Kunstnerdrevne visningssteder i Oslo

I januar 2020 deltok jeg på en fotomesse i Los Angeles, som også ga anledning til å besøke flere små og store gallerier sammen med en kritikerkollega. Blant annet besøkte vi et visningsrom i et privat hjem; det lå inne i et av soverommene i andre etasje. Navnet på rommet og kunstneren har gått ut av hukommelsen, men opplevelsen sitter fortsatt i meg. Vi tok av oss skoene i gangen, hilste høflig på vertskapet og vandret i sokkelesten opp trappen for å se installasjonen i visningsrommet. Besøket gjorde meg blid og minnet meg om det kunstnerdrevne initiativet Gjesterommet, som kunstner Anders Sletvold Moe drev i sin Oslo-leilighet – og som han fortsatt driver i Kristiansand.

Nå er det januar 2026, og jeg lurer på om ikke feltnotater fra Oslos kunstnerdrevne steder er den beste måten å starte det nye året på. Jeg tar trikken til Sandaker for å møte Steinar Brovold Hauge, som driver det han omtaler som Norges eneste trialektiske bibliotek og kafé: Sandaker Trialektek.

Brovold Hauge hadde gått forbi denne tidligere puben på Sandaker senter flere ganger, og følte seg dratt mot den rødmalte furuterrassen og  lokalet med furupanel. Her inne hadde tiden åpenbart stått stille. Idet jeg går inn i utstillingene Jim’s og Rapport fra Tronfjell, er det første som møter meg Frihetsgudinnen i papp. 

Hauge overtok stedet i mai i fjor, gjennomførte sin master på KHiO og gikk rett i gang med utviklingen av stedet.

 – Dette skal være et sted for samarbeidsutstillinger, der samtalen blir en del av verkene – eller et verk i seg selv, forteller han. 

Her skal kollektive utstillinger bygges sammen, lagvis, og inneholde performance, samtaleprogram og lanseringer fra eget forlag. Rommet skal virke som et arkiv, sier Hauge, med et lite bibliotek og en kunstsamling bak baren. Åpningene blir nesten sekundære i dette salongaktige visningsstedet. Potensialet er stort, noe som gjøres tydelig når Hauge viser meg rommet ved siden av: Det er høyt under taket og med overlys. Her kan mye skje.

Snails
På trikken videre ned til det kunstnerdrevne studiokollektivet Snails på Grønland, holder jeg kontakten på mail med et annet kunstnerdrevet sted, Borgenheim Rosenhoff. Stedet som for tiden ikke har fast adresse, men som presenterer årets første prosjekt i februar i form av et web-basert samarbeid med kunstneren Nik Geene. Jeg rekker også å korrespondere med Van Etten, som ble etablert på Enerhaugen i 2020. Galleriet drives av kurator og kunsthistoriker Katja van Etten Jarem, i samarbeid med kunstneren Øyvind Sørfjordmo. Programmet her starter i februar, med Carl Michael Lundberg som førstemann ut.

Vel fremme på Snails møter Nicole Ward meg i døren. Hun grunnla stedet i 2024 i samarbeid med Anna Clawson, Doris Guo, Nora Joung, Kaja Krakowian, Mathew Lacosse og Mariusz Maślanka. Prosjektrommet deres ligger innerst i gangen i atelierfellesskapet og har program frem til mars. 

Da de først så lokalene, virket dette visningsrommet som et glemt lite skap. Siden den gang har de hatt en rekke utstillinger, den neste åpner 6. februar med Isak Bernstein Leikanger. 

På kjøkkenveggen henger den fysiske kalenderen deres med oversikt over kommende arrangementer. I fjor var den helt full; nå går den til de må ut av lokalene i mars, med en mulig gruppeutstilling med alle som jobber i fellesskapet som siste punkt. Strukturen er flat, så ingen egoer tar over, blir jeg fortalt. 

–Å ha et prosjektrom gir energi og bygger fellesskap. Det betyr også at de ikke blir utbrent, sier  Nicole Ward. 

Hulias
Jeg hopper på buss 34 i Storgata, som tar meg videre til Hulias, en favoritt blant mange kuratorer i Oslo. Etablert i 2020 av de fire billedkunstnerne Isak Wisløff, Øyvind Bast, Jørn Aagaard og Mads John Thomseth.

Kunstner Marius Mathisrud åpner døra i veggen – det er lett å gå forbi Hulias uten å legge merke til dette stedet. Mathisrud er del av atelierfellesskapet i etasjen over, og er i gang med å installere sin kommende soloutstilling Kanal +, som åpner 23. januar. Et velkjent, men avdødt idol, som kunstneren ikke ønsker at jeg oppgir navnet på, møter meg på den store skjermen; hen er i vannet og snakker rett i kamera. Det er fortryllende og samtidig litt skummelt – og henger godt sammen med Mathisruds ord om at utstillingen handler om rettigheter til sitt eget bilde, tanker og ideer.

Jeg blir med opp til atelierene, som har huset billedhuggere siden 1970-tallet. Her forteller medorganisator Øyvind Bast om den kunstneriske friheten alle får til å arbeide i rommet. De programmerer utstillinger to år frem i tid, i en kollegial og flat struktur-ånd. Kunstnere inviteres til å arbeide tredimensjonalt, enkelt sagt ønsker de å vise alt annet enn innrammede bilder på veggen: alt som tar plass og fyller rommet.

