Hjemmekoselig institusjonell introspeksjon

Det er ikke mange kunstgallerier som kan gjøre flytting til nye lokaler til en kunstnerisk påstand og begivenhet uten at det blir cringe-o-rama. Men da STANDARD (OSLO) denne helga åpnet sine arkitekttegnede eikedører til nytt hjem i et tidligere rammeverksted på vestkanten, var inntrykket nettopp det – en lokal hendelse og et kunstnerisk statement.

«STANDARD 3.0» var et munnhell blant de innforståtte i dagene før åpningen. Galleriets tredje lokale og andre flytting i Oslo, fra etableringen i et beskjedent butikklokale i Hegdehaugsveien i 2005 til rommelige saler på Alexander Kiellands plass i 2012 og nå fornemme gater på Uranienborg, innebærer også en ytterligere styrking av bydel Frogner som Oslos sentrale galleridistrikt på 2020-tallet.

Institusjonskritisk skytshelgen

Straks innenfor dørene settes tone og kurs for hvor STANDARD (OSLO)-gründer og gallerist Eivind Furnesvik vil ha oss. På en skrånende hylle ut fra veggen, under en tegning av galleriets grunnplan, ligger Michael Ashers bok Writings 1973-1983 On Works 1969-1979 fra 1983. Asher, som døde 69 år gammel i 2012, er noe av en kunstnernes kunstner – lite kjent blant de mange, men desto høyere verdsatt blant de få, og regnet som en «skytshelgen» for den institusjonskritiske kunsten slik den utviklet seg utover i 1970- og 1980-åra.

Det er ikke mine ord, men New York Times-kritiker Roberta Smiths kanonisering av Asher.
Plasseringen av boka på STANDARD (OSLO), som åpningsakkord for et slags kunstinstitusjonelt hinderløp der kunsten settes i spill mot sine egne praktiske og strukturelle betingelser, er neppe tilfeldig. Heller ikke at boka ligger oppslått på sidene som viser Ashers legendariske utstilling i Los Angeles-galleriet Claire Copley i 1974, som ganske enkelt besto i å fjerne veggen mellom utstillingsrom og kontor/bakrom, og legge for dagen kunstsystemets infrastruktur.

Transparens og selvransakelse

Presentasjonen av Asher er del av gruppeutstillingen A Clean Well-Lighted Place (And Countless Crates in the External Storage Space) som fyller galleriets første rom. Ashers rolle her er trolig å vise et ønske om institusjonell transparens og selvransakelse. Den demonstrerer et blikk innover, og gir signal om at bak tilsynelatende kalkulerte strategier og historier om suksess, ligger andre, mindre fortellinger om tilfeldighet, innfall og mikrohendelser med potensiell stor betydning for utfallet i stort.

Fortellingen om STANDARD (OSLO)s vekst og status i det internasjonale kunst-kretsløpet er behørig omtalt andre steder, og behøver ikke å gjentas her. Den opptrer uansett som garantist for å gjøre introspeksjonen i A Clean Well-Lighted Place til gyldig kunstfaglig problemstilling.

I det øvrige viser verkenetil galleridriftens prosaiske sider: pakking og oppbevaring, montering og transport – fra Chadwick Rantanens skulpturer av målebånd, Mathew Cerlettys maleri av fraktekasser og Nina Beyer & Marie Lunds halvveis utrullede gulvteppe til Matias Faldbakkens støpte arbeidshanske og Lawrence Weiners store veggmaleri SOME THINGS (PACKED UP) SOME THINGS (LAID DOWN) ALL OVERDUE.

En stor hylleseksjon plassert midt i rommet er fylt opp av beholdere, pappesker og andre gjenstander. Det meste her er spor fra galleriets historie: en samlers gjenglemte jakke, en kunstners forlagte slips, verktøy brukt i montering av en tidligere utstilling, en liten messingfugl gitt i gave, en ølkasse.

Aldringens visdom

Det oppleves nesten hjemmekoselig å være omgitt av så mye jovial, anekdotisk memorabilia. Ølkassa for eksempel, er den samme som Furnesvik tidligere har omtalt som den ideelle måleenheten for henging av et maleri, altså avstanden fra gulvet til bildets nedre kant.

Her fins følgelig materiale både for galleri-arkeologisk utgravning og relevante tips for den mer praktiske galleridriften, spedd ut med en dose lun innside-humor. A Clean Well-Lighted Place framstår først og fremst som en selvgranskning innenfor trygge rammer, til tross for det tvetydige i utstillingstittelens appropriasjon av Hemingways novelle (Et rent, pent sted med god belysning i norsk oversettelse) om alderdommens ensomme tomhet.

En forsøksvis oppsummering av STANDARD (OSLO)s profil over 20 år vil handle om endring mot et mer uforutsigbart estetisk terreng, vanskeligere å kategorisere og kartlegge enn de første årenes tidvis mørke minimalisme. Sånn sett viser nyåpningens andre del, separatutstillingen A Visit to an Old Friend med Suleman Aqeel Khiljis figurative og stillferdig-poetiske malerier, også til en institusjonell modning.

Bildets uavklarte bevegelse

Pakistanske, London-baserte Khilji er en av flere på galleriets kunstnerliste som bringer med seg referanser og impulser langt fra det ungdommelige og overveiende konseptuelle registeret som var galleriets domene de første årene. Språklig artikulasjon paret med en bildekritisk appropriasjonskunst, eller «nihilistisk rebusmakeri» ifølge mer ondsinnete tunger, utgjorde den tidas refreng om STANDARD 1.0, og kanskje dels også STANDARD 2.0. Det var der vi trodde vi hadde ham.

Kunstnere som indiske Goutam Ghosh, iranske Asal Peirovi, rumenske Simona Runcan, italienske Isabella Ducrot – eller norske Mari Slaattelid – opplevdes som overraskende og forfriskende tilskudd. Dette er overveiende kunstnere som støtter seg til håndens erfaring og omgang med materialet, mer enn de opererer innenfor lesbare strukturer og institusjonsbevisste «grep» à la Michael Asher.

Khiljis intime motiver, malt i sepiatoner i tynne sjikt og montert stående på smale lister, synes å kretse om minnebilder og diffuse, stedløse landskaper. De representerer en slags mellomtilstander: mellom figur og oppløsning, og mellom steder, som bilder som ikke helt synes å ville falle til ro. Vegg i vegg med så mye institusjonell logistikk, vokser Khiljis maleri fram som påstander om bildets mer uavklarte bevegelse innenfor kunstsystemets mekanikk.