Hvor rett hadde kritikerne?

Det nærmer seg slutten for Nasjonalmuseets utstilling «Ikke vær redd. En utstilling om døden», som åpnet i mai.

Utstillingen består av rundt 100 objekter fra samlingen. Samtidskunst, kunsthåndverk, arkitekturmodeller og historiske artefakter – som alle altså settes i sammenheng med døden i et iøynefallende utstillingsdesign.

Det ble ingen kritikersuksess: «Skuffende om døden» (NRK), «Daft møte med døden» (Morgenbladet), «Døden som et stort gjesp» (Dagsavisen).

Siden det har gått noen måneder blir derfor dette en kombinert anmeldelse og gjennomgang av hovedpunktene i kritikken.

«Forstår ikke hva utstillingsdesign handler om»
– Mona Pahle Bjerke, NRK

Helt rett.

Alle kritikerne hengte seg opp i utstillingsdesignet. NRKs Pahle Bjerke slo fast at «den eksentriske, franske utstillings­designeren Théo Demans» ikke forstår «stort om hva utstillings­design egentlig handler om».

Det er brutalt, men rett. Lyshallen er museets utgave av åpent kontorlandskap, og Demans har forsøkt å dele inn i ulike soner. Men scenografien er brautende, og stjeler fokus i en utstilling, som allerede fra introduksjonsteksten av, legger vekk alle ambisjoner om tydelig formidling.

Adolph Tidemands «En gravøl», trolig 1854, er et flott eksempel på fremstilling av døden i nasjonalromantikkens bondesamfunn. Så selvsagt plasserer vi noen små objekter foran, sånn i tilfelle du klarte å konsentrere deg et sekund! Foto: Ina Wesenberg/Nasjonalmuseet.

Det er ikke noen tydelig start og slutt. Jeg virrer rundt; ser litt på et vakkert ølglass av uidentifisert håndverker fra Frankrike (ca. 1850), og litt på den godslige kopi-skulpturen av Amenhotep III (rundt 1350 f.kr.), som sitter på tronen sin og ser … vel, egyptisk ut.

Hensynet til utstillingsarkitekturen får på merkelig vis forrang over de utstilte objektene. I sonen dedikert til gravferdsritualer er objekter plassert inn i utstillingsarkitekturen i det som kanskje skal ligne nisjer i en underjordisk katakombe. I stedet for at objektene løftes frem, blir det her motsatt, og man blir tvunget til å se små og detaljerte arbeider på for lang avstand.

«Savnet: Gotikken»
– Espen Hauglid, Morgenbladet

Ja, hvorfor ikke.

Morgenbladets Espen Hauglid, satte «Ikke vær redd» opp mot den langt mer vellykkede utstillingen «Gothic Modern» som ble vist i Lyshallen i 2025. Han pekte på at denne utstillingen virker som et oppsamlingsheat for alt som ikke fikk plass den gangen.

Han har et poeng. Den relative mangelen på verk fra senmiddelalder og kunstnere fra 1800- og 1900-tall som lot seg inspirere av disse, bidrar til å svekke utstillingen både som kunsthistorisk produkt, men også som opplevelse. Tilsynelatende uten begrunnelse.

Sandra Mujingas lærdrakt-skulpturer «Nokturnal Kinship», 2018, er blant flere av verkene som ikke har noen direkte, bokstavelig kopling til døden. Her må man bruke fantasien, selv om det er vanskelig å gjøre noen koplinger som ikke er står i direkte motsats til utstillingstittelens oppfordring til å ikke være redd. Foto: Ina Wesenberg/Nasjonalmuseet.

«Utvalget av verk veksler mellom å være overtydelig og ganske utydelig.»
– Mona Pahle Bjerke, NRK

Delvis riktig, men relevant?

Når en utstilling består av rundt 100 verk, ville det vært rart om alt sto i det samme 1:1-forholdet til tematikken. Kunst er utforskende, ofte vag, og peker i ulike retninger samtidig. Denne kritikken fremstår, om man skal tolke den ordrett, litt vrangvillig.

En stor del av utstillingen består av objekter som knyttes direkte og konkret til døden som urner, sarkofager og grav­portretter, mens andre verk i kraft av sin status som kunst ikke har det samme kravet om å oppfylle en spesifikk funksjon.

En uforpliktende utstillingstekst ved inngangen gjør det tydelig at alle ambisjoner om å hjelpe publikum til visse type lesninger av utstillingen er lagt vekk. Resultatet er en rotete presentasjon. Se her, for eksempel: det minner mest om stilren presentasjon av artig nips i en hipp leilighet. Foto: Ina Wesenberg/Nasjonalmuseet.

Når Pahle Bjerke skriver at Maria Pasenaus 3D-printede selv­portrett, Self-portrait With Graveyard Log (1994-2019), ikke har noen kobling til døden «overhodet», slår det meg som uinspirert. Skulpturen er frest ut av furutre hentet fra Vår frelsers gravlund, som i seg selv gjør at den i hvertfall har noe som med døden å gjøre, men også statuen i seg selv: det stivnede, livløse mennesket. Assosiasjoner til det å minnes. De fleste statuer forestiller tross alt døde personer.

Når jeg likevel synes utstillingen er for sprikende, er det fordi presentasjonen mangler retning. Utstillingen fremstår knapt menneskeprodusert, og minner mest om en internettalgoritme, hvor skjulte logikker bestemmer at det ene følger det andre. Men det er ikke en svakhet ved utstillingen i seg selv at graden av dødsnærhet varierer.

«Litt mange lysestaker»
– Espen Hauglid, Morgenbladet

Helt riktig.

Ti stykker?

Muligens et tegn på at algoritmen – som nevnt over – har løpt løpsk.

En teltstruktur på størrelse med et hus dominerer den ene tredelen av hallen. Noe som ligner gigantiske halvt smeltede stearinlys står midt i rommet. Skulpturer og annet er plassert rundt om på gulvet. Utstillingsdesignet burde stimulert til nysgjerrighet og fordypning. I stedet er effekten den motsatte: apati. Foto: Ina Wesenberg/Nasjonalmuseet.

«Savner verkene som publikum kjenner fra før»
– Lars Elton, Dagsavisen

Jo, da.

Lars Elton savner Munch, «En bondebegravelse» og Harald Sohlberg. For selv om utstillingen er et slags Nasjonalmuseet i miniatyr, er den likevel ikke en best of-kavalkade. I stedet har de fisket fra samlingens dyp.

Det etterlatte inntrykket er at man her har benyttet et vagt og bredt utstillingstema til å stille ut objekter som ellers ikke ville blitt trukket frem.

Det mest påtakelige er det store antallet verk som tilskrives «Uidentifisert kunstner» og «Uidentifisert håndverker». Noe som faktisk er noe ved utstillingen jeg liker. Gjennom å betrakte objektene kan man kanskje grave frem noe om opphavspersonene likevel.

Her fremstår utstillingen plutselig som et forsvar for objektet, for tingen, og for samlingens verdi generelt. Kanskje er det bare slik vi kan lure døden.