Årets beste kunstopplevelser 2022

Mona Gjessings fem høydepunkter

Installasjonsbilde fra Sandra Mujingas utstilling på Munchmuseet. Foto: © Munchmuseet.

En intens, fantasieggende og mørk utstilling inspirert, blant annet, av science fiction og det Mujinga selv kaller «spekulative dyphavsskildringer». De gigantiske figurene og de fargesterke bildeprojeksjonene i salen med hele åtte meter under taket, skapte en uhyggelig fremtidsvisjon – det hele forsterket av et suggererende lydbilde. På årets Venezia-biennale som åpnet i april, var Mujinga for øvrig tildelt en stor sal der den uhyggelige installasjonen Sentinels of Change (2021) badet i et skarpt grønt lys. Et lovende kunstnerskap. Kjetil Røed anmeldte utstillingen.

Skjermbilde fra Kaia Hugins Motholic Mobble part 11, 2022. Fra utstillingen Infinitesimal Gradations på Atelier Nord i Oslo.

Den Bergen-baserte kunstneren og tidligere professoren ved kunstakademiene i Bergen og Trondheim, Jeremy Welsh, førte sammen tre kunstnerskap som i lag skapte en av vårens kunsthøydepunkter: utstillingen Infinitesimal Gradations, på Atelier Nord i Oslo. Kaia Hugin, Hasan Daraghmeh and Magdaléna Manderlová bidro gjennom poetiske tekster, lyd, video samt en fremføring av Manderlovás lydverk Straw Bales på åpningskvelden til eninnadvendt og meditativ utstilling. Straw Bales ble fremført live av Magdaléna Manderlová og Kristoffer Lislegaard. Jeg anmeldte utstillingen.

Lene Berg: Dagen står opp, 2022. Video, 7 min. Fra Festspillutstillingen, Bergen Kunsthall 2022, Lene Berg, Fra Far. Foto: Thor Brødreskift. Filmstill.

En overveldende sterk historie foldet seg ut gjennom video, installasjoner, privat materiale, lyd og bilder i den solid kuraterte utstillingen Fra Far. Filmskaperen og billedkunstneren Lene Berg grep ordentlig tak i publikum gjennom forskjellige rekonstruksjoner og iscenesettelser av et dramatisk barndomsminne. Berg stilte interessante spørsmål rundt vedtatte forestillinger om fiksjon og sannhet, og trigget lysten til å se nærmere på egne minner – sanne eller usanne – knyttet til barndom og oppvekst. Siri Meyer anmeldte utstillingen.

Fra installasjonen av Ignas Krunglevicius Possessor i 2. etasje i Samlingsutstillingen på Astrup Fearnley Museet. Foto: Mona Gjessing.

POSSESSOR var produsert på oppdrag fra Astrup Fearnley Museet og finansiert gjennom tildelingen Kunsten i Dag fra Sparebankstiftelsen DNB og i samarbeid med Ultima.

I prosjektet Posessor (2022) utforsket lydkunstneren Ignas Krunglevicius, slik det beskrives på museets hjemmeside, hvordan vi kan lytte til, men også se, lyd som en egen verden av muligheter. Utstillingen / prosjektet besto av to lydreiser, den ene: en dystopisk, brutalistisk, skulpturell stålkonstruksjon fylt – og omgitt av et sammensatt brus, plassert inne i samlingsutstillingen, og den andre: en støyende og fascinerende total «takeover av hovedbygningen». Sistnevnte kunne bare oppleves én fredagskveld under årets Ultimafestival. Jeg anmeldte kunstprosjektet.

Utendørs foran HOK. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

En overveldende flott presentasjon av kunstnerskapet til Niki de Saint Phalle (1930-2002). Saint Phalle var i sin tid en pioner som utvidet både kvinne og kunstnerrollen. Hun hadde, blant annet, et feministisk og sosialt engasjement – Saint Phalle engasjerte seg i borgerrettighetskampen i USA og brukte eget kunstnerskap til å øke bevisstheten rundt AIDS. Den retrospektive utstillingen av Niki de Saint Phalle karakteriseres av Henie Onstad Kunstsenter som semi-kronologisk. Spesielt interessant var det for meg å bli kjent med Saint Phalles interesse for fugler – i særdeleshet ørnen – og en spiritualitet hentet fra urfolk i USA. Utstillingen har usedvanlig mye å by på og vil kunne glede besøkende i flere måneder fremover. Arve Rød anmeldte utstillingen.

