De holder den regionale kunstoffentligheten i live

Det er slående hvor raskt den nasjonale kritikkstrukturen har endret karakter i takt med at medienes kulturdekning flere steder har blitt kraftig redusert de seneste årene. Ansvaret for kunstkritikken har i høy grad blitt skjøvet over på et dedikert nettverk av regionale, digitale kritikkplattformer.

I det siste tiåret har særlig tre uavhengige tidsskrifter – Hakapik i Tromsø, ArtScene Trondheim og Contemporary Art Stavanger (CAS) – gjort seg bemerket. De har publisert regelmessig, ordentlig betalt kunstkritikk fra steder der både de store avisene og lokalavisene sjelden anmelder utstillinger. Ingen av dem startet som et prosjekt med lang tidshorisont, men vokste frem av en helt konkret mangel: noen måtte skrive om det som skjedde, fordi ingen andre gjorde det. På tross av krisetider har alle tre magasiner vokst hurtig og har i høy grad vært med på å styrke debatten og den generelle kunstfaglige offentlighet i regionene. I dag er de en fast, om enn sårbar, del av den regionale kunstinfrastrukturen – med store skribentnettverk og en lesekrets som strekker seg langt utover egen region.

Jeg har snakket med menneskene bak tidsskriftene – ansvarshavende redaktør Hilde Sørstrøm i Hakapik (der Carina Elisabeth Beddari er medredaktør), redaktørene Marit Flåtter og Eline Bjerkan i ArtScene Trondheim, og daglig leder og redaktør Sofie Ringstad i CAS (der Heather Jones er internasjonal redaktør) – om hvordan de har klart å holde en regional kritisk offentlighet i gang over mange år, hva det koster, og hva som er utfordringene videre frem.

En infrastruktur som ikke kommer av seg selv

Norsk kulturpolitikk er – med støtte fra både stat, fylker og kommuner – innrettet slik at det produseres og stilles ut samtidskunst av høyt faglig nivå over hele landet, men at det finnes penger til produksjon og visning, betyr ikke automatisk at det finnes ressurser til resepsjon. Uten profesjonell tekstlig refleksjon oppstår det en ubalanse i selve verdikjeden, mener Sofie Ringstad i CAS: «Hvis vi ikke har kritiske tekster om kunsten som vises, så flyter det hele jo litt som en manet med strømmen, uten noe å ankre seg på.» Marit Flåtter i ArtScene Trondheim peker på det samme misforholdet fra en annen vinkel – mellom hvor mye som faktisk vises, og hvor mye som blir skrevet om: «Det er så høy aktivitet på kunstfeltet med utstillinger i hele landet, men per i dag er vi altfor få kunsttidsskrifter til å kunne dekke alt som faktisk foregår.»

Ingen av redaktørene beskriver økonomien som trygg. Redaksjonene drives ofte på brøkdelsstillinger – for eksempel mellom 30 og 50 prosent – der redaktørene legger ned et betydelig omfang av ubetalt merarbeid for at maskineriet skal gå rundt. De peker dessuten på én felles struktur bak driften: Kulturrådets ordning for tidsskrift og kritikk, som kom i 2017 og opprinnelig var tenkt som en ekstraordinær engangssatsing. Det var denne ordningen som gjorde det mulig for Hilde Sørstrøm å starte Hakapik. «Jeg husker de ringte meg en gang og sa at de ville ha flere sånne som meg,» forteller hun.

Denne statlige støtten suppleres normalt av en sammensatt, men sårbar blanding: fylkeskommunale og kommunale kulturbudsjetter, og i noen tilfeller private stiftelser som Fritt Ord eller lokale sparebankstiftelser. Det er et trepartssamarbeid som ifølge Flåtter langt fra kommer av seg selv. ArtScene Trondheim brukte mange år på politisk lobbyarbeid – dialogmøter med kulturpolitikere, samarbeid med billedkunstnernes fagorganisasjoner – før tidsskriftet i 2018 kom på det faste kommunale budsjettet: «Det er ikke en selvfølge å få driftsstøtte fra kommune og fylket. Vi har måttet argumentere sterkt for at dersom infrastrukturen består av bare produksjonsleddet, altså visninger og institusjoner, men glemmer den uavhengige kritikken, så mister man selve overbygningen i kulturlivet.»

Felles for alle tre tidsskrifter er også at tilskuddene sjelden reguleres i takt med pris- og lønnsveksten. Ringstad setter det på spissen: «Vi kan jo kutte kontoret, halvere min lønn, og så videre, men til slutt har du jo ikke noe igjen å jobbe med.» Både Hakapik, CAS og ArtScene Trondheim betaler skribentene etter Kritikerlagets satser – det er langt fra en selvfølge i feltet, understreker Ringstad: «Jeg vet jo at det er nesten ingen andre som betaler så høye satser. Men for oss er det et viktig prinsipp.» Hun peker også på en beslektet fallgruve hun kaller «prosjektfellen» – presset til stadig å lansere nye spesialprosjekter for å utløse midler, når det egentlige behovet er forutsigbar kjernedrift fokusert på den enkelte regionen: «Vi må passe på at vi ikke søker på prosjekter bare fordi det finnes penger der. Hvis vi ser vårt tidsskrift som et tre, må ikke eplene falle for langt fra stammen.»

