Det svundne er en drøm

Lars Elton – Line S. Hvoslef: Minner fra steder som ikke finnes
Skald forlag 2025
Design: Silje Nes

Lars Elton (f. 1957) har vært og er blant kunst-Norges mest produktive og erfarne kritikere. Det skal godt gjøres å gå inn i en ny kulturuke med de sedvanlige torsdagsåpningene hvor ikke en av dem innledes med en tale av Elton. En mer enn 40-år lang karriere som skribent på feltet har fordelt seg over medier som VG, Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, Klassekampen, Morgenbladet og Kunstavisen. 

Som forfatter og medforfatter av monografier om norske kunstnere har han ikke vært mindre produktiv, med utgivelser om Pia Myrvold, Tulla Elieson og Mia Gjerdrum Helgesen. I år har han markert seg med en ny utgivelse på Skald forlag, denne gangen om sin fjerde vestlandskunstner – etter bøker om Myrvold, Jørgen Holen (med Vidar Myklebust) og Oddvar Thorsheim (i den grad Herland og Sogndal regnes som vestlandet) – Line S. Hvoslef.

Det første møtet
Noe av det fine med Eltons inngang ligger i det språklige og perspektivistiske anslaget; han faller ikke for fristelsen til å skrive om Hvoslef som en kunsthistoriker eller museumsmann, men kritikerprosaen og den sterkere subjektive språklinjen fra kritikkfeltet preger langt på vei bokens tekst. Hvilket ikke bare er en styrke, men rent ut nødvendig i prosjekter som har en så sterk con amore-kontekst som dette. Det kan derimot dann og vann gi et noe slentrende, uformelt preg som noen kanskje vil oppleve som lemfeldig og ledig, men Eltons fokus er også konsekvent forankret i den kritiske resepsjonen – hans eget felt – av Hvoslefs arbeid. Boken henfaller aldri til rent synseri.

Boken innledes anekdotisk med besøk på bergensgalleriet Kunstgarasjen i 2019, hvor Line S. Hvoslef viste utstillingen «Lydlandskap» – mer maktpåliggende enn responsen på verkene var det faktum at Elton, som sikkert har forventinger om en viss oversikt i norsk kunstfauna, ikke hadde hørt om henne. Dette blir beveggrunn og startpunktet for en solid, personlig, og sober fortelling om det som egentlig er et forsøk på å veie opp for denne forbigåelsen.

Det partikulære og det polyfoniske
Eltons tekst hviler på en blanding av egne erindringer og erfaringer, samtalenotater med Hvoslef og diverse medie-kilder fra samtiden. Teksten tegner opp et tilforlatelig tidsbilde av Hvoslefs karriere og kunstnerskap fra ungdomstiden og frem til i dag. Eltons integrering av Hvoslefs kunstnerskap og dennes historie inn i debattene og konfliktene som rørte seg på politisk, institusjonelt og kunstnerisk plan er et effektivt og utvidende grep som strekker de interessevekkende aspektene. En langt smalere og mer verksnær lesning av Hvoslefs arbeid ville innskrenket demografien for denne boken til få utenom de med direkte erfaring av Hvoslefs kunst.

Et annet effektivt grep er å la Hvoslef jevnlig komme til et ordet i de ulike avdelingene, som et refleksivt innslag som kan kommentere fasettene i egen kunst og utviklingen av eget kunstnerskap. Det blir som et slags speil i teksten, som nyanserer og utvider fortellerstemmen. Det samme gjelder bruken av den kritiske virkningshistorien. Elton er flink til å gi teksten en slags kritisk polyfoni gjennom å supplere egne lesninger med lesningene til andre anmeldere, og vi får et klarere bilde av mottakelsen av Hvoslef over tid.

Underliggende ting
For jeg kjenner, selv om jeg i det første møtet opplevde bildene hennes som i overkant svermeriske, aktelsen for Hvoslefs arbeid vokser med lesningen. Bildene varierer sterkt seg imellom. Det offentlige utsmykningsarbeidet Fabel, som hun utfører for Bergen Politikammer i 1994, er f.eks. et helt vanvittig formsikkert og disiplinert arbeid for en kunstner knapt nok ute av akademiet. Den myke, biomorfe linjen mellom nonfigurasjon og abstraksjon er idionsynkratisk; vi ser sporene nå – av Kandinsky, av Robert Matta, Arshile Gorky, kanskje Yves Tanguy. Deretter kan senere bilder endre helt karakter, og minner brått mer om Jules Olitski og ting man finner hos Helen Frankenthaler. Så man kan tenke i disse retningene, hvor kanskje også elementer av Cy Twombly kommer i tankene, men der landskapaktige scener materialiseres kan Wolf Kahns skoger også skimtes i billedsjiktene, som i Nature is what we see fra 2007. Eller den Chagall-aktige bruk av blått, som i Vind fra 1994. Man kunne fortsette. Men med tiden har hun disiplinert sin egen mystikk, inngrenset det gåtefulle, på måter som antyder langt mer eksplisitte og dominante rammer. 

