Maleriets arkeologi

Flekker og hull er en stram utstilling av ni malerier i eksakt samme størrelse (170x120cm) og gjennomført med samme metodikk. Resultatet er en serie arbeider som ved første øyekast ser relativt uniforme ut. Dette er ikke nødvendigvis negativt, for hvert arbeid byr på billedlige lag og komposisjoner verdt å dvele over, og estetisk sett er de både interessante og vakre. Metodikken til Rønning tar utgangspunkt i utskårne sider fra eldre magasiner som overmales, skannes, og trykkes på lerret. Deretter kommer videre bearbeiding med akrylmaling og pasteller. Utrykket og fremgangsmåten har han tatt i bruk i tidligere utstillinger, men som helhet er den aktuelle serien mer seriell og lik i størrelse og uttrykk. Teknikken peker i retning av kollasj, men skiller seg ved at de gjenbrukte magasinsidene ikke lenger er en fysisk del av arbeidet, men heller trykket på lerretet som en del av prepareringen. De store malingsflekkene som dominerer billedflaten gir et førsteinntrykk av abstrakt maleri, mer enn magasinkollasj.

Magasinsidene har en aura over seg, og hvert nivå fremstår som et tidsbestemt lag. Som et blaff fra en nær fortid blir lagene en måte å vise til tid, epoker, det synlige og det skjulte, det man husker og det man glemmer. Bildet viser: Basic Instinct (2026). Foto: Thomas Tveter

Et bildes stratigrafi

Rønnings arbeider inviterer til en slags arkeologisk avlesing av bildenes stratigrafi. Altså av de ulike lagene som kunstneren har bygget opp på billedflaten over tid. Verk som Basic Instinct (2026) har en retrofølelse som klinger med 90-tallet både i tittelens referanse til filmen fra ’92 og cd-en som skimtes på venstre side. Det er nesten fristende å se filmen på nytt bare for å undersøke om deler av bildematerialet kan være hentet fra nettopp denne filmen.

Verket Solnedgang (2026) lar seg enklere avdekke ved å tyde den så vidt synlige skriften under den svarte, overmalte flekken midt i den flammende solnedgangen til sjøs. Et raskt googlesøk avslører at det er en reklameplakat for Radisson Diamond Cruise med Visa Gold som sponsor, og teksten «For voyages that capture the imagination».

Halvor Rønning: Solnedgang (2026). Foto: Thomas Tveter.

Til tross for en følelse av å ha avdekket et lag, gir ikke denne utgravingen nødvendigvis noen dypere forståelse av verket som helhet. Tvert imot, gjør det at billedmaterialet oppleves nesten som banalt og litt tilfeldig. I sin opprinnelse hadde bildene tydelige funksjoner som reklamekampanjer og produktkataloger, men bearbeidet og overmalt oppleves ikke verkenesom en kritikk av kapitalismen eller forbrukskultur, så deres funksjon forblir diffus.

En arkeologisk analogi

Om vi fortsetter med arkeologien som vårt analogiske prisme, kan vi si at mye av det som avdekkes om våre forfedre er der av tilfeldigheter og naturlige årsaker. En mindre andel sier noe dypere om kulturell intensjon. En mørk flekk i jordoverflaten kan indikere et stolpehull, og når man finner flere på rad kan man kanskje fastslå et langhus. Stolpehullet innehar ikke mer betydning enn sin praktiske funksjon. Men i et fåtall hull er det funnet objekter som forteller noe mer, som er lagt der med intensjon, og som har en funksjon utenom det praktiske. Stolpehullene var interessante nok i seg selv, men langhuset får en ekstra dimensjon når et rituelt objekt blir funnet i tilknytning til det. Totaliteten kompliserer vårt bilde av fortiden, selv om ikke hvert stolpehull er noe mer enn nettopp det.

Kan det samme sies om Rønnings stratigrafiske flekker og flater? Kan bildene være valgt ikke fordi de i seg selv var av stor betydning, men fordi de kunne kompliseres i prosessen han har dratt dem gjennom. Mens vi graver i lagene med flekker og hull, avdekker vi spor etter materialer og kilder til bilder, og denne lagvise avdekkingen gir verkene en følelse av dybde.

I Servantarmaturer (2026) gis de opprinnelige fotografiene fra produktkatalogen en sentral plass i bildeflate og tittel, til tross for den mørke tildekkingen. Foto: Thomas Tveter

I et ledsagende essay av kulturviter og professor, Timotheus Vermeulen beskrives Rønnings prosess som en utforskning av «depthiness» [dybdefullhet]: en slags postdigital påkallelse av en meningsfullhet man ikke lenger tror på, men likevel håper kan eksistere. Analysen er ikke så verst, for teknikken er definitivt effektiv til å skape visuell og materiell dybde, mens meningsdybde i større grad uteblir. Verkene tenderer mot en postmodernistisk meningsløshet der varer, materialisme og tomme referanser utgjør de dominerende symbolene for vår kulturelle selvforståelse. Samtidig inviterer de publikum til å grave, til å avdekke, og til å tolke, som for å overbevise seg selv og oss om at det vel må finnes en mening i alt dette?

Hvis magasinsiden til dette arbeidet er tatt fra et Playgirl-magasin slik tittelen indikerer; Playgirl Reader (2026), så er det interessant å tenke seg hva slags reportasje det var. Magasinet ble opprinnelig lansert som en feministisk motsats Hugh Hefners notoriske Playboy, og bokhylla vi skimter i bakgrunnen dekker store kunstnernavn som van Eyck, Lissitzky og Velásquez. Foto: Thomas Tveter.

Teoretisk tolkningsrom

Med denne typen arbeider som bevisst bruker spor fra fortiden som byggesteiner finnes det enormt med tolkningsmuligheter og teoretisk reisverk til å strukturere fortolkningen rundt: spektraler, hauntologi, arkeologi, sampling, palimpsest, simulakrum osv. Vermeulens tilhørende essay gjør seg enormt nyttig i så lende, selv om konseptet «depthiness» oppleves som en ringdans med start og slutt på samme sted. Men Rønning bygger uansett tilfredsstillende bilder av sine lagvise sammenstillinger, og publikum har godt av å grave i billedspråk, teknikk, og stratigrafisk gjennomføring, om ikke annet enn for å tyde hvordan helheten er satt sammen.