Verden blir et bedre sted i Gøteborg

Det begynner allerede i resepsjonen med Hans Haackes verk DER BEVÖLKERUNG fra 2000. Her ser vi prosessen bak den skulpturelle installasjonen plassert i den tyske riksdagens indre gårdsrom, hvor riksdagsmedlemmer ble invitert til å bidra med jord fra sine valgkretser for sammen å skape en felles hage – et levende symbol på politisk og sosialt mangfold, ifølge kunstneren.  

Ved siden av denne kan man, før man går opp i salene, se et videointervju med kurator Christina Lehnert som forteller om kunstnerne, og om tittelen som er hentet fra diktet Personal Effects av Solmaz Sharif. Det belyser hvordan krig påvirker både enkeltpersoner og samfunn over generasjoner. Et kort og vakkert utdrag fra diktet lyder: 

He was moved like that 
across a minefield – 
moved by a hand we cannot see, 

a hand that is all our hands combined. 

Dette budskapet – at den hånden er vår alles hender – skal vise seg å bli tydelig i mange av verkene. Som med Helena Uambembe hvis verk I Saw You When You Watched Me Die er det første man møter oppe i den store hallen – et gigantisk gjerde rundt gravlignende former og plastblomster. Installasjonen er ment som et symbolsk terreng som skal oppmuntre til refleksjon over normaliseringen av militarisering og de varige effektene av vold.  

Temaet for biennalen trer tydelig frem i Lydia Ourahmanes lille, men viktige installasjon med mobiltelefoner liggende på en hylle. På mobiltelefonene vises tre korte filmer. Verket Haraga, som kan bety «brenning» på arabisk, refererer til migranter som brenner ID-papirene sine før de krysser Middelhavet, i håp om en ny start i Europa. Når jeg slår opp ordet på nett, finner jeg at det på arabisk kan bety intens følelsesmessig smerte, ofte knyttet til sorg, lengsel eller frustrasjon. Filmene, som er sendt til kunstneren av en ung algerier, skildrer ham og hans venners tanker mens de sitter i en oppblåsbar båt på vei mot Spania. Det er rått og emosjonelt, denne jakten på frihet og et bedre liv som vi får ta del i. 

Sophie Ristelhueber: Hasselblad Award 2025 
Det politiske fortsetter inne i Hasselbladsenteret, som ligger i museets første etasje. Hasselbladprisvinner Sophie Ristelhuebers har i over 40 år utforsket spor etter krig, konflikt og traumer gjennom sine fotografier. Den aktuelle retrospektive utstillingen viser verk fra flere epoker i hennes kunstnerskap, og åpner – eller slutter, alt etter hvilken kronologi man velger – med et diskret selvportrett som viser kunstnerens føtter svevende over sanden. Etter å ha vandret rundt i lokalet, blir motivvalget av fotografens føtter åpenbart. Vi ser symbolsk alt hun har reist verden rundt for å dokumentere, som ved ødeleggelsene i Beirut i serien Photographs fra 1984. 

Flere av veggene er viet serien Fait, installert i hennes velkjente grid-format, lenge før dette var et begrep fra instagram, som undersøker spor og merker i landskaper preget av Gulfkrigen. Det franske ordet fait kan både bety fakta eller «det som er gjort». Det er bilder uten mennesker, men med tydelige spor etter deres handlinger. 

Jeg er til stede under pressevisningen og får snakket med Ristelhueber, som håper at besøkende som ikke kjenner til hennes arbeid, ikke bare får inntrykk av at det handler om ødelagte ting.  

Vi blar gjennom katalogen som fungerer som et verk i seg selv. Ristelhueber har vært aktivt involvert i prosessen da hun kan bokformatet godt. Hun var tidlig ute med å publisere verk i bøker på det anerkjente forlaget Gallimard, i en tid da ikke mange laget fotobøker. For henne er boken like viktig som utstillingen. 

Vi snakker også om hennes nyeste serie, What the Fuck!, som skiller seg ut fra tidligere serier ved at den inkluderer bilder av levende vesener, blant annet en fugleunge som minner om et romvesen. Tittelen uttrykker, ifølge fotografen, en klar frustrasjon over verdens tilstand. 

Verkene hennes er refleksjoner over familie og nærhet. Kang skildrer sine aldrende foreldre og rekonstruerer minner fra barndommen. Denne prosessen fungerer som hennes egen form for «defrag» – en måte å bearbeide og minnes på, samtidig som hun reflekterer over hvordan hun ser på de nærmeste i livet i dag, personer (slektninger?) som bor på den andre siden av kloden, langt fra den sørkoreanske kunstneren.  

På toget hjem til Oslo reflekterer jeg over inntrykkene fra Göteborg – fra den solidariske energien i biennalen til Ristelhuebers intense vitnesbyrd om krigens ettervirkninger, samt Kangs fragmenterte minner. Kan hende er det den lille fugleungen i fotografiet til Ristelhueber – helt ny i en verden som mange av disse kunstnerne forsøker å gjøre bedre – som på lang sikt blir værende i minnet.