Utenom listen

Fra oppsetningen av Missy Mazzoli The Listeners. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett.

Den amerikanske komponisten Missy Mazzoli høstet stor applaus for sin samtidsopera The Listeners, oppført under årets Ultima ved den Norske Opera & Ballett. Jeg ble selv svært begeistret. Operaen handlet, for å si det enkelt, om utenforskap og det å bli forført av falske profeter. Scenen der en karismatisk, slu leder taler til «menigheten» i peisestuen vekket et grøss i publikum. Sterke sangprestasjoner ble supplert av en fantastisk scenografi av Adam Rigg. Operaen skisserte et visuelt og auditivt skremmende tidsbilde.

Hilde Mørchs fem høydepunkter

Fra Hannah Ryggen Triennale 2022: Anti-monument I, Gråmølna / Trondheim Kunstmuseum. Til høyre: Matilde Westavik Gaustad (f. 1987): Nurturing, Docile and Eager to Please, 2017-2022, billedvev i ull og bomull © Matilde Westavik Gaustad. Til venstre: Hannah Ryggen (f. 1894 - d. 1970): Vi lever på en stjerne, 1958, billedvev i ull og lin © Hannah Ryggen. Foto: Eline Bjerkan.

Hannah Ryggen Triennale 2022 gjorde mektig inntrykk, som den mest omfattende utgaven av triennalen hittil, i tre deler: Anti-monument I, II og III. Førstnevnte i Gråmølna / Trondheim Kunstmuseum, II i Hannah Ryggen-senteret og III i Austråttborgen – de to siste på Ørlandet. Hannah Ryggens foruroligende aktuelle billedtepper i dialog med utvalgte samtidskunstnere fra den lokale så vel som den internasjonale kunstscenen skapte sterke, kvalitative kunstopplevelser – kunst med stor relevans i dag. Ryggen advarte mot fascismen og reagerte modig på konsekvenserav denne, samtidig som hun også feiret kjærligheten og de større sidene av eksistensen. Eline Bjerkan anmeldte Hannah Ryggen Triennale 2022 og jeg skrev en reportasje fra Ørlandet – I Hannah Ryggens fotspor.

Fra utstillingen Piranesi og det moderne, Nasjonalmuseet. Fra venstre på veggen til høyre: Piranesi, Picasso, Keyser og de Staël.

Nasjonalmuseets utstilling Piranesi og det moderne ble, som jeg håpet og forventet, en av høstens høydepunkter; en utstilling som ser på forholdet mellom maleri og arkitektur og hvordan de innbyrdes påvirker hverandre – også historisk i tid. Utstillingen står fortsatt noen uker til, og viser Piranesis betydning for kunstnere som Pablo Picasso, Robert Delaunay, Julie Mehretu, arkitektene Le Corbusier og Rem Koolhaas, samt fotografer og filmskapere som Alvin Langdon Coburn og Sergej Eisenstein. Den norske kunstneren Ragnhild Keyser er også representert med maleriet Trappen / L´Escalier, ca. 1926, som henger på en vegg sammen med verk av Piranesi, Picasso og de Staël – i særdeles godt selskap. Les Simen K. Nielsens anmeldelse her.

Fra Marthe Ramm Fortuns performance Skriver for ikke å skade, Femtensesse, Oslo, i september. Foto: Hilde Mørch.

Marthe Ramm Fortuns performance Skriver for ikke å skade ble i høst fremført tre ganger, hver gang i ny versjon, på galleriet Femtensesse, hvor hun også viste en liten utstilling med fotografiske selvportretter. Jeg fikk med meg september-verket. Skriver for ikke å skade fant sted på Alexander Kiellands plass. Som alltid utfordret og overrasket hun med kroppen som verktøy, ikledt kjole og sko med hæler, i en uforutsigbar ferd på den store plassen, over og i rundkjøringen, flere ganger badende i fontenen, over gjerdet og blant publikum, liggende, stående, sittende, mens hun leste fra medbragte papirer, ropte ut ulike spørsmål og utsagn, mer eller mindre usammenhengende. Hvor mye som er improvisasjon vites ikke. Med utgangspunkt i det hektiske og ofte anmassende bylivet med det bombardement av informasjon og ting vi hele tiden må ta stilling til – var valget av Alexander Kiellands plass perfekt som utgangspunkt for den noe surrealistiske tematikken. Skriver for ikke å skade engasjerte og fikk meg til å reflektere, nettopp det kunsten skal gjøre; stille spørsmål til hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvor vi skal. De evige spørsmålene. Imponerende. Les Line Ulekleivs anmeldelse her.