K4
Siste besøk for dagen blir hos K4 i Københavngata, i de gamle melkebutikklokalene som tidligere huset den første versjonen av galleriet MELK. I dag er det fortsatt et kunstnerdrevet galleri her, med fokus på videokunst og bevegelige bilder. Ifølge hjemmesiden drives det av en kjærlighet til film og video, med et program kuratert av Hedda Grevle Ottesen, som også driver Podium Oslo.

Jeg blir tatt imot av en blid kunststudent til en førvisning av Pernille M. Lindstads utstilling Solangrep i skyggeland, som består av to filmer skapt med et års mellomrom i den lille italienske landsbyen Civita d’Antino. Lindstad er teaterregissør, utdannet ved Stockholms Dramatiska Högskole, og kunstnerisk leder for den tverrfaglige plattformen Theater F i Oslo.

I den første filmen sitter Lindstad på en stor terrasse og ser utover et grønt landskap. Etter hvert snur hun seg mot kamera, og voice-overen sier: «Om du ikke fester ordet til handling, så er det ikke noe poeng.» Både den, og replikken «Demokratiet tar lang tid», akkompagnerer fint det som skjer i verden.

Kasematt
Neste dag går turen til Kasematt på Bjølsen. Yngve Jørgensen tar imot med sjokolade og kaffe, og viser meg det nåværende tomme rommet. Neste utstilling kommer i mars. 

Etter mange år med andre prosjekter ønsket Jørgensen å åpne et galleri for å møte kolleger, vise kunst og diskutere fag. Første utstilling var i november 2024 med Anne Siv Falkenberg Pedersen og Jens Hamran med AMOUR PUR - ART BRUTAL. Med tre utstillinger om våren og tre om høsten har Jørgensen presentert Janicke Schønning, Aleksi Wildhagen, Mikal Øye Hegnar, Yngvar Larsen, Hanne Ekkeren og Heidi Øiseth.

Jørgensen har tidligere jobbet som gallerist på Seilduken, og når vi snakker om kuratorrollen, sammenligner han det med ledelse i dyreriket: i en ulveflokk går lederen bakerst og leder de andre fremover. 

Centralbanken
Hos Centralbanken i Brugata tar Arild Tveito imot med te. Han er en av Oslos kunstnere som har bidratt rikelig på den kunstnerdrevne scenen. Engasjementet startet tidlig, blant annet gjennom Institutt for degenerert kunst og det han kaller en kreativ interesse for byutvikling. Han var involvert i Diorama – et eksperimentelt, kunstnerdrevet visningssted med navn hentet fra det legendariske Diorama-lokalet i Karl Johans gate. Det lå først i Stenersenmuseets café, og ble senere flyttet til Sannergata Vask og Rens, med bar og bryggeri.

Etter dette drev Tveito visningsstedet Santolarosa i et tidligere kiosklokale i Huitfeldts gate. Centralbanken holder til i et lokale som opprinnelig fungerte som folkebank og pantelåner på 1890-tallet. Her kan man se utstillingen you were never crazy med den amerikanske kunstneren Tom Koehler. Kunstneren fløy selv inn fra New York med verkene i bagasjen – i tydelig kunstnerdrevet ånd. Selv driver han galleriet Love i New York. Tveito, på sin side, har nylig fått fornyet leiekontrakten og fortsetter driften av Centralbanken mens han stadig holder fast i egen kunstnerpraksis. 

Pachinko
Nede på Grønland, like ved Politihuset, ligger Pachinko [red. Se bildet øverst i saken], der Kristian Schrøder nettopp har sendt inn årets første søknad om fortsatt galleri­drift. Jeg kommer rett inn i animasjonsfilmen i utstillingen Reality’s Truth av Selina Trepp, som fyller det lille lokalet.

Schrøder startet stedet i 2023 sammen med Mathilde Carbel, og driver det i dag sammen med Sisse Lee. De har som formål om å presentere eksperimentelle, tverrfaglige prosjekter av både regionale og internasjonale kunstnere. 

Schrøder er utdannet ved Det Jyske Kunstakademi i Aarhus og kom til Oslo med kone fordi hun ‘lige’ skulle ta en toårig master i Oslo – og så ble de værende. Hans egen kunstnerpraksis får utløp gjennom å drive stedet og gjennom utstillingspublikasjonene; som prinsipp lager de én til hver utstilling.

I starten av februar åpner Zida Bruun med Everybody should have at least one eye closed, som en del av hennes master ved Khio.

Norma T
Det siste stedet jeg rekker innom på vei hjem er Norma T. Danser og koreograf Mette Edvardsen driver dette prosjektrommet, hvor hun inviterer til ulike arrangementer, og hvor det finnes tidsskrifter, kunstnerbøker og et bibliotek. Stedet er tenkt som et åpent rom hvor man kan lese sammen. Edvardsen er opptatt av at stedet fungerer som en forlengelse av hennes egen praksis, og at det ikke er et sted med et fast program som må opprettholdes. Det er et generøst rom skapt på hennes premisser. 

Selv er jeg oppløftet av energien, innsatsviljen og kunstkompetansen tilknyttet alle stedene jeg har vært innom, og håper at det til neste år finnes nok steder som Norma T til en egen Feltnotater om kunstnerdrevne bokhandler. Som flere av de jeg har snakket med underveis har påpekt, finnes det nok av tomme lokaler i Oslo.