Samtidskunst i motedrakt

Årets satellittutstilling, Oslo City #8, er fordelt på visningsrom i BO og Oslo Kunstforening [Red. over her]. Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo.

Oslo City er BOs satelittutstilling og et initiativ av kunstner og gallerist Hedda Grevle Ottesen, produsert i samarbeid med Ida Charlotte Nilsen. De har som ambisjon å vise kunst av unge lokale kunstnere fra Oslo. Resultatet er høyst stimulerende.

OSLO
BO - Billedkunstnerne i Oslo (tidligere BOA)
Kuratert av Admir Batlak og Margaret Abeshu
Oslo City #8
Utstillingen står til 16. oktober

Medvirkende kunstnere: 
ALL-INN - Bror August Vestbø og Benjamin Barron, Alva Brosten, Coline Cherry, Espen Cook, Sara-Lovise Ask Ewertson, Friedrich Floen, Harald Lunde Helgesen, Ishara Jayathilake, Tonje Plur
Susanne Roti, Aleksander Sahr, Add-to i samarbeid med Sunniva Havstein: Sara Skogøy, Jennie Steen, Anne Karine Thorbjørnsen, Morteza Vaseghi, Ida Falck Øien

I år er det de prisvinnende kunstnerne og motedesignerne Admir Batlak og Margaret Abeshu, som har blitt invitert til å kuratere satellittutstillingen. Derfor består den hovedsakelig av tekstilverk, og årets visningsrom er galleriet i BO og festsalen i første etasje i Oslo Kunstforenings lokaler.

Tøff vri på tekstilkunst
Jeg kan begynne med å innrømme at jeg aldri har rukket å få med meg Oslo City eller forstått hva det er. Noe av grunnen kan være den korte visningstiden på bare litt over to uker, og de abstrakte plakatene i 90-talls animasjonsstil. I tillegg har det vært forvirrende med samme tittel som navnet på kjøpesenteret i Oslo sentrum. I samtaler om konseptet blir ofte Oslo City omtalt som en utstilling med undergrunnskunstnere, og jeg har tidligere fått inntrykk av at utstillingene, for meg, kanskje er for eksperimentelle og utilgjengelige. Her tok jeg definitivt feil.

Det har vært mer tekstilkunst å se i de siste årene, men å vise så mange ulike tekstilbaserte uttrykk i en og samme utstilling, er som å skape en egen Høstutstilling for tekstilverk – med mye dybde og islett av samfunnskritikk. Kunsten er eksperimentell, men på en faglig sterk og utforskende måte. Her har det blitt samlet dyktige kunstnere med godt over middels materialkunnskap, med en blanding av kunst- og moteutdannelse. Resultatet er en opplevelse av tekstilkunst på en helt ny måte – med en stor variasjon av kunstverk som skulpturer, malerier, installasjoner og digitale verk.

Sara Skogøy har bidratt med en humoristisk skulptur, som kan være en kommentar på arbeidsforholdene i moteindustrien. Sara Skogøy: It is always morally correct to steal from work (u.å). Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo.

Vårt overforbruk
Overforbruk av klær er en av dagens største miljøutfordringer, spesielt med det forbruket vi har i dag. Flere av verkene tar opp disse problematiske aspektene fra motebildet, og Susanne Rotis installasjon 12 Plagg (2022), er nettopp et slikt verk [Red. se forsidebildet]. 12 Plagg omtales som en vegginstallasjon fordelt på to vegger. Hovedveggen har tolv kroker med hesper av nylon, som har blitt farget med overskuddsfarge fra masseproduserte klær. Disse strimlene henger, som lange tunge tau med hver sin farge, på hver sin krok. På den andre veggen er det en liste over tolv ulike type plagg, farger og navn på billige klesskjeder som Monki, Weekday, HM, Gina Tricot og Cubus. Alle de nevnte butikkene blir stadig nevnt i media i forbindelse med dårlige arbeidsforhold og sweatshops i asiatiske land. Verket fremstår som en kommentar på hvor like alle disse plaggene i bunn og grunn er, både når det gjelder kvalitet og holdbarhet, og hvor unødvendig det da blir å eie så mange plagg.

Ida Falck Øien gjør denne tematikken enda tydeligere med sine fire verk med samme tittel: Farewell joy spark ambivalence (2022). Verket består av fire oljemalerier av fire ulike sammenkrøllede plagg, som ser ut til å ha blitt kastet rett under maleriet, slik noen kaster fra seg klær på gulvet hjemme. Opp gjennom kunsthistorien har malte portretter dokumentert mennesker og samtidig vist oss gamle klesmoter og -drakter. På samme vis dokumenterer Falck-Øiens oljemalerier dagens forhold til klær med plagg som ligger henslengt på gulvet, istedenfor å henge i et skap eller sitte på en kropp. Når man eier billige klær, blir de muligens også behandlet deretter: som lite verdifulle. En sterk og tydelig kommentar på vårt bruk-og-kast-samfunn.

I tillegg består verkstittelen av ord som minner om den japanske KonMari-metoden for rydding i hjemmet. Ifølge Maria Kondo bør en aktivt ta farvel med ett og ett plagg, som ikke lenger «spark joy», for å leve et ryddig og enklere liv.

Utstillingen viser en stor bredde av tekstilverk, og det føles som å gå på en slags tekstilens Høstutstilling. Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo.

Paris Fashion Week
Utstillingen fortsetter et steinkast unna i Oslo Kunstforenings lokaler, og jeg observerer at noe av den samme tematikken fortsetter i Sara Skogøys verk: It is always morally correct to steal from work (u.å). Et humoristisk verk bestående av tre skinnvesker med pengesedler som tyter ut. Ved nærmere inspeksjon oppdager man at sedlene er printet på silkestoff. Genialt!

Tittelen peker på arbeidsforhold i motebransjen, men for meg gir den også assosiasjoner til den enorme pengebruken og makten som står på spill i moteindustrien. Kanskje går tankene dithen fordi utstillingen hadde åpningshelg  samme uken som Paris Fashion Week fant sted. En tematisering av den overdrevne pengebruken kan oppleves gjennom Fredrik Floens skulpturelle installasjon, With anticapitalists like us, capitalism is no real danger (u.å.). Her står tre modellskikkelser i overdådige kostymer, som tre modeller i finalen av at moteshow. Det sterke lyset på gulvet og rommet som er tapetsert i barokkmønster, lar seg forstå som en kommentar til hvordan penger nærmest blir «kastet ut av vinduet» for å lage midlertidige installasjoner under moteuker.

Fredrik Floens skulpturelle innstallasjon transporterer oss rett inn til første rad på Paris Fashion Week. Fredrik Floen: With anticapitalists like us, capitalism is no real danger (u.å.).  Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo.

En utstilling for alle
For å sikre en fremtidig generasjon en levedyktig klode, må hver enkelt forbruker reflektere over sin egen livsstil, og den aktuelle utstillingen rommer flere verk som stikker publikum i siden. Har Oslo City lykkes med å promotere utstillingen som et fullverdig konsept? Muligens ikke. Men jeg vil argumentere for at dette likevel er en solid utstilling, som gir godt innblikk inn i den unge innovative og utforskende tekstilkunsten som for tiden blomstrer i Oslo.

    Stikkord