Intrikate irrganger inn i pyramiden

Pyramidens hjørner vil peke utover, uansett hvordan vi vender på den, skriver kurator Steffen Håndlykken om Haugar kunstmuseums Pyramide. Det er en konstatering like sann som den er banal, for den gjelder strengt tatt enhver form med kanter. Så hva er det med pyramiden i denne sammenhengen, hvor keramikeren Bjørn Mortensen, tekstilkunstneren Ann Cathrin November Høibo og skulptøren og tegneren Damla Kilickiran settes i stevne?

Formuleringen er trolig mer retorisk enn beskrivende, og mer raus på egne vegne enn det som gir mening for helheten på Haugar.

Pyramide oppleves først og fremst som en dramatisering av møtet mellom geometrisk og organisk form – noe man for så vidt kunne spissformulere som en karakteristikk også av oldtidens pyramide-monumenter, slik de omformer et naturmateriale til rettvinklet konstruksjon. I mer konkret forstand iscenesetter utstillingen en friksjon mellom tekstil mykhet, metallisk struktur og keramikkens plastiske potensial, og i videre forstand også motsetningen mellom rasjonell og irrasjonell viten.

Bjørn Mortensen: Gulvkrukke (hagepeis, røkelsesholdere, vann og plante), 2022. Glasert steingods, støpt tinn, vannpumpe, vann, plante, kabel, røkelse. Foto: Øystein Thorvaldsen

Fra kuratorisk risiko til institusjonell disiplin

Dette i og for seg intrikate innholdet, et inntrykk støttet opp av en tidvis innforstått formidling, kommer mest tilgjengelig og åpent til syne i utstillingens første rom. Der får Mortensens barokke, keramiske former boltre seg plassert dels rett på gulvet og dels mer opphøyd på enkle hyllesystemer. Skulpturene framstår dels som kropper, dyrefigurer og naturformer, dels som gjenstander: fontener med rennende vann, utvekster med form som falloser og ingefærrøtter, til og med en nisje lignende en liten ovn i ryggen på en slags Buddha-figur har Mortensen funnet plass til, i sitt rike oppsett på Haugar.

Kurator Håndlykken er fra tidligere kjent for eksperimentelt og risikovillig feinschmeckeri i samtidskunstens førstelinje, med det progressive, kunstnerdrevne galleriet 1857 i Oslo. Sporene derfra er synlige i Pyramide, ikke minst i Kilickirans konseptuelt-mystiske arbeider som kombinerer metallverker med lyd og en trykksak som dokumenterer kunstnerens hypnoseterapi. Samtidig er kurateringen mildnet gjennom en disiplinert og avmålt montering, tilpasset både en større institusjon og et lokalt publikum som ikke kan forventes å være lommekjent i diskursenes irrganger.

Damla Kilickiran: Twine an Image That is Yet to Be, 2022. Foto: Øystein Thorvaldsen

Innfløkt og arbeidskrevende

I det perspektivet er Mortensens sanselige, fabulerende ornamentikk et takknemlig innslag. Kilickiran opptrer både mer intim, men også mer distansert. I det relativt omfattende skriftet som følger installasjonen Gates of Coagulum, en serie objekter i aluminium med innlagte lydeffekter, opptrer etter hva jeg forstår de samme objektene som aktører i en samtale med kunstneren og en psykoanalytiker og hypnotisør.

Hva dette mer bestemt innebærer, gjør ikke formidlingen klart. Kilickirans prosjekt, som også omfatter en tegning i stort format og en langstrakt linjalslynge som vrir og ormer seg rundt museumsarkitekturen, oppleves nok som innfløkt og arbeidskrevende for flere enn undertegnede. Kanskje kunne man ønske seg en lettere formidling av et såpass komplekst prosjekt. At metallobjektenes lydeffekter, for eksempel, blir forklart som å være laget av «solenoider og en Arduino», uten nærmere forklaring, blir en i overkant teknisk diskurs å legge på et allerede komplisert materiale.

Ann Cathrin November Høibo: Hvis verden spør, så er svaret nei #1, 2020. Håndvevd ull, bomull, rayon, tyll, keramiske kroker og tre. Foto: Øystein Thorvaldsen

Småfrekk i overskriftene

Kommer man seg forbi slike hindre i lesningen, inviterer Kilickiran til å senke tankene ned i alternative kunnskapssystemer, og dvele ved materiens potensielle spirituelle egenskaper.

Alternativt holder det å la blikket dvele ved den intuitive omgangen med materialer, form og stoff. I forlengelsen av det, oppleves Høibos frie omgang med tekstiler som utstillingens mest potente og i sum givende del. Høibo henter kunsthistorisk materiale fra italiensk arte povera og Joseph Beuys like gjerne som fra tradisjonelt håndverk, ofte i kombinasjonsverker som setter sammen vevde strukturer med klesplagg eller steiner.

De dynamisk lekne og meningsvillige verkene tar rommene med en stille autoritet. Dessuten er hun god på titler. Hvem får ikke nysgjerrigheten pirret av åpne, småfrekke overskrifter som Hvis verden spør, så er svaret nei #1, eller I don’t need you any more, I’m into Carl Andre now. Av og til er slike kilne stikk i sideblikket nok til å vekke forestillingsevnen, og – for å igjen sitere kurators påstand – antyde at pyramidens overflate «skjuler mer enn den forteller».