Niels Klims reise til tidsånden

BERGEN
Iter Subterraneum 
Bergen Kunsthall
Står til 5. april

Iter Subterraneum er litt av en overskrift å sette på en utstilling for å lokke det lokale publikum til vakre Bergen Kunsthall. En slik høytidelig latin vil muligens skremme bort enkelte. Samtidig får man tro at den alminnelig kulturinteresserte bergenser vil dra kjensel på tittelen på bysbarnet Ludvig Holbergs roman Niels Klims reise til den underjordiske verden, hvis handling delvis utspiller seg i – og under – Bergen by. Den både eventyrlige og satiriske fortellingen om unge Niels som ramler ned i et hull i jorden og lander på planeten Nazar, ble opprinnelig publisert i 1741 med den, for moderne ører, magisk klingende tittelen Nicolai Klimii Iter Subterraneum. 

Både kunsthallens bokhandel og det tilstøtende utstillingsrommet er fylt av såkalt «diskursive» tillegg, som en bonus til, og tematisk overbygning for, hovedutstillingen. Aktuell litteratur, i mengder som bare den mest dedikerte kan forestille seg å kunne pløye gjennom, tilbys som bakgrunnsmateriale og pekere til utstillingens motiv: Plant Thinking. A Philosophy of Vegetal Life. Eller The Mushroom and the End of the World. Til og med Stevie Wonders eksperimentelle musikk til dokumentaren The Secret Life of Plants fra 1979 kan du kjøpe med deg herfra. 

Nylesning av Niels
Det kan fort være denne minste avdelingen som gir mest tilbake, for flere enn boknerder. Her finnes en rekke eldre utgaver av Niels Klim, lånt ut av universitetsbibliotekets spesialsamling, med reproduksjoner av vakre illustrasjoner fra originalutgivelsen montert på veggen. Dessuten et nok for mange artig gjensyn med Inni Karine Melbyes animasjonsfilm Reisen til Nazar (1983), med tilhørende originalbakgrunner – et sjarmerende lavmælt tidsdokument som gir en klarere inngang til Holbergs botaniske utopi enn mange av utstillingens mer påkostede «nylesninger».

Mer presist bruker kunsthallens kurator Silja Leifsdottir Holbergs fortelling som et løselig utgangspunkt for å holde fram dominerende venstrekulturelle troper, sammen med velbrukte samtidskunstneriske tema fra de siste par tiåra: skeiv livserfaring; nye syn på forholdet mellom menneske og natur og det som i kuratorteksten omtales som «radikal botanikk»; science fiction-litteraturens tradisjon for utopisk samfunnstenkning.

Holbergs bok regnes som den første science fiction-utgivelsen i Norden. Sjangeren skal etter konvensjonen gi nye og andre perspektiver på den verden vi lever igjennom å utforske fiktive verdener, og slik utfordre etablerte forestillinger om sosiale, kulturelle og politiske forhold. Niels Klim tumler ned på en klode befolket av vandrende, snakkende og høyst siviliserte trær, der kjønnsroller er bytter om: kvinner har sosial og politisk overlegenhet, og menn vurderes etter skjønnhet og reproduktiv verdi.

Den seige svarte kube
Å trekke Holbergs, for sin tid, radikale framstilling av kjønnsroller i retning av vår tids debatter om flytende kjønn er dermed ikke tatt ut av lufta. Likevel oppleves koblingen både programmatisk og kanskje litt tendensiøs, og svarer vel mer til en moderne resepsjonshistorie enn til et intensjonsnivå hos forfatteren selv.

Den kanskje mest bokstavelige koblingen til romanen finner vi i Kaare Ruuds to trolske skulpturer framstillende en arm og en fot av treverk og bark. Det blir ikke straks klart akkurat hva meningen er; at natur og menneske går i ett blir kanskje i overkant enkelt. Jeg aner likevel en publikumsfavoritt her. Det forseggjorte håndverket og de naturlige materialene får en taktil, materiell tiltrekning og umiddelbarhet som flere av de øvrige verkene mangler.

Iter Subterraneum varter nemlig opp med hele fire videoverker fra utstillingens ti kunstnere, til dels rammet inn av samtidskunstens typiske «svarte kube» – mørklagte, svartmalte rom, gjerne bygget for anledningen. Det kan være tyngden av disse som gjør at seererfaringen i sum blir litt seig og usosial. Å måtte bruke storparten av utstillingsbesøket på harde benker i isolert mørke er noe man for lengst har blitt vant til, men også etter hvert – og her kan jeg bare snakke for meg selv – finner temmelig tvungent og uinspirerende.

Fantasieggende og eksentrisk
Hver for seg byr videoinnslagene på interessante og fargerike, om enn abstrakte fortellinger (den en gang så dominerende, nøkterne kunst-dokumentaren har kanskje gått av moten?): fra Naomi Rincón-Gallardos Dung Kinship ytterst til venstre, om soppers underjordiske nettverk og menneskets ubevisste sinnsliv, til Mira Adoumisers suggererende trekanals projeksjoner av tusen år gamle sedertreskoger i Libanon, ytterst til høyre. 

Det er likevel de i tradisjonell forstand mer konvensjonelle innslagene som blir med i minnet og ut i det bergenske vinterregnet. Cecilia Fiona har fått mesteparten av største sal til å folde ut en slags ritualistisk sirkel av organisk formede objekter, som, i likhet med Ruud et par saler bortenfor, framstår som mutasjoner mellom menneske og natur. Her omgis man av skjell og utvekster, og ansikter som dukker fram mellom barokke folder og farger. Dette er fantasieggende og temmelig eksentrisk kunst, med et nærvær i rommet jeg gjerne skulle sett mer av i kunsthallen. 

Også Wangechi Mutus store collager tar rommet med kraft og vilje, uavhengig av noen form for «budskap», i framstillingen av dype, svevende og myldrende billedrom. Slike verk demmer for inntrykket av kuratorisk overdeterminasjon, og av en utstilling som framstår sterkere i sitt diskursive apparat enn i sin faktiske romlige erfaring.