Mellom trådene

I det intime gallerirommet til SOFT galleri henger en vev som midtpunkt. Veven, som måler 4 meter i høyden og 1,6 meter i bredden, er montert fra taket i en bueform som peker innover i rommet. Den oppleves taktil og organisk. Rina Eide Løvaasens romlige montering inviterer til en lek med vevens tredimensjonale kvaliteter, i kontrast til mer tradisjonelle veggoppheng av tekstil. Veven følger ikke et sammenhengende visuelt historieforløp, men undersøker mer konseptuelle motiver og visuelle referanser som inngår i en større tematisk sammenheng. Løvaasen forener maleriet med tekstilet ved å veve sine egne lerreter. Gjennom digital jacquardvev integrerer hun komposisjon og materialitet i lerretets struktur. Ved å male og brodere direkte på tekstilet møtes ulike teknikker i verkets overflate. Grensene mellom maleri, tekstil, objekt og rom forskyves stadig i installasjonen.

Fra utstillingen A Story Is True Only When It Is Complete. Foto: Kunstdok: Mario de la Ossa Sætre.

Vevens konseptuelle dimensjoner

Ifølge utstillingsteksten bruker Løvaasen motiver hentet fra himmellegemer, matematiske strukturer og geologiske sammensetninger, og hun videreutvikler en egen mytologi hvor fakta er likestilt med fiksjon. Veven har kosmiske og biologiske referanser, og dens visuelle og estetiske kvaliteter drar meg videre inn i utstillingsrommet. Siden av veven som vender mot inngangspartiet fremstiller en stjernetåke, som i seg selv skaper assosiasjoner til universets evige orden. Fargepaletten er begrenset til ulike nyanser av rosa, blå, gul og lilla, noe som gir komposisjonen et drømmeaktig preg. Utstillingsteksten viser videre til hvordan stjernenes plassering følger GPS-koordinatene til Spomenik-monumentene, som er en samling av krigsminnesmerker reist i tidligere Jugoslavia mellom 1960- og 1980-tallet. Menneskeskapte strukturer i form av historiske minnesmerker får på det viset en abstrahert gjengivelse i stjernetåken. På den andre siden av veven, vendt mot gulvet, fremstilles en stor manet som svever i et udefinert rom. Maneter har eksistert i havene til og med før dinosaurenes tid, og galleriet poengterer hvordan motivet viser til Turritopsis dhornii, kjent som den udødelige manet. Vevens sammenstilling av ulike former for udødelighet aktualiserer spørsmål rundt vår egen tidsforståelse.

Fra utstillingen A Story Is True Only When It Is Complete. Foto: Kunstdok: Mario de la Ossa Sætre.

Utstillingens romlige utforming spiller videre på tids- og evighetstematikken. Veggene er for anledningen malt lyselilla med et grønt tak, og gulvet er dekket med en heldekkende speilmatte (mykplast), som speiler overflaten og gjør at rommet virker større. Idet jeg får øye på mitt eget speilbilde i gulvet, opplever jeg at min egen tilstedeværelse blir innlemmet i installasjonen. Evigheten speiles bokstavelig talt i gulvet, og det skapes en illusjon av et rom som strekker seg forbi sine fysiske avgrensinger. Speilingen gir også mulighet for å betrakte veven fra ulike vinkler. Rommet som helhet rammer inn de ulike elementene i installasjonen, og iført galleriets skotrekk omtrent sniker jeg meg omkring i rommet for å kunne betrakte installasjonen.

Fra utstillingen A Story Is True Only When It Is Complete. Foto: Kunstdok: Mario de la Ossa Sætre.

På gulvet, ved siden av veven, er tre steiner plassert, i hver sin bergart: søvitt, rauhagitt og rødberg. De fungerer som et fundament for utstillingens evighetskonsept, og synes å representere fortid, nåtid og fremtid. De stammer fra Fensfeltet, et område med en lang historie knyttet til gruvedrift, og skal vise til hvordan naturressurser forvaltes gjennom tid. Til hver av de tre bergartene er det knyttet en tekst skrevet av tre ulike skribenter. Bruken av steinene fungerer godt i samspill med veven og rommet i sin helhet, hvor bergartenes lange geologiske historie og alder, spiller tematisk inn. I det stille gallerirommet inviteres betrakteren til å ta del i en interessant og drømmeaktig forestilling om tid, spilt ut gjennom installasjonens ulike elementer.