Tre historier, én bevegelse

ArtScene Trondheim begynte i 2009 som et studentinitiativ fra Kunstakademiet i Trondheim – først bare en dokumentasjon av utstillingsaktivitet med bilder, før det fra 2010 utviklet seg til egentlig kritikk og til å dekke hele Trøndelag. CAS oppsto som en del av Rogaland Kunstsenter og Kunsthall Stavanger rundt 2013–14, drevet av et ønske om å flytte diskursen om det visuelle kunstfeltet i regionen vekk fra det datidens redaktører beskrev som en «reagerende og ikke reflekterende» tilstand. Hakapik startet som en blogg i 2017 fordi Sørstrøm konstaterte at lokalavisene i Nord-Norge sjelden anmeldte utstillinger: «Det var jo på en måte ganske enkelt å si: det er ingen som gjør det. Vi kan gjøre det.» I dag dekker tidsskriftet i hovedsak Tromsø og den norske siden av Sápmi, men nedslagsfeltet er egentlig hele det sirkumpolare nord. Sørstrøm understreker at de ønsker å koble det kunstneriske arbeidet i landsdelen til pan-arktiske diskurser.

Tidsskriftene vokser i takt med feltet rundt seg. Ringstad peker på hvordan CAS’ utvikling har fulgt profesjonaliseringen av hele det visuelle kunstfeltet i Rogaland, som i dag kan vise til internasjonale kunsthendelser som soloutstillingen med Turnerpris-vinner Nnena Kalu. «Det er et annet nivå enn tidligere. Og CAS er helt klart en del av denne utviklingen.»

Eline Bjerkan kjenner igjen den samme profesjonaliseringen fra Trondheim, men peker også på en risiko ved den: kunstfeltet kan lett bli overlatt til museene og de store institusjonene alene, dersom ikke noen kjemper for det frie feltets plass. For ArtScene Trondheim selv handler det om en kamp som aldri er avsluttet, forteller Marit Flåtter – hvert nytt budsjettår er en påminnelse om at tidsskriftets egen plass på prioriteringslisten må forsvares på nytt.

Hverken lokalt eller lukket

Et gjennomgående poeng i alle tre samtaler er at det regionale ikke er ensbetydende med noe som lukker seg om seg selv. CAS publiserer på både norsk og engelsk, og 40 prosent av leserne er internasjonale – et tall Ringstad selv synes er påfallende: «Det er veldig mye, ja. Og det har det alltid vært.» Hun beskriver hvordan CAS bevisst dyrker det hun kaller «det hyperlokale i møte med det globale» – for eksempel et konkret kunstprosjekt som utspiller seg ved en bekk på Utsira, Norges minste kommune, formidlet med samme intellektuelle investering man ville gitt et prosjekt i Venezia.

Flåtter formulerer en lignende tanke om Trondheim: «Vi skriver jo ikke for Trondheim, vi skriver for kunstfeltet.» En stor del av leserne befinner seg i Oslo. Bjerkan utdyper hvordan rekkevidden også handler om utdanningens og kunstnermiljøets egne baner: «Trondheim har en utstrekning som like gjerne går via København eller Berlin. Det trenger ikke å være et provinsielt blikk selv om man befinner seg utenfor hovedstaden; man kan utmerket godt være både lokal og global samtidig.»

Sørstrøm i Hakapik nyanserer bildet fra et nordnorsk perspektiv. Hun peker på at samisk kunst og kunstnere fra Nord-Norge for tiden nyter stor nasjonal og internasjonal interesse, og at det regionale derfor ikke nødvendigvis oppleves som en ulempe: «Men jeg tror kanskje det ligger litt i blodet når man ikke er oppvokst i Oslo – at man kan ha mindreverdighetskomplekser, fordi sentrum-periferi-debatten har vært der lenge og fortsatt finnes.» Samtidig er den strukturelle skjevheten reell, understreker hun – kunstmuseene og de store institusjonene i Oslo har rett og slett langt større ressurser enn sine nordnorske motstykker, som skal dekke store geografiske områder. «Kanskje bortsett fra Pikene på Broen som er på statsbudsjettet,» tilføyer hun.

