Sagaen om prompen, og den onde filantropen

Spør en hvilken som helst 13-åring hva de tenker når de hører setningen: «en ubehagelig åpning», og forvent deg et flaut knis tilbake. Selv voksne vil nok raskt sveipe innom tanken på kroppslige åpninger, før man lander på at det vel var vernissage som var ment. Eller som kunstnerduoen Hjorth & Kjølaas skriver i utstillingsteksten: «hva er vel en åpning – om ikke en mulighet?». Tolkningsmulighetene er mangslungne, men skatalogisk humor, altså toaletthumor, spiller en sentral rolle i deres nyåpnede utstilling på Nitja. Her finnes promp i pauser, bæsjende kjempeskulpturer, og annen materie injisert inn bakveien.

En ubehagelig åpning består av 23 tegninger med fargeblyanter som avbilder et publikum på en teaterforestilling. Vi ser dem ankomme, forestillingen utspilles, og de drar hjem. Selve forestillingen er en forvekslingskomedie om to kunstnere og to samlere. I den engelske utgaven av teaterprogrammet som følger utstillingen er undertittelen A comedy of errors (En forsvekslingskomedie). I teksten brukes en parodisk arkaiserende engelsk med ord som «art thou» og «crieth out and tuggeth», som en pastisj av Shakespeares egen forvekslingskomedie, The Comedy of Errors.

Kunstnerne har tatt i bruk en helt spesiell fargesammensetning som er kodet opp mot de ulike karakterene, forkledningene, og prosessene karakterene går gjennom. Hjorth & Kjølaas, En ubehagelig åpning (2026), installasjonsfoto Nitja. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein

Verket kan leses som en overordnet kritikk av privat finansiering som fører til «transaksjonell drittifisering» av kunsten. «Drittifiseringen» vises både bokstavelig og figurativt; saker både går inn og kommer ut av åpningene til en serie enorme dokkeskulpturer som utgjør kunstverkene i forestillingen som avbildes i kunstverkene i utstillingen (ja, forveksling er en del av essensen). Skulpturskatalogien minner om Vegard Vinges rumpemaling og Sløseriombudsmannens påfølgende oppildning. Og sett i sammenheng med den halvfulle salen i tegningene peker det også på at offentlig finansiert kunst til tider oppleves som obskurt eller irrelevant for såkalt «vanlige folk», og dermed underbygger ideen om et snevert og elitistisk kunstfelt. Samtidig er skatalogisk humor noe av det mest allmenne innen komedie. Så er bæsj folkelig, eller ikke?

I et av forestillingens siste tablåer faller maskene, og kunstneren blir avslørt som samleren, den mannlige kunstneren avslørt som den kvinnelig, og den virkelige mannlige kunstneren flyr inn og tar æren for hele seansen som et eneste stort performanceverk. Hjorth & Kjølaas, En ubehagelig åpning (2026). Foto: Thomas Tveter

Hjorth og Kjølaas sin kritikk er derimot rettet mot den private finansieringen av kunst. Samlerne i teaterstykket må kunne tolkes som nikk til rike kunstonkler med museumsambisjoner à ala Nicolai Tangen med Kunstsilo og Ole Robert Reitan med PoMo og Nye Hjorten Teater. Ikke minst er det en forlengelse av tanker lagt frem i performanceverket Mellom børs og katedral som ble vist på Nasjonalmuseet i 2022, der spesielt samarbeidet med Fredriksen-familien fikk gjennomgå. Også da ble avføring et tema, med den uforglemmelige strofen «Under profitten ligger dritten», i referanse til den museumsverdige megabæsjen under en Lloyds bank i Storbritannia. Ikke minst referer det til de mer figurativt urene forbindelsene til midlene bak Fredriksen-samlingen. Blant annet Fredriksen rederiets oljehandel med Iran under krigen med Irak på 80-tallet, forsikret av Lloyds bank, som satte skip og mannskap under enorm risiko ved ulovlig og livsfarlig bruk av råolje som drivstoff.

«Kunstfeltet er i krise! Teaterfeltet er i krise!!» står det i utstillingsteksten, et tema som er godt belyst i Mariken Lauvstads pamflett fra 2025, Kampen om kunsten, der hun gjennomgår konsekvensene av betydelige kutt i offentlige kulturfinansiering. Slike kutt er ingen gladsak, og offentlige kulturmidler bør aldri erstattes av privat kapital eller risikere sin frie posisjon ovenfor kapitalens krefter. Derimot har jeg vanskelig for å se hvordan alle private samlere og institusjoner drittifiserer, når offentligheten kan velge eller vrake å dra nytte av deres storslåtte, privatfinansierte institusjoner. Det offentlige kan ikke finansiere PoMo eller Kunstsilo, og trøndere og sørlendinger må da få glede seg over Reitan og Tangens filantropi om de vil det, eller?

Blant publikum ser man kjente fjes fra kunstfeltet: både kunstnere, kritikere, kuratorer, undervisere og Nitja staben i første rekke. Hjorth & Kjølaas, En ubehagelig åpning (2026). Foto: Thomas Tveter

Vi, eliten

På den siste veggen i utstillingen ser vi også at den avbildede teatersalen består av kjente fjes fra det norske kunstfeltet gjengitt i karikatur, i en ikke helt fullsatt sal. Kunstnere som Sverre Malling, Amir Asgharnejad, Damla Kilickiran, kunstkritiker Nicholas Norton, og deler av Nitja-staben. Hele premisset for fortellingen byr på en slags fordobling av det som skal utspille seg i gallerirommet i løpet av utstillingsperioden: selvrefererende kunst for kunsteliten. For det er jo så klart en kime av sannhet i det som avbildes. Hvem frekventerer vernissagene? Folk fra kunstfeltet.

Til tross for at kunstfeltet som regel ønsker å være åpent, tilgjengelig og demokratisk, er det ikke til å skjule at mye av det som produseres og vises i all hovedsak verdsettes av oss som allerede er i feltet. Kunst for kunstfolk, altså. Dessverre er det også slik at kunstfeltet oppleves som en slags elite sett utenfra. En ugjennomtrengelig elite som lager kunst om seg selv. Denne selvrefereringen parodieres i avbildningen av det karikerte, knisende kunstpublikummet i en halvtom sal.

Hjorth og Kjølaas liker toaletthumor – hvem gjør vel ikke det? Og de har valgt det som sitt symbol og sitt våpen mot det de ser som kunstens fiende: kutt i offentlige budsjetter og privat kapital. De har en distinkt, vakker og humoristisk strek, der hvert tablå er som et gjennomført lite univers. Men jeg opplever at de maler fanden på veggen i sin udefinerte kritikk av privat kapital. Kunsten trenger de pengene - så vel som de offentlige.