Slipper veven fri – Kunstavisen

På anlegget Prins August Minde i Storgata sentralt i Oslo har det blitt vevd før. I 1819 ble det etablert som en arbeidsanstalt. Her kunne fattige, arbeidsløse og andre som ikke hadde noe å leve av, utføre litt lønnet arbeid. Som regel ble folk satt enten til steinhogging, spinning eller veving – eller opptrevling av gammelt tauverk.

Alt fra starten forekom det tvangsarbeid.

Det er med andre ord en viss historisk ironi over det når de tre kunstnerne Iben Isabell Krogsgaard, Alexandra Jegerstedt og Håvard Kranstad nå har åpnet den kunstnerdrevne vevstuen VEVFT samme sted.

Jegerstedt og Krogsgaard er for mange kjent som kunstnerduoen USIKKERKUNSTJENTE. Håvard Kranstad er tekstilkunstner og tegner.

Flere internasjonale samarbeid

VEVFT («vev-featuring») startet så smått i 2023, og har allerede flere samarbeid under beltet. Internasjonalt har de jobbet med Dominique Hurths prosjekt ved Ravensbrück Memorial Museum i Tyskland og Justine Blaus arbeider til et krematorium i Luxembourg.

I Norge har de arbeidet med Constance Tenvik og hennes separatutstilling på MUNCH, og med Pearla Pigao om utsmykking for Hydro og verk til separatutstilling på Kunstnernes Hus.

Nå vil de gi enda flere muligheten til å produsere vevarbeider.

– Tegning og maleri som uttrykk kan overføres til denne teknikken. Du kan komme inn i det å skjønne vev fra andre sider av kunstfeltet også, sier Jegerstedt.

Tenker stort

Det nyåpnede studioet befinner seg i en gammel fabrikkbygning. Industrielle etterlevninger står fortsatt igjen på gulvet. Hele bygget er vernet.

Midt på det sjakkrutede gulvet står TC2-vevstolen, en betydelig investering, som ville kostet opp mot en million kroner – en sum de færreste kunstnere kan ta seg råd til.

Med seg på laget har de vevfabrikken Innvik AS i Stryn kommune. Det gjør at praksisen er todelt: I studioet i Oslo skal de drive med kurs og utleie av TC2-vev, hvor man kan lære digital jacquard-vev. Mens man med TC2-vevstolen må skytle manuelt, altså legge inn den tversgående tråden for hånd, har man i tillegg mulighet til å utvikle og produsere tekstiler på en industriell vevstol hos Innvik AS.

De tenker med andre ord stort, de tre kunstnerne som møttes ved Kunstakademiet i Bergen. De fant sammen i interessen for digitalvev, men syntes mye var enten «veldig dårlig» eller «veldig interessant».

Og det var dessuten et annet problem.

– Vi fant denne teknikken som vi forelsket oss i, men for å jobbe med det må man skape noe selv. Etter at man har tatt utdanning er det ingen steder man kan veve, sier Jegerstedt.

– Feltet manglet infrastruktur

Kranstad forteller at de etter studiene oppdaget at digitalvevfeltet manglet infrastruktur.

– Du bruker mye tid på å sette deg inn i et håndverk, og så kan man sikkert en eller annen gang få tilgang til en fabrikk i en kort periode. Men det å bygge opp tillit og forståelse for kunstproduksjon, det krever et mer formalisert samarbeid, sier han.

Selv om tekstilkunsten har økt i popularitet de siste ti årene, er tilgangen på kostbare vevstoler fortsatt lav, og ikke minst varierende. For å veve har man tidligere vært nødt til å være villig til å reise rundt til de enhver tid ledige vevstoler.

Trioen i VEVFT så hvor vanskelig det kunne være for kunstnere å få tilgang til vevstol, produksjonsmuligheter og fagkunnskap.

Med det nye studioet vil de gi flere muligheter for kunstnere til å jobbe med digital jacquard-vev, enten det er tegnere, billedkunstnere eller tekstilkunstnere

Også kunstnere som aldri tidligere har arbeidet med vev er velkommen.

– Det handler om å kunne det nok til å bli fri i eget språk, sier Kranstad.

