Krevende, men givende utstilling

OSLO

Kunstnernes Hus
No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image
Kuratorer: Erika Balsom i samarbeid med Silja Espolin Johnson og Clemens Ottenhausen
Utstillingen står til 3. mai 2026

No Master Territories er en omfattende utstilling av eksperimentell og dokumentarisk film lagd av og om personer som identifiserer seg som kvinner, hovedsakelig fra 1970-90 tallet. Opprinnelig vist på Haus der Kulturen der Welt i Berlin i 2022, og nå importert til Kunstnernes hus med en litt redusert katalog, men med samme distinkte utstillingsarkitektur. Alle verk er ikke uttalt feministiske, men kurateringen er tydelig preget av interseksjonell feministisk tankegang, som har dominert kvinnebevegelsen i det 21. århundret. Kuratorene tar for seg saker som skjønnhetsidealer, kjønnsroller, helse, seksualitet og politikk. Organisert i en ikke-kronologisk sammenstilling med arbeider fra hele verden, utgjør de et slags kvinnelig filmisk univers uten sentrum.

Den dekoloniale vendingen

Utstillingens tittel, hentet fra et essay av filmskaper Trinh T. Minh-ha, klinger som et antikolonialistisk mantra: Her finnes ingen hersker. Den føyer seg inn i rekken av dekoloniale kuratoriske konsepter som har gjort seg gjeldende i det internasjonale kunstfeltet det siste tiåret. Tendensen har vært såpass tydelig at man kan beskrive det som en dekolonial vending. En vending definert nettopp av en avvisning av det historisk vestlige hegemoniet til fordel for kunst fra «periferien» – det være seg kjønnet, geografisk, etnisk eller seksuelt marginalisert. Filmutvalgets tematikker og skapernes nasjonaliteter støtter dette, likeså utstillingsarkitekturen og den romlige organiseringen. Dermed havner nestorer som Agnès Varda heller på veggen med fotografier, mens radikale, men mindre kjente Han Ok-hee fra feministkollektivet, Kaidu Club vises på storskjerm.

Da film ble allemannseie

Filmene viser spennet mellom det eksperimentelle og det dokumentariske – et skille som var kilde til debatt der realistiske dokumentarer ble møtt med kritikk fra vestlige filmteoretikere på 70-tallet. Denne sjangervariasjonen fungerer godt for å holde på oppmerksomheten. Der politiske og opplysende filmer tenderte mot det dokumentariske, ble kjønnsroller og seksualitet ofte uttrykt i mer eksperimentelle former.

Majoriteten av filmene er skutt på 16mm film, et format som bidro til å demokratisere filmmediet siden det ble lansert av Kodak i 1923. 16mm var både billigere, mindre og enklere å operere og transportere. Dermed ble det det foretrukne formatet for dokumentarister og eksperimentelle tilnærminger.

Flere av filmene innehar en upolert kvalitet, blant dem Prowling by Night (1990) av Gwendolyn, der sexarbeidere i Toronto forteller om alt fra polititrakassering til kondombruk. Filmen er en stop-motion animasjon av todimensjonale dukker og utklipp. Estetikken er hjemmesnekret, budskapet er rått og ærlig.

Det seksuelle blikk

En avvisning av det mannlige blikket [the male gaze] innebærer ikke nødvendigvis å skape et «kvinnelig blikk». Tilnærmingene til kropp og seksualitet er både mangfoldige og eksperimentelle. Fra indiske Nalini Malanis Onanism (1969), der en fullt påkledd kvinne vrir og vrenger på seg i det som kan oppfattes som smerte eller nytelse, med et hvitt laken mellom beina. Hun berører ikke seg selv, men bevegelsene er i samsvar med tittelen. Verket opponerer mot den indiske konservatismen mot kvinneseksualitet og kvinnen som filmskaper.

Claudia Schillingers Between (1989) låner grep fra pornografien, men lar kvinnekroppen operere på et selvstendig, utprøvende og sensuelt plan. Kvinnen bruker for eksempel en dildo som både leker med og forvrenger den mannlige fantasien, og som oppløser kjønnsdistinksjoner. På en podcast ifm. utstillingen forklarer Schillinger at de første dildoene de brukte på 80-tallet lagde de selv. Det er lett å glemme at til tross for den seksuelle frigjøringen var mange elementer ved sexindustrien i sin spede begynnelse.

Filmutstilling til besvær

Jeg må innrømme en viss skepsis i forkant, ikke mot filmmediet i seg selv, men en skepsis basert på erfaringer knyttet til at utstillinger av film sjeldent lykkes som en egnet visningsform for mediet. Men, siden det nesten utelukkende er film i den aktuelle utstillingen, er det faktisk enklere å finne roen i hvert verk.

Hver skjerm og projeksjon er utstyrt med en RFID, radiofrekvensidentifikasjon, der lyden til filmen du skal se spilles av på høretelefoner [red. utdelt ved inngangen] når du kommer nærme nok. Systemet fungerer overraskende godt, og løser problemet med lydforurensning mellom ulike visninger.

Kuratorene lykkes i målet om en desentrert presentasjon av film av kvinnelige filmskapere. Variasjon i innhold, format og teknologiske visningsgrep gjør det overkommelig å se mange timer med film i et utstillingsrom – noe jeg i utgangspunktet fryktet kom til å bli utmattende. Kuratorene har imidlertid høye forventinger til publikum og det er å håpe at besøkende ikke lar seg skremme av filmutstillingskonseptet, men stiller rustet med både tid og utholdenhet.