Et laken mellom liv og død

Kunst og unge stemmer

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt Kunst og unge stemmer. Prosjektet, som har til hensikt å knytte til seg yngre skribenter som studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, støttes av Sparebankstiftelsen DNB.

Ingrid Torvund og Jonas Mailand (begge f. 1985) skaper et eget univers gjennom film, skulptur og scenografi i sin totalinstallasjon på Nitja senter for samtidskunst. Utstillingen bygger på drømmer, symboler og ritualer, der gjennomgående motiver er naturvern og kollektivisme, heksebrenning og magi. Som man reder, så ligger man, og i tittelen Vår triste seng ligger det et varsel om en blek fremtid og en påminnelse om et felles ansvar.

Utstillingsrommet er mørklagt, og overgangen fra dagslys til mørke indikerer samtidig at vi har passert gjennom en portal og inn i en ny verden. Lysspotter leder først blikket mot tekstilverket Episode (2026), en abstrakt form sydd med fargerike perler på snor. Fabelfigurer, symboler og mønstre formulerer et slags narrativ, uten at noen åpenbar lesning melder seg for betrakteren. På baksiden av tekstilverket, på veggene og som en stor skulptur midt i rommet, materialiserer verket Vår triste seng (2026) seg. Sopper, planter, steiner og andre organismer er formet i hvitt papir- og tekstildecoupage, og danner en spøkelsesaktig skog.

FAKTA

Nitja senter for samtidskunst
Ingrid Torvund & Jonas Mailand
Vår triste seng
Utstillingen står til 20. desember

En rød portal

I enden av utstillingsrommet vises den nyproduserte fjerde episoden av filmserien Seeper Weeper Sleeper (2022–), som tar utgangspunkt i naturen og ifølge kunstnerne er en fortelling om søvn, liv og død. Filmen på Nitja tar oss gjennom et skoglandskap filmet i både Norge og Japan, der vi følger en karakter kledd i hvit drakt og maske, med broderte symboler i rød tråd på alt fra hanskene til nakkekragen. Ansiktet i masken er frosset i et evig, lydløst skrik, og vekker angst og uro i det ellers fredfulle naturlandskapet. Kanskje er denne karakteren, denne «spøkelseskladden» som den her beskrives som, en advarsel?

Et fremtredende element i filmen er en rød filthatt, som både fungerer som et symbol, en kikkert og en portal. Med spiss tupp og bred brem ligner den en heksehatt, der rødfargen fremkaller både positive og negative krefter. Denne dualiteten går igjen i filmen der motstridende og polariserende bilder også viser en gjensidig avhengighet. Nærbilder av perlemotivet i Episode vises til lyden av knitrende flammer, og forvandler det fortryllende håndverket til urolige bildefortellinger der dødninghoder, hus i brann og parterte fabeldyr trer frem. Grusomhetene avløses av blomstermotiver og drømmeaktig pianospill. Sceneskiftet minner om en verden i ubalanse, men det kan også tolkes som en økologisk balanse, der det som visner gir næring til det som skal gro.

Naturens agens

Filmen har forsterket naturlydene i landskapet, og Torvund og Mailand har gjennom dette grepet gått bort fra naturen som en passiv kulisse, og skapt rom for naturens agens. Vi blir nødt til å lytte til hva den har å fortelle, til blader som rasler i vinden, bekken som renner og trebarken som knaser. Selv de tunge og livløse steinene har fått klangregister: gjennom dype, kunstige hull boret inn i steinmassen synger og surkler vann og vind. Stilt opp mot livskraften i lydbildet fremstår den søvnige skogen i utstillingsrommet livløs og stille.

Totalinstallasjonen fremstår for meg som den moderne dystopi, der klimaendringer og økologisk kollaps har gitt oss en døende skog. Det speiler en samtidsangst og tar opp tråden i en langvarig debatt, men Torvund og Mailand rokker ved klimaklisjeen ved å invitere til en billedverden uavhengig av språk. Fraværet av en forklaring gjør at klimabudskapet ikke blir en lang pekefinger. I stedet blir vi blir stående alene i dystopien, og må spørre oss selv: hvordan vil vi re opp vår egen seng?