Fra Thorbjørn Sørensens utstilling A Warm Afternoon, OSL Contemporary. Foto: Hilde Mørch.

Når Thorbjørn Sørensen er aktuell med utstilling overrasker han nesten alltid med noe nytt; en ny motivkrets, teknikk eller formspråk. I OSL contemporary viste han en serie avslappede «badebilder» med mange referanser til internasjonal og nasjonal kunsthistorie, blant annet Paul Cézanne, Edouard Manet - og Astri Welhaven Heiberg og Ragnhild Keyser. Gallerirommet var fylt av store komposisjoner av utendørs-akter – som en slags stilleben av kropper – på badestranden (Tjuvholmen i Oslo) en vanlig sommerettermiddag, mens noen små malerier, tettere på de kunsthistoriske referansene, hang i siderommet mot og i kontoret. De tilsynelatende harmoniske figurkomposisjonene tematiserer imidlertid mer konfliktfylt mellommenneskelig stoff, som for eksempel nærhet og distanse, om det å være innenfor eller utenfor.

Fra Shwan Dler Qaradakis utstilling Home / Heim som ble vist på Galleri Ullinsvin våren 2022. Foto: Hilde Mørch.

Galleri Ullinsvins vårutstilling, Shwan Dler Qaradaki: Home / Heim, var– som galleriet formidlet på sine hjemmesider - vakker og brutal, poetisk og politisk, personlig og allmenn. Publikum ble først møtt av en serie store, monumentale portretter av barn og ungdom på flukt, utført i sort tusj mot en gullfarget bakgrunn – som for å fremheve deres personlighet – at det handler om enkeltmennesker – og skjebner, at vi aldri må tenke at det ikke angår oss, at det er oss og dem. Innover i rommet var det serier med mindre tegninger, akvareller og installasjoner, og bak en løs vegg ble det vist filmer. Qaradakis utstilling reflekterte over betydningen av et hjem, hva det er og kan være, om du er flyktning eller ikke.

Undertegnede ble fra januar 2022 en del av Galleri Ullinsvins Kunstfaglige råd, men har ikke hatt noe å gjøre med programmeringen i år og følgelig ikke av denne utstillingen.

Utenom listen

Fra utstillingen Seeing Loud: Basquiat and Music i Montreal Museum of Fine Art / Musée des Beaux-Arts. Foto: Hilde Mørch.

Jean-Michel Basquiats (USA, 1960-1988) heftige, nyekspressive bilder har alltid fascinert og rørt dypt i meg, og gleden var stor da jeg kom over denne utstillingen på et privat besøk i Montreal i høst. Hans rå, nyskapende ekspressive malerier, inspirert av graffiti og «street art» sett i sammenheng med musikkens rolle og betydning for hans kunstnerskap, var sterk og særs vellykket. Bildene, som skildrer musikere og musikkinstrumenter har drøssevis av referanser til opera, klassisk musikk, hip-hop, rap, jazz og bebop.Utstillingen skal være den første store tverrfaglige som er viet musikkens rolle i Basquiats kunstnerskap. Om lag 100 verk vises sammen med en rekke lydklipp, filmopptak og arkivmateriale. Å kunne gå rundt i utstillingssalene til lydene av musikere som inspirerte ham – alt fra Beethoven og Maria Callas til Charlie Parker og Miles Davis - til New Yorks undergrunnsscene på 1970- og 80-tallet – ga en tilleggsdimensjon, en slags «totalopplevelse». Basquiat var en av de første afroamerikanske kunstnerne som vant frem i det institusjonaliserte kunstlivet i USA, og stilte ut på noen av de mest prestisjefylte galleriene rundt om i verden. Han levde hardt og intenst og døde bare 28 år gammel - av en overdose heroin.

Tiril Floms fem høydepunkter

Stillbilde fra videoinstallasjon. Bárbara Wagner og Benjamin de Burca, Swinguerra (2021). Foto: Tiril Flom.

