Å dyrke frem en ny orden

Festspillutstillingen 2026, From This Darkness I Shall Grow lar seg i liten grad vurdere ut fra tradisjonelle forestillinger om sterke enkeltverk. Haloba er ikke opptatt av kunstverket som autonom størrelse. Det betyr ikke at hennes kunstneriske prosjekt, slik det utfolder seg i den aktuelle utstillingen, ikke er flertydig og svært interessant. Den suverene produksjonen og kurateringen av Jeg vil si deg noe på Nasjonalmuseet (2025/2026) er vanskelig å toppe, men, Festspillutstillingen 2026 er også tatt veldig godt hånd om.

De tre ulike «Lytterommene» og «det lille veksthuset» (Sal 4) som nå er installert i Bergen Kunsthall fremstår imidlertid først og fremst som stasjoner i et større forsknings- og tankeprosjekt der lyd, materialer, fortellinger og levende organismer brukes for å undersøke spørsmål om kolonihistorie, migrasjon, motstand og muligheter for transformasjon.

Tydeligst kommer dette til uttrykk i nevnte Sal 4, som fungerer som utstillingens konseptuelle sentrum. Tittelen på verket i denne salen, From This Darkness I Shall Grow, er sammenfallende med tittelen på selve utstillingen. Her eksponeres publikum for et kollektivt planteprosjekt utviklet sammen med Bergen Kunsthall og femti frivillige deltakere, som i forkant av utstillingsåpningen har delt erfaringer, spørsmål og bilder i en felles digital meldingsgruppe. Hibiskus, valmuer, proteaer og solsikker vokser frem under skarpt plantelys i et landskap av jord, paller, planteduk og midlertidige konstruksjoner. Vi befinner oss langt unna den hvite kuben med eksklusive Ercolamper. Noen kasser står tomme fordi bestemte planter ikke har kunnet flyttes over grenser eller dyrkes frem under de gitte forholdene, det være seg geografiske, klimatiske eller politiske. I teksten som ledsager utstillingen, kan vi lese at hverken den hvite vannliljen Nymphaea pygmae (Helvola), nasjonalblomsten i Den demokratiske republikken Kongo, eller Iris haynei (Faqqu´a-iris), Palestinas nasjonalblomst, er å se. Fraværet blir like betydningsfullt som nærværet.

From This Darkness I Shall Grow, både prosjektet og utstillingen, handler om planter, men vel så mye om mennesker, og prosjektet ligger nær dekolonial teori som ser identiteter, grenser og historiske fortellinger som noe som kan og bør utfordres.

Lyder som ikke lar seg skilles ad

Salene, som ligger på rekke, er mørke og lydene fra de klingende skulpturene/installasjonene blør over i hverandre. Monteringen bidrar til å destabilisere publikums etablerte forventninger til hvordan utstillingsrom skal erfares. Den noe kaotiske effekten er intendert, for som det, for eksempel, står i omtalen av det klingende verket som befinner seg på baksiden av veggen der videoen This Ground Shall Move vises, Lytterom 3, 2026: «I sal 3 brytes inngangen til rommet av en vegg av lyd som blokkerer og omslutter bevegelsen inn i rommet. Publikum må på denne måten forholde seg aktivt til lyd som både materiale og arkitektur, der lyd ikke bare høres, men virker fysisk som struktur og barriere. De 16 høyttalerelementene [red. skjult bak et svart stoff] fungerer ikke bare som avspillere, men også som deltakere i et sirkulerende lydfelt: De både sender og mottar lydbølgene fra skulpturen i sal 1 og sammen danner verkene et kontinuerlig sirkulerende lydfelt.»

Effekten av denne dobbelt-presentasjonen av verk er noe utydelig i forhold til eventuelt budskap.

I lys av dette rimer det også at de øvrige to salene/lytterommene i mindre grad erfares som steder for kontemplasjon over lyd, klanglige strukturer og musikk, enn som rom for, muligens, en politisk fundamentert forestillingsevne. De elegiske, nynnende kvinnestemmene, de glidende klangflatene, lydutbruddene og de mange fortellingene – med og uten ord – fra ulike geografier peker alle mot et insisterende ønske om forandring.