Fortsatt en praktisk prosess

Digital jacquard-vev er en videreutvikling av jacquard-veven som ble utviklet i 1804 av Joseph-Marie Jacquard, hvor man brukte hullkort til å programmere mønsteret. Dette var en av de aller første formene for binær programmering (hull / ikke-hull) og inspirerte senere utviklingen av den moderne datamaskinen.

Når folk hører digitial tenker mange at arbeidet går automatisk, og at vevstolen er mer som en printer. Men man må programmere hver eneste gang tråden skal løftes eller senkes, man må ta hensyn til ulike knytinger i tekstilet, tetthet – og krangle med maskinen for at den skal akseptere ulike materialer, for eksempel metall og glittergarn.

Det er fortsatt i høyeste grad en praktisk prosess.

Vil utvide tradisjonen

Det var gjennom kurs på Kunstakademiet at de tre først besøkte fabrikken i Innvik.

Tekstilfabrikken, som er blant skandinavias ledende når det kommer til produksjon av møbelstoff, og som ble grunnlagt tilbake i 1890 som Indvikens Uldspinderi, har hatt en tradisjon for kunstproduksjoner gjennom Jon Pettersen, som i tillegg til jobben som lærer på Kunstakademiet i Bergen jobbet som tekstildesigner for Innvik.

Tekstilkunstner Kristina Austi – som var med å starte VEVFT, men som siden har gått ut av prosjektet – var eleven hans igjen.

Håndverket går i arv. Alle kjenner alle.

– Det vil vi løse litt opp i. At man kan spore alt tilbake til bare én lærer blir for smalt for et felt hvor nesten alt er mulig, sier Kranstad.

– Det er i ferd med å bli et større miljø rundt det. Det er også det som er litt spennende, at studenter kan ha et sted å jobbe etter studiene, sier Krogsgaard.

– Tenk litt på det som et maleri. Hvis det kun er én som maler, stagnerer hele feltet. Når det er flere som vever, får man til å pushe grenser. Hvis digitalvev i kunstformat skal utvikle seg mer, må man være mange flere om det, sier hun.

Tekstilkunstens oppsving reiser spørsmål

I samme bygg, noen etasjer høyere opp, arbeider professor i tekstilkunst ved KHiO, Franz Schmidt med håndvev med utgangspunkt i historien til straffeanstalten.

Schmidt ønsker VEVFTS initiativ velkommen.

– Det er flott at dette skjer i Oslo. Det tilgjengeliggjør både teknologi og produksjonsmuligheter for digitalvev for kunstnere og designere i Oslo og denne delen av landet, sier han.

– Dette er kostbare verktøy og til dels krevende prosesser å arbeide med. Som professor ved KHiO, hvor vi også underviser i disse teknikkene, er det viktig å kunne vise studentene at teknologien og mulighetene finnes for dem når de er ferdige på skolen.

De siste årene har Schmidt sett at tekstilkunsten har fått en mer sentral plass i kunstfeltet.

Men det reiser også en noen spørsmål.

– Når jeg ser tekstile arbeider som er digitalvevd, spør jeg meg alltid om hva som er begrunnelsen til at de er vevd. Kanskje VEVFT kan bidra til at dette blir tydeligere?

Samarbeid som metode

Mens man på TC2-veven kan eksperimentere med flere ulike materialer enn på de industrielle vevstolene på Innvik, vil samarbeidet med fabrikken på vestlandet muliggjøre produksjon av store arbeider.

– Om kunstnere har kunst i offentlig rom-prosjekter eller større utstillinger, så kan vi hjelpe til, gjennom et tett samarbeid, å oversette det de vil ha til en vev, sier Jegerstedt.

Hun trekker frem kunstnerbakgrunnen som en styrke.

– Man må lytte og være med i prosessen: hvorfor vil du lage tekstil og hvordan kan vi oversette akkurat ditt uttrykk til det?

– Den dialogen krever at man har en unik bakgrunn, sier Kranstad.

Jegestedt løfter frem samarbeidet som kunstnerisk metode.

– Det å samarbeide når man jobber med kunst er en helt magisk måte å jobbe på. Man får til så mye mer når man klarer å jobbe sammen. Der tror jeg kunstfeltet har noe å lære.