Å skrive kritisk i et lite felt

Å utøve uavhengig kunstkritikk i mindre regionalmiljøer byr også på særegne etiske utfordringer – kunstscenen er kompakt, og grensene mellom å være kollega, bekjent og kritiker kan raskt bli utfordret. Flåtter beskriver det som en konstant balansegang: ArtScene Trondheim følger habilitetsregler som tilsier at skribenter ikke skriver om venner, familie eller andre oppdragsgivere. Hvis et redaksjonsmedlem har tette relasjoner til noe det skrives om, håndteres korrektur av et uavhengig redaksjonsmedlem. Nøkkelen, mener hun, ligger i å forankre kritikken i det faglige snarere enn relasjonen: «Hvis det skjer kritikkverdige saker i institusjonene som krever motstand, har vi et faglig visir oppe. Det skal være mulig å hilse på neste åpning likevel. Det er ikke personlig; det er fag vi diskuterer.» Hun legger til at noen skribenter likevel har opplevd å få usaklige tilbakemeldinger etter å ha skrevet kritiske saker. Bjerkan trekker frem en annen side av samme sak: det å ha en jobb der man får være ærlig. «Jeg synes det er ganske privilegert å ha en jobb der jeg kan – ja, der jeg må – være dønn ærlig. Det er nettopp i denne prosessen med å skrive ærlig og åpent om kunsten at innsiktene oppstår – det er ikke noe som er fullt ut formet på forhånd.»

Sørstrøm arbeider med en lignende armlengdepraksis i Hakapik, der hun har innarbeidet et prinsipp inspirert av kritikeren Arve Rød: har man hatt et tett samarbeid med en institusjon, gir man seg selv ett års karantene før man skriver om den igjen. Ringstad forteller om en konkret pris hun selv har betalt for å skrive kritisk: en kunstner har ikke hilst på henne siden en anmeldelse hun skrev i et annet tidsskrift. Alle fire redaktører peker på det samme: det er viktig å gjøre habilitet til en synlig, innarbeidet del av praksisen – og samtidig understreker de at nettopp den tette lokale tilstedeværelsen gir en kompetanse de større sentraliserte mediene mangler.

Nettopp derfor er flere stemmer viktig. Sørstrøm peker på at flere stemmer betyr mindre sårbarhet for den enkelte skribent og et bredere, mer robust kritisk miljø. Ringstad understreker at CAS bevisst også henter kritikere utenfra – blant annet gjennom skriveopphold og residenser, hvorav sistnevnte har tiltrukket seg søkere av høyt kaliber fra fem kontinenter. ArtScene Trondheim har også kritikerresidens for både nasjonale og internasjonale kritikere i samarbeid med Lademoen Kunstnerverksteder.

Det regionale: ikke en begrensning, men en kompetanse

Da jeg spør om fremtiden, er en felles bekymring sentralisering – risikoen for at de små, mobile redaksjonelle enhetene presses ut til fordel for større, konsoliderte aktører. Bjerkan peker på at forventningene fra bevilgningshavere – om tiårsplaner og strukturer som ligner store mediekonsern – ikke alltid passer med hvordan et lite, fleksibelt tidsskrift faktisk arbeider. Sørstrøm opplever den samme usikkerheten: «Man kan plutselig miste all støtten over natten,» sier hun. «Det er den største trusselen.»

Redaktørene etterlyser et sterkere nettverk mellom regionale kritikere – også over grensene til Sverige, Danmark og Finland. Sørstrøm har allerede tatt de første skrittene og arbeider nå med å styrke nettverket med andre kunst- og kulturtidsskrifter i Nord-Sverige og Nord-Finland. Hun trekker også frem Kritikerlaget som en forutsetning for å kunne påvirke politikerne og oppnå bedre finansieringsvilkår over tid – noe hun mener regionale tidsskrifter har mest å vinne på å organisere seg gjennom.

De fire redaktørenes erfaringer peker samstemt på at regional kunstkritikk i Norge ikke overlever til tross for sin regionale forankring, men delvis på grunn av den. Det hyperlokale blikket – kjennskapen til institusjonenes historie, til hvem som sitter hvor, til hva som tidligere har vært vist – er ikke en begrensning, men en kompetanse som ingen utenforstående kritiker kan matche uten å bo på stedet. Samtidig viser alle tre tidsskrifter at det regionale ikke er ensbetydende med isolasjon: gjennom språkvalg, kurs, skriveopphold, internasjonale lesere og bevisst nettverksarbeid forblir de koblet til en større samtale.

Det som gjør at disse tidsskriftene fortsatt eksisterer, er tydeligvis verken flaks eller en spesielt gunstig kulturpolitisk vind – det er en årelang, ofte usynlig kamp for å gjøre regional kunstkritikk til en fast, budsjettert del av den offentlige kulturstøtten. Som Ringstad oppsummerer det om CAS’ årsbudsjett på litt over en million kroner: «For en politiker er det veldig lite. Men det gir en uvurderlig ramme til et kunstfelt, som sårt trenger det.» Spørsmålet er om denne infrastrukturen, som i dag holdes oppe av noen få dedikerte enkeltpersoner og redaksjoner på deltid, er robust nok til å tåle enda et tiår med skiftende politisk vilje – eller om det trengs noe mer: en større anerkjennelse av kritikken som en integrert del av samtidskunstens kretsløp, forutsigbar kjernedrift fremfor evig prosjektjag, og kanskje et enda sterkere felles nettverk på tvers av alle regionene.