Hjorth og Kjølaas tar oss med på en tegnet teaterforestilling der rike kunstonkler skal henges ut som skurken i sagaen om den frie kunsten. Verket er mangefasettert, men kritikken oppleves for ensidig.

De enorme skulpturene de to kunstnerne viser frem i forestillingen er tydelig inspirert av de satriske romanene om kjempene Gargantua og Pantagruel av François Rabelais, der skatalogisk og vulgær humor spiller en sentral rolle. Hjorth & Kjølaas, 

 (2026), installasjonsfoto Nitja. Foto: Kunstdok / Tor Simen Ulstein.

Anmeldelser

Sagaen om prompen, og den onde filantropen

 tar Birgitte Sigmundstad oss med inn i møter og bak fasaden, på vei til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen. Som fluer på veggen kommer vi overraskende dypt inn materien, med et bredt spekter interne og eksterne diskusjoner rundt det nye bygget.

, 2025. Stillbilde fra video. Foto: Line K. Lyngstadaas

Til tross for filmutstillingens utfordrende format, har variasjon i innhold og teknologiske visningsgrep gjort det mer enn overkommelig å se mange timer med film på Kunstnernes Hus.

I tillegg til overlyssalene, vises 7 filmer i loop i kinoen. En av disse, 

 (1950) av svenske Rut Hillarp, beskrives som et visuelt dikt med utgangspunkt i legenden om Tristan og Isolde. Foto: Tor S. Ulstein/Kunstdok

Else Hagen er en kunstner som fortjener å hentes frem fra glemselens kroker, om enn mest for sine malerier. Dessverre vies mye av den nyåpnede utstillingen på Nasjonalmuseet Hagens grafiske og materialbaserte arbeider fra siste del av karrieren, noe som trekker helheten ned.

(1953), bildet over her, er typiske motiver som omhandler morsrollen, fra perioden da Else Hagen fikk barn og sta og motstrøms opprettholdt virket som kunstner. Komposisjonsmessig har begge maleriene også mye til felles, der mennesker fyller store deler av bildeflaten, armer vendt oppover i glede og frustrasjon, mens hodene presses tett opp mot øvre del. Else Hagen, 

, 1950.
Foto: Munchmuseet/Richard Jeffries.

Utstillingen til Alia Farid, vinner av Lise Wilhelmsen Art Award, er et kunstgeografisk springbrett mellom gulfstatene og Karibien. Arbeidene er lokalt forankret, samtidig som kunstnerskapet fremstår hyperglobalt.

I Farids tekstilarbeider, basert på irakiske izar-tradisjoner, formidles den mindre kjente historien om den palestinske diasporaen i Puerto Rico. Alia Farid, 

, Henie Onstad Kunstsenter, 2024.
Installation photo: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter

En solid presentasjon, men med enkelte løse tråder

Hanna Gjelten Hattrem er kunsthistoriker, kritiker og skribent, og jobber ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har en bachelor i kunsthistorie og arkeologi fra School of Oriental and African Studies (SOAS) i London, og en master i kulturanalyse fra Universitetet i Amsterdam.