Den levende kunsten

BOK
Den utsatte kunsten
Forfattere: Per Gunnar Eeg-Tverbakk, Kaia Eriksen, Bjørn Hatterud   
Fotograf: Fin Serck-Hanssen
Pax Forlag, 2025 

Forsidebilde: Ola Enstads « Stegosaurus» (1979) plassert på Vassenden, på en øy i elva Jølstra i Sunnfjord kommune. Ola Enstad / BONO. Foto: Sogn og Fjordane Kunstmuseum, MISF

«Den utsatte kunsten» består av seksten korte fortellinger om hva som har skjedd, og hva som kan tenkes å ha skjedd, med ulike offentlige kunstverk i tiden etter at de ble avduket. Vi leser om en løveunge på avveie, en obelisk blant byens nedrighet og om en bitteliten plastmann sittende i fugen på muren i Gamlebyen. Tekstene kan minne om saker man leser i avisen, hvor hendelsesforløp, research og intervjuer utfyller hverandre ved god journalistisk teft. Det var derfor ikke overraskende da jeg i bokens etterord fikk vite at det er journalist Kaia Eriksen som står bak fortellingene – akkompagnert av essayistiske og informative tekstbiter skrevet av Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Bjørn Hatterud.

Det var Hatterud og Eeg-Tverbakk som brakte bokideen til journalist Eriksen, i håp om at resultatet skulle bli mer tilgjengelig for folk utenfor fagmiljøet, ikke en tørr fagbok kun for de innvidde. Det ønsket må sies å ha gått i oppfyllelse. Sjeldent har jeg opplevd en så virkningsfull levendegjøring av kunstverk gjennom research og refleksjon. Gjennom å lese disse ofte personlige beretningene om kunstverk som befinner seg andre steder enn på gallerier og museer, danner det seg etter hvert et klart inntrykk av hva som ender opp med å bety noe for oss.

Alle fortellingene dreier seg om et verk som på et eller annet tidspunkt har vært plassert tilgjengelig i offentligheten, i Oslo. Mens kunstneren bak enkelte verk er veldig tilstede i noen av tekstene, til den grad vi nærmest blir gitt små portretter, er kunstneren andre steder mer eller mindre ukjent. I alle tilfeller er det folks minner, opplevelser og reaksjoner som trekkes frem, både positive og negative, og i enkelte av tekstene – kanskje de jeg liker aller best – står denne interaksjonen helt sentralt.

For eksempel teksten om den bittelille plastmannen. Hvem har satt ham der? Og er dette kunst? Eller teksten om obelisken som Lars Mørch Finborud har lagt sin elsk på etter å ha vandret forbi den to ganger hver dag i perioden han trillet sønnen sin til barnehagen. Satt i et travelt byrom har obelisken vært utsatt for det ene og det andre, omgitt av alskens forstyrrende elementer (gjensatte madrasser, hundedritt og sprøytespisser). Og det er dette som virker så sant når Hatterud og Eeg-Tverbakk reflekterer i tekstbitene som smettes inn blant fortellingene: at det er det levende som har sterkest virkning og betydning. Den er i alle fall annerledes enn i gallerirommene og museene hvor de sosiale ritualene forbereder oss på å ta kunsten innover oss. I hverdagen kan vi derimot bli overfalt av et plutselig inntrykk, når vi for første gang ser det vi har gått forbi så mange ganger.  

Alt annet enn stivt
Verk har blitt flyttet, ramponert, utskjelt og kalt for «dekorasjon» og dermed plastret over. Dette er fortellinger om verkenes eget liv, om hva som kan skje etter at avdukingstalene er holdt og kunstneren har fått sin sjekk for sitt bestillingsarbeid (hvis så har vært tilfelle). I mange av bokens tilfeller er kunstneren død, og det er opp til en sønn eller datter å gjenfinne verket – som kanskje befinner seg i et annet land – og bringe det tilbake der de mener det hører hjemme.

Og blant alle disse brevene og rapportene som dokumenterer hva som er blitt tenkt og bestemt, dukker det opp vitner som forteller om hva som betyr noe. Her sto det en gang en stegosaurus, og det betydde noe. «Den utsatte kunsten» er alt annen enn en stiv og institusjonspreget dokumentasjon, samtidig helt uten fordumming. 

Min eneste innvending må være at omslaget på boken ikke er det peneste. Som regel er jeg negativ til iPhone-bilder på trykk, de er for flate og grå til å ha noen nevneverdige kvaliteter, men i denne sammenhengen er det jo nettopp mobilen man drar opp for å dokumentere et uforventet kunstmøte. For det skjer helt uventet. Her er det ingen inngangsbillett. Den journalistiske kvaliteten ved å prate med folk for å finne ut av hva som har skjedd, blir en direkte og poetisk speiling av den holdningen hele prosjektet hviler på: at det er innenfor det spontane, rotete menneskelivet at tingene og kunsten får verdi.