Mestertyv på virkelighetsflukt

FILM
Kelly Reichardt
The Mastermind,
Varighet:1 time og 50 minutter
Kan ses på strømmetjenesten MUBI

Den amerikanske filmskaperen Kelly Reichardt og jeg har minst én ting til felles: en fascinasjon for kunstran. Det er noe ved den nøye planleggingen, researchen, kreativiteten, som minner meg om kunstnerisk arbeid. Kanskje er det ikke så overraskende at Reichardt, blant annet kjent for sitt skarpe blikk for små detaljer, dras mot heist-sjangeren. Men til tross for tittelen The Mastermind, er det ingen mestertyv vi møter i hennes nyeste film. I motsetning til stilfulle antihelter som Thomas Crown eller Danny Ocean, er hovedkarakteren James Blaine Mooney eller bare JB (Josh O’Connor) en mislykket møbelsnekker og tobarnsfar som bor i en forstad i Framingham, Massachusetts.

Reichardt har lenge vært kjent for sine lavmælte, kontemplative filmer. Hun forteller historier om vanlige mennesker som sliter med å få endene til å møtes, med et blikk som dveler ved det andre filmskapere ville ignorert. I hennes forrige film Showing Up (2022) følger vi to kunstnere med ulikt forhold til kunstverdens tikkende klokke: Jo, sosial, produktiv og vellykket, og Lizzy, som bruker timesvis på å perfeksjonere små keramiske figurer, og som aldri helt klarer å holde tritt. Reichardt lar kameraet hvile på Lizzys arbeid i lange tagninger mens hun arbeider med hendene, med detaljene – og viser oss selve prosessen med å skape kunst.

I The Mastermind møter vi JB, som i hvert fall ifølge seg selv har et stort talent som møbelsnekker, i tillegg til økonomiske ressurser fra foreldrene og en støttende kone, Terri (Alana Haim), som mer eller mindre forsørger familien alene. Likevel kommer han aldri helt i gang med noe, og fremfor å finne en jobb eller mening, legger han en plan om å stjele fire malerier fra det lokale kunstmuseet. Selve opplegget er mildt sagt patetisk: han lyver til moren for å låne penger til et «møbeloppdrag», og hyrer inn noen venner til å vandre inn i museet i forkledning, for så å mer eller mindre løpe ut med maleriene. Det er ikke akkurat høy sikkerhet på det fiktive Framingham Art Museum, så de kommer seg unna – men det ser ikke ut til at det finnes noen plan for hva som skal skje videre. Det er en fornøyelse å se en heist i Reichardts lavmælte stil – ingen heseblesende kryssklipping, bare Rob Mazureks jazzmusikk som tilfører et lag av nervøs energi.

JB lever i sin egen verden, men Reichardt lar oss aldri glemme hva som foregår utenfor den. Vi er i 1970, midt i Vietnamkrigens mest intense år. Faren hans ser på tv-sendinger om krigen mens de er på besøk, demonstranter blokkerer gatene og løper foran bilen hans, noen i en bar snakker om å bli sendt til Vietnam – men ingenting av dette registreres hos JB. Han er like blind for den politiske virkeligheten som for konsekvensene av sine egne handlinger. Når han oppsøker de gamle vennene Maude og Fred (Gaby Hoffmann og John Magaro) under flukten, tar de ham varmt imot – mater ham og gir ham nye klær. Det er kanskje den mest kjærlige relasjonen vi ser i filmen. Men så ber Maude ham om å dra. Han er etterlyst, og har satt dem i en vanskelig posisjon. Det faktum at JB ikke ser ut til å forstå det sier alt om hvor lite han tar ansvar for sine handlinger. Han reiser videre for å finne noen andre som kan ta ham inn. Når han ringer hjem til Terri, sier han unnskyld – men i samme åndedrag spør han om hun kan sende penger.

Et spørsmål som blir hengende gjennom hele filmen er: hvorfor gjorde han det? Kjedsomhet? En trang til å bevise noe for seg selv? Ren hensynsløshet? Vi får aldri svaret. Det handlet tydeligvis ikke om pengene. JB valgte å stjele fire relativt små verk av Arthur Dove, en respektert tidlig modernist som ofte regnes som den første amerikanske abstrakte maleren – men ikke akkurat et navn man går for hvis planen er å selge videre for store summer. Reichardt har selv sagt at JB ikke er spesielt ambisiøs, og at han går for malerier han kjenner til og føler en tilknytning til. Det virker som om han har en estetisk besettelse av selve ranet, ikke i markedsverdien til kunsten. Faren hans kan ikke forstå hvorfor noen abstrakte malerier er verdt å lage et slikt oppstyr rundt. 

Reichardt har laget en film som har alle de interessante elementene i en heist, men som samtidig er et stille portrett av en privilegert mann som verken klarer å ta hensyn til menneskene rundt seg eller se verden utenfor sin egen boble. At hun klarer begge deler i én behagelig film, gjør The Mastermind til noe unikt. Ranet blir en handling løsrevet fra både nytte og verdi. Mens en hel generasjon kjemper mot krigen, iscenesetter JB sitt eget lille opprør – et som ikke betyr noe for noen andre enn ham selv.