Tepper som husker hva tepper er

Man har etter hvert sett så mye tekstilkunst at man glemmer hva et teppe egentlig er. Det er jo ikke bare et stadig mer populært medium for samtidskunsten og et tradisjonshåndverk som har fått økt kunstnerisk status de siste årene. Det er også et vanlig teppe. Et teppe man legger over noe. For å pynte, for å skjule, eller for å beskytte. Vi pakker barna våre inn i tepper. Det første man gir noen som har vært utsatt for en ulykke er liksom alltid et teppe.

Marthe Kampens tekstilverk kobler seg tydelig til dette omsorgsfulle aspektet ved tepper. Hun, i alle fall presseteksten, kaller dem beskyttelsestepper, og de er fulle av symbolikk knyttet til det å skjerme, trøste og ta vare på.

FAKTA

Oslo
Kunstnerforbundet
Overlyssalen
Marthe Kampen
Urytmisk hjerte
15.10.—15.11.

Utstillingen Urytmisk hjerte er et foreløpig høydepunkt i Kampens kunstnerskap. Kampen, som ble uteksaminert fra KHiO i 2012, har tidligere arbeidet blant annet med offentlige utsmykkinger og arbeider innen tekstil, pastell og tresnitt. Til Nasjonalmuseets famøse åpningsutstilling Jeg kaller det kunst (2021) malte hun Frp-politikeren Per Sandberg som en rosa, litt forkommen katt. I fjor deltok hun i Hannah Ryggen-triennalen i Trondheim med utstillingen Trådenes fortellinger på det nå nedlagte visningsstedet Dropsfabrikken, sammen med Kristine Fornes; en utstilling som fikk god omtale her i avisen.

Gammel teknikk

Kampens hovedverk fra nevnte utstilling dukker også opp i Kunstnerforbundet. «Tvi det mørket du omgis», 2025, tematiserer familien, det bugnende livet i naturen, men også behovet for å hegne om og beskytte seg selv og sine, gjennom symbolbruk blant annet hentet fra Kampens bakgrunn fra Finnskogen og den særegne folketrua, som har lange tradisjoner i området.

Teppene er blitt til med en teknikk kalt smyrnasøm, hvor en håndholdt nål styres med den ene hånda mens den andre hånda sveiver i et håndtak, og garnet skytes mekanisk gjennom lerretet i løkker – visstnok fordi det er en varsom teknikk som ikke vekker småbarn når man arbeider med den på kveldstid.

Bruker seg selv

Hun bruker fortsatt seg selv. Det største og mest sentralt plasserte verket «Good Night, Dear Heart», 2026, ble laget etter at Kampen ble tante til et prematurt barn. Felles for teppene er en overflod av symboler: baller, fotballdrakter, kruseduller, blomster, heliumballonger, smilefjes, dyreformer, okkulte og halvreligiøse symboler, men også symboler fra populærkultur, som det allment anerkjente symbolet for spøkelse, altså sånn hvitt laken med skrikende munn.

«Good Night, Dear Heart» inneholder også omriss av kunstnernes familiemedlemmer, som ble bedt om å legge seg på teppet underveis i prosessen. At teppet er formet som en trapes, og ikke et rektangel eller kvadrat, skaper en viss uro og ubalanse. I likhet med flesteparten av verkene henger teppet ned fra en rustikk trestokk, som understreker tydelige bånd til bygd, gård og tradisjon.

Det sprekker opp

Generelt insisterer verkene og hele konseptet beskyttelsestepper på at det gode kan brukes til å vinne over det onde. Men det er en holdning som tidvis sprekker opp.

I «Apotropaion», 2024, dukker et lite palestinsk flagg opp. Kampens visuelle støy, som ellers kan minne om en stue overfylt med leker, blir med ett mørkere. Det røde teppet minner om bomber og ruiner; raserte bygninger, tusenvis av familier ødelagt for alltid – og uendelig mange gode oppvekstdager, med lek og læring og magi, brutalt frarøvet barn.

Visuell overflod, utpreget stødig likevel

I en periode hvor kunst i form av tepper har hatt et vedvarende oppsving over mange år, kan man ofte – som KHiO-professor Franz Schmidt nylig gjorde i en sak her i avisen – spørre seg om hva som er begrunnelsen for at et tekstilverk er nettopp et tekstilverk og ikke hva som helst annet. Men er det et spørsmål som alltid trenger et tydelig svar? Jeg tror ikke at alt alltid må passe, at det alltid må foreligge en klar begrunnelse for kunstneriske valg. Tvert i mot ligger det ofte en verdi i forskyvningen og usikkerheten. Hvis man prøver å lage en regel her, blir man gal. Man må nesten vurdere fra sak til sak.

Likevel: Det ligger en tilfredsstillelse i en utstilling som denne, hvor teppet og tekstilet, som materiale og som konsept, sammen med motivkretsen går opp i en høyere enhet, slik at man nettopp ikke blir sittende igjen med spørsmål om begrunnelse for ditt og begrunnelse for datt. Det vitner om et stødig kunstnerskap, som den visuelle overfloden og forvirringen til tross, er glassklart både i tanke, følelse og utførelse.