare tilgjengelig ved å skanne QR-koder på veggen som fører til nettsider med musikkomposisjoner og arkiver, hvorav et arbeid er gjort i samarbeid med avantgardekomponist Tony Conrad, og besto i å digitalisere to hundre timer med kassettopptak av Conrad som spiller piano.

Hektisk og irriterende

Videre er det Rodeo / Let’s Play: Hollywood da [se bildet øverst i anmeldelsen], hvis korrekte tittel er for typografisk kompleks til å gjengi her korrekt, som består av et tre timers skjermopptak av en KI-bot som spiller Android-spillet Kim Kardashian: Hollywood, et komplett idiotisk spill, må sies, hektisk og irriterende. Visuelt som auditivt.

Den repetitive, insisterende systemlyden var faktisk så slitsom at jeg etter å ha vandret rundt i gallerirommet en stund så meg nødt til å bevege meg inn i den tilstøtende fløyen der museet stiller ut verk fra samlingen sin, abstrakt-ekspresjonistiske og teknologibaserte verk, som forsøksvis står i dialog med Arcangels arbeider, men også der trengte den seg inn, systemlyden fra Rodeo, så jeg gikk videre inn i den tredje fløyen, der samlingen Taktskift henger, bestående av verker av 1800-talls-malere som Kitty Kielland, Henriette Backer, Lars Hertervig og Hans Gude. Og ved Gude hvor godt det var å komme inn i de rommene, rolig designet med dempet belysning og besje skillevegger, en behagelig omgivelse for førindustrielle naturmotiver.

Forfulgt av systemlyden

Men heller ikke der var jeg utenfor rekkevidden til systemlyden, så jeg søkte meg helt inn til «Enerommet», der publikummeren, som opplyst på en plakett, kan ta seg en pause fra all informasjonen som omgir oss og tilbringe tid med kun ett bilde. Harriet Backers maleri Andante viser en ung kvinne ved et piano. Jeg deiset ned i den innplasserte sofaen og lukket øynene, klar for å sone ut et øyeblikk. Men så var den der igjen, systemlyden, som et svakt ekko av den teknologiske viraken som hersket der ute.

Jeg vet ikke om det er bevisst trolling, liksom et metapoeng, fra kuratorenes side, men jeg tror ikke det. Snarere er det tidsåndens ironi som slår inn. Som John Cage sa: «Det finnes ikke stillhet.» Og det er verre nå enn noen sinne. Støyen fra den digitale forbrukerkulturen trenger inn i alt, overalt, alltid.

Annonse