Balansekunst

Når Galleri Brandstrup nå har flyttet inn i nye lokaler er det et lite stykke norsk kunsthistorie. Mange kjenner denne historien, men likefullt: Galleriet har røtter helt tilbake til 1966 og etableringen av Galleri F15 på Jeløya utenfor Moss. Da Moss kommune og Østfold fylkeskommune overtok F15 i 1984, ble den kommersielle galleridriften etter hvert videreført under navnet Galleri Brandstrup.

I 2000 etablerte Kim Brandstrup og Marit Gillespie galleriet i Oslo i lokaler på Madserud gård, før det i 2010 flyttet til det nye galleridistriktet på Tjuvholmen. 16 år senere er det nye tider, for mange tøffere tider, i alle fall ville gårdeier på Tjuvholmen ha annen næringsvirksomhet på gateplan enn kunstgalleri, og Galleri Brandstrup blir dermed det siste i en lang rekke gallerier som de siste par årene har etablert seg på Frogner.

Nye lokaler med store vinduer ut mot gaten. Galleri Brandstrup har flyttet fra Tjuvholmen og til Briskeby – og får mer kontakt med byen. Foto: Øystein Thorvaldsen

Landskap med superzoom

Ole Messels (f. 1986, Sarpsborg) «Omegn» er den første utstillingen i det nye lokalet på Briskeby, og samtidig kunstnerens første soloutstilling ved galleriet.

To ting som egentlig burde være gjensidig utelukkende er sant samtidig i danskbaserte Ole Messels malerier: Selv om det er tydelig hva motivene tar utgangspunkt i, altså dansk natur – åker, eng, trestubber, noen blomster, langt, solgult gress – er bildene aldri lette å få tak på. Kanskje kan vi kalle det landskapsmaleri med superzoom. En undersøkelse av hva som skjer hvis man bare stirrer lenge nok på samme sted i naturen. Opplevelsen er noe sånt som å iaktta et lite utsnitt av naturen gjennom et tettvokst kratt.

Det er litt som å være langsynt, så nærsynt, så litt både- og og så ingen av delene. Blikket får aldri hvile. Streker og strøk går på kryss og tvers, ofte med en fin rytme, før flaten igjen brytes opp av mer forstyrrende strøk. Enkelte steder er malingen påført som kladder, noe som etterlater tydelige spor av prosess, men som også trekker tilfeldighet inn i verkene. Iblant blir det litt vel Jackson Pollock, men stort sett oppfatter jeg at Messel balanserer og faller ned på riktig side.

Alt blir tydeligere på avstand hos Ole Messel. Foran til venstre: Fralle, 2026. Egg tempera, oil and oil stick on jute. Foto: Øystein Thorvaldsen

Klisjeen er sann

Kunstkritikere skriver vel ofte at noe er en «insistering» på et eller annet, men i Ole Messels tilfelle føler jeg at denne klisjeen er helt gyldig, og at disse bildene virkelig insisterer på noe, og det er at det å besitte bevissthet på denne jordkloden er en fullstendig overveldende vakker, men også ubegripelig erfaring.

Jeg liker best bildet som heter Spænd, 2026. Her er landskapet forenklet til rene energifelt, hvor sensommerfargene brytes av en futuristisk turkis. Tilsvarende dukker en fiolett opp i Fralle, 2026. I disse bildene er det som om hele maleriet vibrerer. Når uttrykket blir for overlesset, forsvinner denne effekten. Det handler om å finne balansen.