Sammensatte motiver

Mine umiddelbare reaksjoner i møte med enkelte av de utstilte arbeidene viser seg nokså uinteressante. Det blir tydelig i verket Uten tittel (2026), installert bak den monumentale buete veggen i Sal 1. Her presenteres åtte beskjedne silketrykk som ved første øyekast gir assosiasjoner til poetiske og vakre postkortmotiver. Serien viser seg imidlertid [etter å ha lest teksten som ledsager utstillingen] å være sammensatt av fotografier fra krigsherjede områder i Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Palestina, Ukraina, kamerunske flyktningleirer i Nigeria, Iran, Libanon og Hiroshima. Over de lagvise bildene av ruiner, sammenraste bygninger og ødelagte landskap har Haloba tegnet inn blomster og botaniske former. De håndtegnede vekstene skjuler og fremhever ødeleggelsene samtidig. Bildene danner et nettverk av forbindelser mellom steder som geografisk ligger langt fra hverandre, men som deler erfaringer av vold, tap og motstand.

Man forlater Bergen Kunsthall med større respekt for det overordnete prosjektet enn for de enkelte verkene. Det er kanskje også slik Anawana Haloba ønsker at det skal være. Hele utstillingen oppleves som en eneste stor protest, hørte jeg noen si underveis i pressevisningen. Det er lett å slutte seg til dét utsagnet.

FAKTA

Den zambisk-norske kunstneren Anawana Haloba har en omfattende internasjonal karriere og er en betydelig stemme i samtidskunsten. Haloba var nylig aktuell med separatutstillingen «Jeg vil si deg noe» ved Nasjonalmuseet. I 2025 deltok hun i Berlinbiennalen 2025 — «passing the fugitive on», og hun var nylig nominert til Lorck Schive Kunstpris og Artes Mundi-prisen for sitt banebrytende arbeid.

Anawana Haloba er født i Livingstone, Zambia, og bor og arbeider i Oslo og Livingstone. Hun er en av grunnleggerne av Livingstone Office for Contemporary Arts (LoCA) som siden 2014 har fungert som et kunstnerinitiert, nonprofit bibliotek, forskningssenter og en kollektiv eksperimentell samarbeidsplattform. For tiden arbeider LoCA med the Mosi Oa Tunya Perennial, en internasjonal utstilling i stor skala som vil presenteres i byene Livingstone, Zambia, og Victoria Falls, Zimbabwe, og finner sted fra 12. september 2026.

Haloba er utdannet ved Evelyn Hone College of Applied Arts i Lusaka, Zambia, og fullførte sin bachelorgrad ved Kunstakademiet i Oslo i 2006. Hun er videre utdannet ved Rijksakademie van beeldende kunsten i Amsterdam i Nederland og har deltatt i Smithsonian Artist Research Fellowship i Washington, D.C. For tiden arbeider hun med sin PhD ved Universitetet i Bergen.

Halobas arbeider har vært vist i både separatutstillinger og gruppeutstillinger, blant annet ved Centre Pompidou i Paris, Frankrike; Oslo Kunstforening, Norge; GAMeC i Bergamo, Italia; SKMU Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand, Norge; National Museum of African Art, Smithsonian Institute, Washington D.C., USA; Palais Populaire, Berlin, Tyskland; Rauma-biennalen, Finland; ZKM Museum of Contemporary Art, Karlsruhe, Tyskland; Museum Berardo Collection, Lisboa, Portugal; KODE, Bergen, Norge; Veneziabiennalen i 2009, Italia; Sydneybiennalen i 2008, Australia; Manifesta 7, Bolzano, Italia; Sharjah-biennalen (2008, 2011 og 2019); samt biennalene i São Paulo (2016), Brasil, Shanghai (2016), Lyon (2017) og București (2021). Videre har hun deltatt på Fellbach-triennalen i 2022, Tyskland; MOMENTUM 12 i 2023, Norge; og SURVIVAL KIT 14 i 2023, Latvia.

Anawana Haloba er førsteamanuensis i samtidskunst med spesialisering i dekolonial teori i kunstnerisk praksis ved Kunsthøgskolen i Oslo, og hun er gjesterådgiver ved Rijksakademie van beeldende kunsten i Amsterdam, Nederland.