Det er så vidt denne utstillingen kvalifiserer til å være med i listen, men jeg ville så gjerne trekke fram denne sterke opplevelsen: da brasiliansk dance-off inntok lille Kunsthall Stavanger. Utstillingen viste subkultur som både uttrykksform og motstandsform på sitt beste. Med både varme, humor og ømhet ble det tatt opp sosio-politiske spørsmål omkring diskriminering på grunn av rase, klasse og kjønn. De to filmene ble projisert på hver sin side av rommet og publikum ble invitert til å sitte på benker midt imellom, slik at det var umulig å se på begge samtidig. Som betrakter opplevde jeg dette som en konfrontasjon: Hvordan tar du stilling til duellen?

Detalj: Hannah Ryggen, Dikt av T.S. Eliot (1952). Trondheim Kunsthalls bidrag til årets Hannah Ryggen triennale tok utgangspunkt i feminismen i Hannah Ryggens vevnader og datapionéren Ada Lovelaces arbeid med koding. Foto: Tiril Flom.

Verk fra elleve samtidskunstnere ble stilt ut sammen med Ryggens gjengivelse av et dikt av T.S. Eliot. Her ble mange historier fortalt samtidig, i tråd med det overordnede temaet for triennalen: Anti-monument. Som tittelen Unweaving the Binary Code opplevde jeg mange av verkene i utstillingen som sterke kommentarer til eller forsøk på å bryte ned binære systemer – det være seg mann/kvinne, krig/fred, synlig/usynlig eller materiell/immateriell.

Detalj: Synnøve Anker Aurdal, Dynamikk I (1996). Foto: Tiril Flom.

Jeg kjente ikke til Synnøve Anker Aurdal før den store retrospektive utstillingen hennes på Astrup Fearnley Museet i år. Kanskje fordi jeg tok deler av kunstutdannelsen min i utlandet, eller kanskje fordi hun er en av mange kvinnelige kunstnere som på mystisk vis ikke huskes på samme måte som, for eksempel, Munch eller Ibsen. For meg ble hun nå i hvert fall ikonet Synnøve. Jeg fikk gleden av å anmelde utstillingen for Kunstavisen, les den her.

En utendørs lydinstallasjon på årets LIAF. Foto: Tiril Flom.

Nok en anti-monumental kunstmønstring, denne gangen nord for polarsirkelen. Her gikk kunstverk i direkte dialog med Lofotens historie og/eller natur, enten ved å ta for seg reelle hendelser og landskap eller ved å se og skape nye fortellinger. Historiefortelling fikk en helt sentral rolle. Det kom allerede fram i valg av tittelen Fantasmagoriana. Dette er også tittelen på en bok som havnet i hendene på en vennegjeng bestående av, blant andre, Mary Shelley og John Polidori, mens de satt i isolasjon i 1816 under kolerapandemien. De to endte senere opp med å skrive hver sin skrekkhistorie, henholdsvis Frankenstein (1818) og Vampyren (1819). Hvis historien er bundet til å gjenta seg, hvilke fortellinger vil vokse fram i kjølvannet av koronapandemien?

Jeg skrev også denne nyhetssaken om LIAF 2022 og dette intervjuet med kuratorene.

Fra venstre: Kunstnerne Christian Bendayán, Sam Hultin, D Harding og Timimie Märak, og kurator ved Moderna Museet i Stockholm og arrangør for symposiet, Hendrik Folkerts. Foto: Astrup Fearnley Museet.

Dette symposiet var både utrolig krevende og svært givende. Det ble til i samarbeid mellom Solveig Øvstebø (direktør Astrup Fearnley Museet) og Hendrik Folkerts (kurator internasjonal samtidskunst Moderna Museet i Stockholm). Den kryptiske tittelen er noe jeg kommer inn på i denne saken. Det jeg ikke fikk skrevet der var hvor fantastisk det var å høre kunstnernesinnlegg helt til slutt. Fra peruvianske Christian Bendayáns hyllest av en transkvinne i Amazonas, til australske D Hardings fortelling om sin egne aboriginske slektshistorie, svenske Sam Hultins arbeid med skeive arkiver og en personlig og politisk, tilsynelatende improvisert monolog av samiske Timimie Märak. En oppsummering av symposiet, med videoopptak, er lagt ut på museets nettsider.