Hvoslef sier selv at hun anså seg å være «for lengst ferdig med den surrealistiske perioden» som hun ofte assosieres med, på midten av 90-tallet. Snarere anså hun fokuset for å ligge på en «organisk-mekanisk motivverden der du kan se lagene innover...Jeg er også opptatt av underliggende ting». Bokstavelig talt. Laverings- og sjatteringsdetaljer er langt på vei blitt et slags modus for Hvoslefs malerier. «...kombinasjonen som oppstår når linoleumssnittets presise uttrykk møter malingens gjenommskinnelighet» ble en vei videre. Linoljen lånte en transparens til den tradisjonelle oljemalingen som tillot et gjennomskinn og en laveringseffekt som med tiden ble nærmest strukturell for Hvoslefs poetikk. Glatte, flate bilder.

En del av hennes «Fartøy»-bilder, en tittel og beskrivelse som går igjen hos Hvoslef og blant kritikerne, har ikke sjeldent teknisk-kuriøse karakteristikker, som Fartøy fra 2002 hvor en tannhjulliknende innretning virker å sveve ved hjelp av tre vibrerende, vingeaktige påheng og en art ledning festet til et oppreist, halvbrettet papir-liknende objekt. Her spøker kunstnere som Francis Picabia og til dels Marcel Duchamp i bakgrunnen. Eller landskapsbildene, som kommuniserer med de surrealistiske, science-fiction-liknende elementene fra tidligere i karrieren. Motivene slår meg som eteriske savanner av afrikanske akasie-landskap under havet, om hvordan en skog på månen kunne sett ut; eller Landskap i akryl, tusj og olje fra 2018, som går ingen steder om ikke i dialog med hennes eksentriske vestlandskollega Lars Hertervig, men med denne langt høyere, kanskje speilvendte himmelen som Hvoslef kaster over landskapene sine. Himmelen under havet.

Med solid sans for særpreget
Som en konsekvens av hva jeg kalte denne sterkere subjektiv tonen i tolkningsarbeidet blir også teksten levende på et vis som mer akademisk kodede tekster ikke er. Jeg skulle imidlertid ønsket meg et litt sterkere forsøk på å plassere Hvoslef kunsthistorisk, i dette pendelskjemaet mellom direkte og indirekte samtaler. Man kan ane en «anxiety of influence” mellom linjene, og Elton skriver rent ut at Hvoslef ikke er «særlig opptatt av å snakke om sine inspirasjonskilder». Kanskje man skulle presset henne litt hardere? Derimot er hun mer generøs med å lokalisere egen praksis mer eller mindre innenfor ismer eller opp imot lærerkrefter. Eltons forsvar mot en slik innramming kommer i form av det siste kapittelets apologi om at det står mer og mer klart for ham hvordan «Line S. Hvoslef har skapt sitt eget, selvstendige kunstneriske uttrykk. Hun har utviklet et kunstnerskap med et sterkt særpreg, og etter hvert som denne utviklingen ble tydeligere for meg, ble det vanskeligere å finne paralleller i andre kunstnerskap og stadig mindre interessant å sammenligne kunsten hennes med andres kunst.» (219) ....» Hun er en kunstner som er så oppslukt av sin egen sfære (eller virkelighetsopplevelse) at rådende trender og store samfunnshendelser passerer forbi uten å øve nevneverdig innflytelse på hennes kunstneriske uttrykk.» (220) 

Boken preges som nevnt av anekodotiske anslag, men disse er ikke sjeldent relevante for redegjørelsene av Hvoslefs karriere og utvikling. Det forekommer tendenser til gjenbruk som burde vært vasket vekk redaksjonelt, hvor en del identiske setninger repeteres, men her er vi på detaljnivå. Elton er uansett inne på noe viktig og vesentlig når han beskriver hvordan det er blitt ekstra tydelig for ham at Hvoslef, gjennom de siste ti-femten årene, «har vist arbeider som løfter landskapsmaleriet inn i en ny virkelighet.» (222) Her rydder han opp i diskursene Hvoslefs malerier, intendert eller ei, går inn i, spesielt i den senere delen av karrieren. I det hele tatt etablerer han med denne boken en produktiv og meningsfull kontekst for å nærme seg bildene i det som er et særegent kunstnerskap.