Kinarestaurant-syndromet

Jeg er ikke den som tråkker ned dørstokkene i fornøyelsesparker rundt om. Men om jeg var det, ville jeg antakeligvis avlagt «Skeppet», eller «Drakskeppet» i Stockholms Gröna Lund et besøk. Båten, Floating Restaurant Sea Palace, var i sin tid en kinarestaurant som tok turen fra Shanghai til diverse bryggekanter i Europa [red. båten lå lenge i elven i Gøteborg], før den endte som spøkelsesskip, med dragehode og -hale, i Stockholms havn.

Denne kuriøse historien, sammen med en oppvekst i familiens kinarestaurant, danner utgangspunktet for Lap-See Lams aktuelle prisvinner-utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Den unge (født 1990) svenske kunstneren ble tildelt Lise Wilhelmsen Art Award i fjor, som foruten hundre tusen skipsreder-dollar og innkjøp til samlingen, inkluderer utstillingen ved museet.

Resultatet, Ombres, opptrer som en blanding av kunstnerisk undersøkelse av sosiale og kulturelle forhold og eventyrfortelling, der «Skeppets» inventar og historie spiller den sentrale rollen. Gjennom videobilder over kino-store lerreter, suggererende lydkulisser og skulpturelle elementer – blant annet fem hengende og lysende, glassblåste bambusrør og et svært bambusstillas – blandes sagnfigurer, kinesisk opera og skyggespill, der eksotisering og feiltolkninger av det «kinesiske» danner det tematiske bakteppet.

Lap-See Lam, Ombres, 2026. Installasjonsfoto: Magnus Gulliksen

Ombres lager prismesalene om til et mørklagt, billedlig opulent forundringskabinett som det tar litt tid å engasjere seg helt og fullt i, om man er litt var for den estetiske overstimulansen som følger med storvokste tekno-teatrale installasjoner som det Lam varter opp med her. Skalaen, og den teknisk strøkne produksjonen i alle ledd, bærer riktignok sin egen attraksjonsverdi. Samtidig oppleves verket innledningsvis som utilgjengelig i sitt komplekse innhold. Særlig er det trekanals videoverket Floating Sea Palace, med sine mytologiske fortellinger og sprang i tid og rom, noe som krever ekstra av betrakterens vilje og konsentrasjon – videokunstens evige akilleshæl i oppmerksomhetsøkonomien.

Lam viser seg likevel på betrakterens side. Verkets åpne fortellerstruktur og ditto romlige logikk inviterer til å gå inn og ut av både fortelling og fysisk installasjon, etter eget tempo og behov. Til tross for den omsluttende scenografien oppleves ikke Lam å totalisere betrakterens oppmerksomhet, men tillater en større grad av deltakelse og egen orientering blant lagene av magisk-realistiske bilder og hendelser.

: Lap-See Lam, Ombres, 2026. Installasjonsfoto: Magnus Gulliksen