Bløtkake med et skrik

FILM

Birgitte Sigmundstad
Det nye museet, 2025
Filmen vises på Vega scene i Oslo tirsdag 7. april klokken 18:00.

Filmbyrået Jack viser filmen som en del av serien Jack presenterer: https://jackfilmbyra.no/Om-Jack

«Vi kommer tilbake for å se den klassiske kunsten!», roper Audun Engh fra Arkitekturopprøret, idet han blir geleidet ut av Nasjonalgalleriet før dørene ble lukket for siste gang. Utenfor står et knippe demonstranter, særlig av den eldre kunstbevandrede garden, to trompetister serenaderer, mens en annen holder en siste tordentale for det gamle museet: «Det går et skrik gjennom kulturen!»

I løpet av de siste årene har vi både kritisert og hyllet flyttingen og gjenåpningen av først Munchmuseet i 2021, og deretter Nasjonalmuseet i 2022. Førstnevnte kunne man følge i NRK-serien, Vi flytter Munch. Med dokumentaren Det nye museet (2025) får vi også et blikk bak fasaden på Nasjonalmuseet. Filmskaper Birgitte Sigmundstad, i samarbeid med fotograf Line K. Lyngstadaas, har fulgt museets tilblivelse i en periode på 6 år.

Ingen hovedroller, men flere karakterer

Filmen gir et «flue på veggen»-blikk på museets ulike prosesser fra stenging av de gamle museene i 2019 frem til og forbi åpning av det nye museet i 2022. Det er ingen intervjuer eller anerkjennelse av kameraets tilstedeværelse, men enkelte karakterer blir selvfølgelige gjengangere.

Blant dem, den nå famøse arkitekten, Klaus Schuwerk, som fremstår som en kranglevoren karikatur der vi får servert det ene klippet etter det andre med sta diskusjoner om alt fra belysning inne til beplanting ute. Komikken topper seg da han referer til Hannah Arendt i sin beskrivelse av Norge som et voldelig land under åpningen.

Sammenlignet med dagens leder oppleves daværende direktør, Karin Hindsbo, påfallende fremtredende i debatter som angikk museet. Et av disse var det høyt kritiserte samarbeidet med Fredriksen-arvingene, som med Ukraina krigen satte søkelyset på firmaets koblinger til den russiske stat.

Absurditeten i samarbeidet, utover de etiske problemstillingene, synligjøres når Kathrine Fredriksen under åpningen kommenterer at fargevalget i søylerommet var det hun ønsket («blush») og et Sheila Hicks arbeid er blant de beste fordi det er instagram-vennlig. Episoden understreker at samarbeidet er noe søstrene smykker seg med, der de kan gi inntrykk av at de har en påvirkning på valg som tas av museet, uansett hvor langt fra sannheten det er.

The Office på museet

Det er tett mellom flirene til dokumentar å være. Da statsminister Jonas Gahr Støre triller inn Skrik av Edvard Munch som siste kronjuvel, og den stakkars konservatoren oppdager at en beskyttende skumgummiremse dingler ned inne i sikkerhetsrammen. Nonsjalant lener han seg over rammen og håper ingen legger merke til det. Det er som tatt ut av en episode av The Office.

Filmen belyser også sider ved norsk arbeidslivskultur som gjentatte ganger fikk kinosalen til å humre. Som da avtalen med et italiensk firma om levering av montre skal feires med bløtkake. Og igjen da grunnstrukturen i museet står klart. Kaffe og bløtkake – en norsk tradisjon.

Gir innsikt i interne diskusjoner

Det er tydelig at Sigmundstad har fått tilgang til mer interessante settinger utover i prosjektet. Vi er med på styremøter der billettpriser, krigen i Ukraina og opprettelsen av etisk råd diskuteres, og møter med kuratorer der kunstutvalg og rominndeling avgjøres. Er vi provinsielle fordi vi forsøker å fremme vår franske samling, eller fordi vi er for ydmyke til å vise noe annet enn vår egen kulturhistorie? Spørsmålene fremstår banale, men er kanskje det et nasjonalt museum i et lite land må ta stilling til.

Da Hindsbo spør om de har vurdert mangfold og «queer» som parametere for kurateringen, spør noen hva som menes med «queer»; «trans» forklares det fra en annen. Om man ser til utstillingen Skeive ornamenter er det tydelig at museet har kommet et stykke siden denne samtalen fant sted.

Respekt for kunsten og de som håndterer den

Det er en dvelende film, med lange sekvenser viet til kunsten, dens reise til sitt nye hjem, og menneskene som får det til å skje. Det brukes ikke fortellerstemme, og lyden er kun opptak gjort i forbindelse med filmingen. Med sine 110 minutter blir denne formen noe langtekkelig, men stilen egner seg godt til fortellingen vi får servert. Stillheten og det ordinære gir rom for at alle de små menneskelige og dagligdagse lydene trer frem. De knirkende hjulene fra trallene med malerier, svak klirring i glass fra lysekronen som demonteres og knitringen fra silkepapiret som pakker inn skjøre tekstiler. I harmoni med lydbildet spiller også hender en sentral rolle. Teknikernes hanskekledde hender som holder Skrik i det det demonteres. Eller konservatorenes nitide håndarbeid i det de setter små usynlige sting i et Hannah Ryggen arbeid.

Birgitte Sigmundstad presenterer en reise med en god blanding drama og komedie, samtidig som den dokumenterer debattene som preget opprettelsen av Nasjonalmuseet både som samlet institusjon og fysisk lokalitet. Til tross for mye støy er det til slutt kunsten, altså innholdet i museet som trer frem som det viktigste.