Utenom listen

Fra documenta fifteen, The Nest Collective, Return to Sender (2022). Foto: Tiril Flom.

«Det handler ikke om å konsumere kunsten, men å gå inn i ulike rom med følsomhet.» Jeg husker ikke lenger om det var guiden vår (en såkalt sobat, som betyr venn på indonesisk), noen i gruppen eller hele gruppen kollektivt som kom frem til dette da jeg tok del i en guidet tur på årets Documenta. Jeg var der midt i utstillingsperioden. Mønstringen, som kun skjer hvert femte år, hadde allerede blitt anmeldt verden over, og stormen rundt et kontroversielt kunstverk hadde fått direktøren til å gå av. Jeg kom inn med forventningen om kun å finne bord og stoler, ingen faktiske kunstverk. Det kunne ikke vært mer feil. Med gjennomgående fokus på «det globale sør» og interseksjonalitet, opplevde jeg mønstringen som et førende bidrag til både den internasjonale samtidskunstscenen og en verden i krise.

Tove Sivertsens fem høydepunkter

Guadalupe Maravilla: Sound Botánica på Henie Onstad Kunstsenter Foto: Christian Tunge

De poetiske verkene av Guadalupe Maravilla som ble vist på Henie Onstad denne våren bestod blant annet av søppel samlet fra ruten han selv gikk som flyktning da han åtte år gammel immigrerte til USA som enslig papirløs flyktning. Hva skaper du av det du finner på din vei? Dessverre gikk jeg glipp av de spirituelle lydbadene, lyd er kanskje ikke medisin, men garantert terapi og jeg skulle gjerne ha kjent på stemningen der inne.

Synnøve Anker Aurdal: Solen (1968), fra Tangen-samlingen. © Synnøve Anker Aurdal / BONO 2022. Foto: Vegard Kleven

Det er rørende når et så stort, men tidligere, relativt neglisjert kunstnerskap, blir løftet frem på denne måten. Utstillingen viste hele spekteret av Anker Aurdals produksjon fra 1940-tallet til 1990-tallet og ga innsikt i et helt livsløp som meningsbærer og kunstner. Veven, veven!

Fra utstillingen Oslo City #8. Foto: Jacky Jaan-Yuan Huo

Det var på tide at noen ga oss et godt innblikk inn i den innovative og utforskende tekstilkunsten som finnes i Oslo for tiden.

Meera Manjit Kaur anmeldte utstillingen.

Fra fremføring av Augustin Maurs: Nothing More, under Bergen Assembly. Foto: Tove Sivertsen

Den første delen av verket Nothing More av den Berlin-baserte kunstneren Augustin Maurs, et verk som hadde urfremføring under Bergen Assembly. Komposisjonen er laget i samarbeid med Bergens-koret Volve Vokal med orgel. Uansett mening med verket, var dette en virkelig stor opplevelse i Domkirken som ble bygget i 1181.

Skjermbilde Iver Jåks dokumentar, NRK, Foto: Tove Sivertsen

Utstillingen i seg selv var skuffende, men filmen, en gammel NRK-produksjon om Jåks, som Tegnerforbundet hadde gravd frem, var et herlig møte med en nærliggende, men helt annen tid – en tid i takt med naturen og lokalsamfunnet, fjernt fra et storbyliv. Selv om Jåks i sin ungdom ikke engang visste at byer som København fantes, var han et menneske av den store verdenen, en sjarmør og en luring. Takk til Tegnerforbundet for introduksjonen til tegner, maler, skulptør og kunsthåndverker – og åndsmennesket Iver Jåks!

Utenom listen

Tracey Emin: The Mother. Foto: Istvan Viraq / Oslo kommune

Første gang jeg nærmet meg «The Mother» var i sommer, overraskende kom jeg i snakk med samtlige andre som stod rundt henne. Alle hadde sterke meninger om verket og det skapte en slags nærhet mellom oss som var der. Andre gangen jeg besøkte henne var i høst med min egen mor. I motsetning til den lykkelige moren som holder barnet opp mot himmelen, rommer «The Mother» det faktum at det å være mor også innebærer å miste en del av seg selv; både når barnet blir født og når det går sin egen vei. Skulpturen viser hele spekteret; å være redd, å ville beskytte. Hånden som krok, en hjelpeløshet. Den krummede ryggen, kjærlighet og omsorg.