Ikke bare noe spirituelt vås

Hengi deg til prosessen. Jag ikke inspirasjonen, men still deg åpen for informasjon fra den kollektive bevissthet. Slike lettformulerte tips forelegger den legendariske musikkprodusenten Rick Rubin i sin bok om kreative prosesser. Han har produsert musikk for en haug av kjente navn. Beastie Boys, Johnny Cash, Black Sabbath, Metallica, AC/DC, Lady Gaga, Lana Del Rey, Kanye West og Eminem er noen eksempler. Rubin skal ifølge ryktene ha eksepsjonelt godt gehør for hva som fungerer og ikke fungerer i en låt, og i denne boken – originalt utgitt på engelsk i 2023 – får vi høre direkte fra mannen om hvordan en idé tar form, hvordan idéer oppstår, og hvorfor vi i det hele tatt skal sette våre ideer ut i virkelighet.  

Vårt instinkt til å skape 
Boken består av 78 små kapitler – ett for hver «tanke» – som: «Vi er alle skapere», «Å avslutte for å begynne på nytt» og «Autentisitetens dilemma». I den norske utgaven er skriften stor og luftig, man blar overraskende raskt gjennom de 400 sidene boken teller. I alle fall inntil kapitlene ikke lenger står som tydelige poenger som følger etter hverandre, men glir over i repetitiv, selvforelsket prat. Da glipper tålmodigheten og interessen.  

Men i motsetning til andre stemmer fra den spirituelle sfæren, som mener de har forstått noe vi andre ikke har, skriver ikke Rubin som om han direkte prøver å overbevise leseren. I stedet formulerer han seg så romslig at man ikke umiddelbart støter fra seg teksten. Blant det første han skriver, er dette: «Ingenting i denne boken hevder å være sannheten. (...) Behold det du kan dra nytte av. Gi slipp på resten.»  

Kilden og den kosmiske timeplan  
Rick Rubin har tilsynelatende ikke valgt seg ut et spesifikt publikum. Mesteparten av de første kapitlene har verdensanskuelser i formuleringer som veldig mange ikke kan relatere seg til. Man leser «kosmisk rytme» og «Kilden», men opplever kanskje at ordene ikke peker til noe reelt. Innsikten Rubin tilbyr kan da bli oppfattet som metaforer leseren ikke umiddelbart ser hvordan hun skal tolke, eller i verste fall som ren fiksjon.  

Eksempler på dette språket: «Vi er en del av en større kreativ gjerning som vi ikke kan styre. Vi blir styrt. Kunstneren er en del av en kosmisk timeplan, akkurat som resten av naturen.»; «I denne storslagne utviklingsprosessen eksisterer ideer og tanker, sanger og andre kunstverk i eteren, der de modnes i sin egen takt, og når de er klare, finner de sitt uttrykk i den fysiske verden.»; «Det kommer ikke fra et sted inne i oss, for Kilden finnes utenfor oss.» 

Han forteller også om da han unnlot å fjerne en sprukken blindtarm etter å ha bladd opp på en tilfeldig side i en bok og leste det han oppfattet som et budskap fra universet. Denne typen nyåndelighet er blitt mer og mer populær, også blant unge nordmenn. Og den formidles først og fremst gjennom språklige kjennemerker som det å «manifestere». Jeg er overbevist om at veldig mye nyåndelig innhold ikke trenger å være så fremmedgjørende som det kan fremstå. Mer tilgjengelig er det når Rubin sammenligner kreativ åpenhet med å være som et barn: Å motta informasjon uten å umiddelbart sammenligne og tolke denne ut ifra hva vi tror og tenker om andre ting.   

Åpne, åpne, åpne 
Lenger uti boken blir rådene derimot mer konkrete, som å bytte forberedelsesritualer eller gjøre det motsatte av vanen. Rubin mister som nevnt tråden, og her kunne han fulgt sitt eget råd om å skjære ned flere hundre sider av en bok for å stå igjen med det aller viktigste. Han er også litt selvmotsigende. Som når han skriver at kunst skal uttrykke hvem du er, samtidig som den enkelte er så mange ulike versjoner av seg selv at autentisitet ikke er reelt og heller ikke noe kunsten skal etterstrebe å uttrykke.   

Som en som er involvert i en del kreative prosesser, finner jeg mye nyttig her. Og det er spesielt den vennlige, rolige og støttende stemmen til Rubin som gjør at jeg hører på noen av rådene hans. Mot slutten står det også betraktninger som ligner generelle livs- og samlivsråd. Da tenker jeg på dette med nysgjerrighet, å stille seg åpen for muligheter så godt det lar seg gjøre, slippe forventninger (rigiditet) og la seg drive med i denne uforklarlige verdenen. I en slik tilstand kan man komme over sammentreff og sammenhenger som er så utrolige at det kan være fristende å kalle det for magi.