Vil ha mer kritikk av kritikken

– Kritikeren har frihet til å både være egenrådig og frekk, sa Morgenbladets Bernhard Ellefsen.

– Vi skal tåle så mye … så mye hardt. Særlig Nasjonalmuseet, sa Gudrun Eidsvik fra Nasjonalmuseet.

Det tok litt tid, men så ble det plutselig interessant i samtalen som torsdag avsluttet Nasjonalmuseets formidlingskonferanse.

Krass anmeldelse

Samtalen tok utgangspunkt i Periskops krasse anmeldelse av BOOM!, utstillingen om hvordan babyboomen etter annen verdenskrig påvirket arkitekturen. Vi snakker om denne våren og sommerens første utstilling i det gjenåpnede Nasjonalmuseet – Arkitektur.

Også NRK og Dagsavisen stilte seg kritiske til utstillingen, som var noe så sjeldent som en arkitekturutstilling med barn på seks og syv år som hovedmålgruppe.

Men på hvilket grunnlag kunne egentlig voksne kritikere avfeie den nevnte utstillingen som mislykket, når dens hovedmålgruppe var barn?

Og hva kan kritikere og de som jobber med formidling lære av hverandre?

Masse kjeks

Kulturredaktør i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen; redaktør i Periskop, tverrfaglig tidsskrift om kunst for barn og unge, Mette Torstensen; Gudrun Eidsvik, formidlingskurator ved Nasjonalmuseet og ordstyrer Ingrid Wisløff Aars fra Nasjonalmuseet tok debatten.

Mette Torstensen forsvarte Periskops anmeldelse. Gudrun Eidsvik fortalte om innsiktsarbeidet som lå til grunn for utstillingen, som blant annet hadde inkludert to skoler, 65 elever, to et halvt år, og masse, masse kjeks.

BOOM! inneholdt blant annet leke-installasjonen Den myke Byen av Studio Ossidiana. Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet

For krass og snever kritikk?

I Periskop var overskriften «100 % bom». Anmeldelsen beskrev utstillingen som «en ren fornærmelse mot barns intelligens og nysgjerrighet».

Tjener en så krass anmeldelse egentlig diskusjonen om og rundt kunsten?

Ellefsen mente at feltet har mer godt av temperatur enn forsiktighet, og pekte på en parallell debatt innenfor litteraturfeltet, hvor spesielt tidsskriftene er under sterkt press.

– Man har en idé om at samtalen i seg selv er noe man skal ta vare på, men ikke lenger holde fast i uenighetene innenfor den. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg tror de motsetningene, de uenighetene man har om kunst, er grunnen til at vi snakker. Om vi tenker på kunsten og kulturen som et reservat som vi må være forsiktig med, underspiller vi dens betydning, og vi gjør det heller ikke interessant for omgivelsene.

Tilrettelagt for funksjonsvarierte

Eidsvik la vekt på hvordan utstillingen gjennom mange små grep har gjort seg mer tilgjengelig for dem med funksjonsvariasjoner. Dette er små detaljer som styrker formidlingen, men som funksjonsfriske kritikere gjerne ikke plukker opp.

Dermed blir spørsmålet om en anmeldelse skal være en fullstendig analyse av alle aspekter ved en utstilling, fra et objektivt, helt nøytralt standpunkt. Her skiller nok medias egen oppfatning seg ofte fra den gjengse oppfatningen. Ellefsen forsøkte å rydde litt, og pekte på at en anmeldelse først og fremst er ment som et innspill den større diskusjonen om kunsten.

Nasjonalmuseet – Arkitektur ble i vår gjenåpnet etter et omfattende restaureringsarbeid. Men første utstilling måtte tåle sterk kritikk. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland

Handler ikke om å få rett

– Meningen med en anmeldelse er ikke å få rett. Det er å begrunne en posisjon, det er en invitasjon til diskusjon, gjerne uenighet. Sånn må det være, sa Ellefsen, og pekte fingeren tilbake mot institusjonene.

For det burde heller ikke være en kuratorisk oppgave å «få rett». Begge sider burde bli bedre til å se nyanser.

– Jeg tror ikke man kan slå i bordet med et innsiktsarbeid i etterkant og si bam! Barna likte det. Det må være en mer kvalitativ, samtalepreget og interessant måte å tenke hva som er vellykket og ikke, også når det gjelder formidling, sa han.

Eidsvik medgav at hun selv så svakheter ved BOOM!

– Jeg ser jo at de voksne opplever seg som sekundære, og det er jo ikke noe gøy, når du har betalt en billett, mente Eidsvik, men pekte samtidig på at museumsbesøkene i snitt varte lenger når voksne hadde med seg barn, og at de har sett mange svette lugger der borte på Nasjonalmuseet – Arkitektur.

«Voksendelen» av utstillingen så slik ut. At utstillingen nettopp ble så tydelig oppdelt, var blant aspektene som ble kritisert. Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet

Mer kritikk av kritikken?

Kanskje ligger feilen i at kritikken møter for lite kritikk? Panelet ønsket generelt kritikk av kritikken velkommen, men som et spørsmål fra salen påpekte: det kan være skremmende å hive seg inn i en polemikk med en kritiker som nok er mer dreven i retorikk enn folk flest.

Om diskusjonen hadde gjort at Mette Torstensen i Periskop hadde endret mening om utstillingen?

– Jeg har egentlig ikke det.

Hele seminaret ble strømmet og kan sees på Youtube.