Viten uten kontroll

BOK
Minervas stemme
Tekster av: Sinziana Ravini, Ingrid Halland, Marit Paasche og Pernille Skar Nordby
Redaktør: Marte Danielsen Jølbo
KORO (Kunst i offentlige rom), Norge 2025

I 2019 åpnet den naturhistoriske delen av Universitetsmuseet i Bergen dørene for publikum etter 6 års renovering. Vitrineskapene minner om museets opprinnelse som raritetskabinett: en privat samling objekter hentet inn på fyrsters reiser til fremmede strøk. Bidragsyterne i «Minervas stemme», publikasjonen utgitt i forbindelse med KORO (Kunst i offentlige rom) sitt kunstprosjekt med samme navn, er alle bevisst denne imperialistiske eimen, og uttrykker en sterk tro på kunstens evne til å åpne for andre måter å tenke og være på. Av og til leder denne troen til blindgater. 

Inviterer oss inn 
«Minervas stemme» strekker seg over tid. I tillegg til to skulpturer av den svenske billedkunstneren Mattias Härenstam, består prosjektet av en tiårsperiode med årlig performance av norske Marthe Ramm Fortun. Ikke før nå er nok materiale fra den mest oppsiktsvekkende delen av prosjektet tilgjengelig for publisering, og det skal gå enda fire år før prosjektet er fullendt. 

Tekstene gjør kunstprosjektet mer tilgjengelig for oss som ikke har sett det med egne øyne. Først ute er kurator Marit Paasche, som før hun går inn i prosessen bak, gir et historisk bakteppe med beskrivelser av det fysiske museet på en måte som virkelig drar oss inn i denne verdenen. Paasche vekker tematikken til livs og forbereder oss på de refleksjoner og koblinger både hun og de andre skribentene vil foreta seg. For eksempel omtaler hun internett som vår tids raritetskabinett, og skriver at vi må bruke det menneskeheten «har etablert av samlinger og kunnskap til å endre vårt syn på oss selv, vår plass i verden og av verden.»

Verdens kaos 
De andre tekstene er skrevet av kunstnerne selv og to skribenter som beskriver sitt møte med kunsten. Arkitekturhistoriker Ingrid Halland tar for seg Härenstams bidrag, og graver dypere i opplysningstidens paradigmer. Hun forteller at naturvitenskapelig kategorisering sto parallelt med materialklassifikasjon i de første kunstindustrimuseene, altså at rommene var tydelig oppdelt slik at ekspertene best kunne utvikle seg innenfor sin disiplin. Slike historiske redegjørelser er en glede å få dykke inn i. 

Kunstkritiker Sinziana Ravini skriver på sin side svært godt om Marthe Ramm Fortuns bidrag. Teksten er rytmisk og litterær, derfor fengende. Også hun benytter seg av teoretiske begreper, for eksempel Hélène Cixous’ jouissance: en post-fallisk uskyld som handler om å vite hvordan man ikke skal vite. Ravini skriver: «When we don’t know, it’s better to unlearn what we thought we knew, seems to be Marthe’s message». 

Ramm Fortuns eget bidrag – som tidvis ligner fortvilte rablerier – er en tydelig beskjed om at verden bærer så mye kaos at det er umulig å tro på at vi kan ordne den inn i kategorier. Den oversikten (natur)vitenskap postulerer, tar ikke innover seg de (natur)katastrofene som herjer. 

For mye repetisjon 
Alle tekstene trigger nye tankerekker. Samtidig kommer jeg over noen ferdigtygde poenger som oppleves mindre utvidende, blant annet når kuratoren mener dagens politiske klima har et «trangt normalitetsbegrep og lav toleranse for alt som ikke umiddelbart forstås». Eller der Ravini skriver at den nakne kvinnen «reclaims her own narrative» som en feministisk protest – en formulering langt på vei til å bli et forslitt mantra i vår tid: å fortelle sin sannhet. 

Härenstam åpner sin tekst med den hvite opplysningsmannens opplevde rett til å plyndre alt rundt seg, før han skildrer prosessen med å gjøre treet til kunst. Jeg var veldig begeistret for denne indre motsetningen: varheten for treet han må «forgripe seg» på med kniv og jern. Dessverre blir alt mindre virksomt etter det «viktige og riktige» i begynnelsen. Ydmykheten overfor treet blir teatralsk. Hvis det er så viktig for ham å stille seg på riktig side av historien, kunne han jo brukt et tre som allerede var dødt. 

Flere steder leser jeg at kunstprosjektet viser noe nytt. Ravini beskriver en gjenoppfunnet nakenhet, mens Halland presenterer økofilosofi som noe revolusjonerende. Jeg har mindre tro på at det er kunsten som skal drive menneskeheten på rett spor i klimakomplekset, all den tid dypøkologien har eksistert som begrep siden 1973: en respekt for alt som lever. Når Halland dertil konkluderer i et fremmedgjørende institusjonsspråk – at Härenstams arbeid kan «regenerere kreativ ekspansjonskraft» – kjenner jeg samme ubehag som når fraser gjentas til de mister sin betydning. Repetisjon er kanskje pedagogisk nødvendig, men står i veien for intellektuelt nybrottsarbeid.